Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

==Problemene==
[[Fil:Confucius 02.png|thumb|[[Konfucius]]]]
Jesuittmisjonærenes fremste målsetting var å spre den katolske lære, men de hadde et problem. Den kinesiske eliten var svært knyttet til [[konfucianismen]], mens de mer folkereligiøse, brede lag av folket og det lavere aristokratiet i denne epoken snarere hadde tilbøyeligheter mot  [[buddhismen]] og [[taoismen]]. Sammen dannet de tre religiøse-filosofiske systemene rammeverket rundt både familie og statsskikk. Både i konfuciansk og taoistisk tradisjon inngikk [[forfedrekult]]. Jesuittene fremholdt for [[Den hellige Stol|Roma]] at disse «kinesiske riter» var å betrakte som sosiokulturelle – og ikke egentlig religiøse – seremonier, og at konvertitter til katolisismen burde kunne tillates å delta i slike seremonier. De fleste jesuittene fremholdt at den tradisjonelle, kinesiske forfedrekulten og ofringene til Konfucius og til keiseren var borgerlige av natur, og derfor ikke uforenlige med katolisismen, mens mange av dominikanerne var av den motsatte oppfatning.

Ritestriden kan deles tematisk i tre deler:
 
# Spørsmålet om ritene knyttet til Konfucius.
# Spørsmålet om ritene knyttet til avdøde forfedre.
# Terminologispørsmålet om oversettelsen av ordet «Gud» (Deus) til kinesisk.

Ritestriden hadde dermed en sammensatt tematikk. Den handlet ikke ''bare'' om riter, men også om terminologi. Den handlet heller ikke om ''alle'' seremonielle riter som var allmenne blant kineserne, men fokuserte på Konfuciuskult, forfedrekult – og i noe mindre grad – om keiserkult. De folkelige riter som hadde overlevd fra gammel kinesisk animisme og tildels videreutviklet med buddhistisk og taoistisk mytologi, lå utenfor kontroversen. Disse ritene ble avvist av misjonærene, det var allmenn konsensus om at de stred mot den kristne samvittighet.

I sin siste fase ble konflikten også en internasjonal konflikt mellom [[Kangxi-keiseren]]s hoff i [[Beijing]] og pave [[Klemens XI]] i [[Roma]].

===Ritespørsmålene===

Den kinesiske '''konfuciuskulten''' bestod av visse periodiske seremonier i templer eller haller til ære for Konfucius, som regel på månedens første og femtende dag. Konfucius var vel etablert som hele nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral.

Den kinesiske '''forfedrekulten''' var inngrodd i samfunnet fra de laveste til de høyeste befolkningsskikt, og gav seg ytre uttrykk i «[[kowtow]]»-bøyninger, [[røkelse]]sbrenning og matservering foran de avdødes levninger, graver eller minnetavler.

Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse ritene for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som den åndetilbedelse som [[Bibelen]] fordømmer. Eller var de snarere å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til den jevne borgers forståelse av det å være en ekte kineser, slik at seremoniene bare var uttrykk for akseptabel [[barnlig pietet]] (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem)?

===Terminologispørsmålene===
Striden dreide seg også til dels om språk. Det sentrale punktet var om den mest tjenlige oversettelse av ordet Gud (eller rettere sagt [[latin]]ens ''«Deus»''). Jesuitten [[Matteo Ricci]], som hadde lagt grunnlaget for den katolske misjon fra han begynte sitt virke i landet i [[1582]] til sin død i [[1610]] (mot slutten av [[Ming-dynastiet|Míng-dynastiet]]s tid) hadde i sine bestrebelser på å gjøre den kristne lære begripelig for kineserne overtatt eller bygd på hevdvunne kinesiske uttrykk for sentrale begreper i den katolske forkynnelse. Latinens ''gratia'' («nåde») ble oversatt med tiānēn (天恩), «den himmelske nåde». Ordene Tiāndì, [[Tianzhu (Gud)|Tiānzhǔ]] (天主 «Himmelens herre») og [[Shangdi|Shàngdì]] (上帝 «Den høyeste hersker»), sto alle tre for «Herren» og «Gud».

Tiān (天, «himmel», hovedleddet i Tiānēn, Tiānzhǔ og Tiāndì) og Shàngdì var gamle og ærverdige konfucianske termer som kinesere oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som ''tu-si'' for det latinske «Deus» og, enda tidligere, ''a-luo-he'' for det [[assyrisk]]e og [[nestoranismen|nestorianske]] «Allah», igjen beslektet med ''[[Elohim]]'' fra [[1. Mosebok]]) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ordene som var knyttet til den kristne kulten fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv).

Men det oppstod usikkerhet om ordet tiān. Ordet viser til den materielle himmelen, men også til den øverste guddommen for [[hankinesere|Hàn-kinesere]] og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.

Det andre punktet av tildels språklig natur dreide seg om [[kinesisk kalligrafi|kalligraferte]] skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirkene. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelsen som kristne oppfattet som  avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse?