Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Bakgrunnen==

I 1814 var [[Danmark-Norge]] på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]]. Ved [[Kielfreden]] 14. januar ble kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] tvunget til å avstå Norge til kongen av [[Sverige]], som var alliert med [[Storbritannia]] og var på den seirende siden i den store europeiske konflikten. 

I et åpent brev til det norske folk av 18. januar kunngjorde Kong Fredrik VI avståelsen og løste sine norske undersåtter og embetsmenn fra troskapseden til ham. Han oppfordret befolkningen til å gå inn i union med Sverige med ro og orden. Brevet kom ikke fram til Christian Frederik i Christiania før den 24. januar, og først dagen etter ble fredsslutningen kjent for folket gjennom avisen ''Tiden'', under overskriften «Fred, Fred i Norden!» Prinsen fikk samtidig et fortrolig brev fra kongen, hvor han ble beordret til å overgi landets festninger til svenskene og vende hjem til Danmark. Men vilkårene gjorde prinsen ikke umiddelbart alminnelig kjent, fordi han hadde sin egen dagsorden. 

Han ville utnytte den utbredte uviljen mot svensk overherredømme og sette seg i spissen for en folkereisning for et uavhengig Norge – med ham selv som konge, i kraft av sin arverett. Hans underliggende motiv var på lengre sikt å gjenopprette unionen med Danmark, men på mer likeverdige betingelser. Dette ble aldri uttrykt klart, men var uansett lett å gjennomskue, siden han også var arving til Danmarks trone. Dette var en plan som han allerede i desember 1813 hadde lagt fram for kong Frederik, da begge var klar over at Danmark-Norge sto overfor et militært nederlag som ville føre til avståelse av Norge.{{tr}} Men Christian Frederik visste også at det hadde vært økende norsk misnøye med det eneveldige styret fra [[København]].

I den siste uken av januar dro Christian Frederik ut på en reise til [[Trondheim]]. Underveis hadde han samtaler med fremtredende personer for å lodde stemningen. Han fant at det var bred oppslutning om nasjonal selvstendighet og sterk motstand mot union med Sverige. Men da han nevnte for folk at kong Frederik urettmessig hadde fratatt ham arveretten til Norge, og at han derfor hadde rett til å overta tronen, møtte han motforestillinger. Han ble advart mot å oppkaste seg til konge i kraft av sin arverett. Blant jurister og andre med kjennskap til statsrett var det mange som mente at prinsippet om [[folkesuverenitet]] måtte gjelde, at suvereniteten gjennom Kiel-traktaten var falt tilbake til det norske folk.{{tr}}

Da ordlyden i Kiel-traktaten ble kjent, og folk fikk vite at landet var avstått uten at folket selv var blitt spurt, vokste oppslutningen om selvstendighet og viljen til å forsvare den. I begynnelsen av februar ble også de svenske reaksjonene på Christian Frederiks og nordmennenes «insubordinasjon» kjent i Norge. Kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] truet med å bruke militærmakt for å gjennomføre Kiel-traktatens bestemmelser. Samtidig sendte han forsonlige signaler om å gi landet en fri forfatning og et utstrakt selvstyre. Men svenskene var på dette tidspunkt ikke i stand til å sette virkelig makt bak sitt krav på Norge, siden Karl Johan med store militære styrker befant seg på kontinentet for å delta i sluttkampen mot Napoleon.