Redigerer Richard von Weizsäcker (avsnitt)

== Familie og bakgrunn ==
[[Fil:Ernst-von-Weizsäcker.jpg|thumb|left|Weizsäcker (til venstre) sammen med sin far [[Ernst von Weizsäcker]] som han forsvarte i [[Ministerieprosessen]].]]
Weizsäcker ble født i [[Stuttgart]] som sønn av [[baron]] [[Ernst von Weizsäcker]], en ledende diplomat i Tyskland og statssekretær i utenriksdepartementet som [[Joachim von Ribbentrop]]s nestkommanderende. Ernst von Weizsäcker var en konservativ nasjonalist og meldte seg inn i [[NSDAP]] i 1938, og han støttet den tyske overtakelsen av [[Sudetenland]]. Ved rettssaken mot faren etter andre verdenskrig medvirket Richard von Weizsäcker i forsvaret. I 1985 fortalte Richard von Weizsäcker om sin fars tjeneste for Hitler: Faren forsto ikke Hitler da han kom til makten i 1933, og undervurderte de profesjonelle diplomatenes evne til å styre Hitler unna krig. «Min far var ærlig, men ikke særlig sterk.» Han avviste at faren innerst inne tok del i motstanden mot Hitler, men var overbevist om at faren ikke var en krigsforbryter og ikke kjente til [[holocaust]]. Ifølge Richard von Weizsäcker arbeidet faren for å hindre krig og holdt i stillhet kontakt med britiske diplomater, faren forsøkte også å få [[Mussolini]]s hjelp til å hindre Tysklands ferd mot krig. Ernst von Weizsäcker var glad for [[Münchenavtalen]] (der han selv var en sentral forhandler) fordi Sudetenland ble overført til Tyskland, og fordi dette opprettholdt freden en stund. Faren var nedslått over angrepet på Polen 1. september 1939, han mente alle hans anstrengelser var bortkastet. Richard von Weizsäcker var da 19 år gammel og deltok i invasjonen av Polen. Robert Kempner, [[aktor]] i saken mot Ernst von Weizsäcker, beskrev ham som en tragisk figur og understreket at hans medvirkning var dokumentert ved signerte brev til [[Adolf Eichmann]] (angående transport av [[jøder]] fra Frankrike til [[Auschwitz]]).<ref name=":1" />

Slekten bestod av [[intellektuell]]e og ledende [[tjenestemann|tjenestemenn]], såkalt ''[[Dannelsesborgerskap|Bildungsbürgertum]]'' - Tysklands dannede [[borgerskap]].<ref name=":4" /> Han var bror av fysikeren og filosofen [[Carl Friedrich von Weizsäcker]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Carl F. von Weizsäcker, German Physicist and Thinker, Dies at 94|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2007/05/02/world/europe/02weizsacker.html|besøksdato=2018-03-03|etternavn=Martin|fornavn=Douglas|dato=2007-05-02|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref> Richards oldefar ble adlet, og hans farfar, som var statsminister i kongeriket [[Württemberg]], ble opphøyet i [[friherre]]standen.<ref name=":0" /> Richard von Weizsäcker giftet seg i 1953 med Marianne, født von Kretschmann. Mariannes mor Asta var en adoptivdatter av [[bankier]]en Fritz von Waldthausen (1887-1957) fra den berømte bankier- og industrifamilien. Richard og Marianne fikk fire barn: Robert Karl von Weizsäcker (f. 1954), professor i [[sosialøkonomi]]; Andreas von Weizsäcker (f. 1956), kunstprofessor; Beatrice von Weizsäcker (f. 1958),<ref>[https://www.evangelisch.de/personen/beatrice-von-weizsacker Artikler av datteren Beatrice von Weizsäcker]</ref> jurist; og Fritz von Weizsäcker (f. 1960), lege og medisinprofessor.

Han bodde flere år i Storbritannia og Danmark mens faren var stasjonert ved [[ambassade]]ne der, før familien flyttet til [[Berlin]]. 17 år gammel tok han [[artium]] ved Bismarck-Gymnasium i bydelen Berlin-[[Wilmersdorf]] og flyttet så til [[Oxford]] for å studere filosofi og historie. Senere studerte han i [[Grenoble]] i Frankrike.

===Andre verdenskrig===
Etter utbruddet av annen verdenskrig tjenestegjorde Weizsäcker i [[hæren (Tyskland)|hæren]], til slutt som [[Kaptein (grad)|kaptein]] i reserven. Sammen med broren Heinrich var han blant de første som krysset [[Felttoget i Polen i 1939|grensen til Polen 1. september 1939]], broren ble drept dagen etter, og Richard begravde ham med sine egne hender. Han ble tildelt [[jernkorset]] av første klasse for sin innsats på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]]<ref name="DT2015"/> der han ble såret tre ganger.<ref>[https://www.nytimes.com/1985/06/23/magazine/facing-up-to-germany-s-past.html James M. Markham: «Facing up to Germany's past»,] ''[[New York Times]]'' 23. juni 1985</ref> 

Weizsäcker og [[Axel von dem Bussche-Streithorst|Axel von dem Bussche]] var sammen under [[beleiringen av Leningrad]]. En kveld satt de og flere offiserskolleger og drakk [[snaps]] i kommandantens [[datsja]] under hans fravær. Plutselig trakk en offiser [[pistol]]en og skjøt Hitler-portrettet som hang i glass og ramme på veggen, tvers gjennom pannen. Det fulgte en fryktelig stillhet. Så sa Weizsäcker: «''Før vi diskuterer hva vi skal gjøre, er det nok best at vi alle skyter på det.''» Dermed ble det seks kulehull i bildet og i veggen bak. De besluttet å ta ned bildet og erstatte det med et annet, også for å skjule kulehullene i veggen. De oppdaget da at det ikke fantes flere bilder av Hitler på stedet. I stedet la de en plan. I den tyske hærs regelverk het det at om en offiser havnet i håndgemeng med en av sine underordnede offiserer, ble den høyerestående offiseren uten videre forflyttet. Da de hørte kommandanten i snøen utenfor, lot de som de var fulle, tumlet ut og julte ham opp før de trakk seg tilbake til sine rom. Neste dag ba de ham om unnskyldning, men så røpet den forslåtte kommandanten at han hadde drevet [[svartebørshandel]], og at han trodde de hadde banket ham opp for å ha brakt avdelingen i vanry med dette. Han nevnte derfor aldri hendelsen igjen, og ikke de heller.<ref>[[Michael Baigent]] og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 307-08), [[Penguin Books]], ISBN 0-14-024716-5</ref>

Mange offiserer i Weizsäckers enhet var involvert i [[20. juli-attentatet|attentatet mot Hitler]] 20. juli 1944, og enheten ble deretter praktisk talt oppløst. Axel von dem Bussche var involvert i attentatplanene, og Weizsäcker medvirket trolig til at vennen ikke ble avslørt.<ref name=":1" /> Selv ble han såret under forsvaret av [[Øst-Preussen]] i 1945 og hjemsendt til Stuttgart. Deretter fortsatte han sitt historiestudium i [[Göttingen]], og studerte senere jus. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1950 og den andre i 1953. I 1955 ble han [[dr. juris]].