Redigerer Rhodesia (avsnitt)

==Historie==
Britene hadde det standpunkt at Rhodesia ikke kunne få uavhengighet før flertallsstyre hadde blitt innført i landet (den såkalte NIBMAR-politikken, [[No Independence Before Majority African Rule]]). Minoriteten av europeisk herkomst motsatte seg dette, og det regjerende partiet [[Rhodesian Front]], ledet av [[Ian Smith]], gikk i forhandlinger med britene. Disse brøt sammen i 1965.

Smiths regjering erklærte så landet som uavhengig den 11. november 1965 gjennom [[Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring]] (''Unilateral Declaration of Independence'' - UDI). Dette fant sted presist kl. 11 GMT, det tidspunkt som den [[første verdenskrig]] hadde tatt slutt på 47 år tidligere. Smith underrettet så [[Harold Wilson]] om beslutningen i et telegram som understreket Rhodesias bidrag til Storbritannia under verdenskrigene, og om slektskapet mellom landene. Den britiske høykommissæren [[John Baines Johnston]] ryddet så sitt kontor og forlot Rhodesia.

Det internasjonale samfunn fordømte Rhodesia. FNs sikkerhetsråd autoriserte bruk av sanksjoner, som varte fra 1965 og helt til 1979 (se [[FNs sikkerhetsråds resolusjon 216]] og [[FNs sikkerhetsråds resolusjon 217]]). Disse forbød handel og valutatransaksjoner med landet. Ikke alle land fulgte dette. [[Sør-Afrika]], [[Portugal]], [[Israel]], [[Iran]] og noen arabiske nasjoner bisto Rhodesia på ulike vis. For [[USA]]s del tillot lovgivningen import av viktige varer.<ref name="meredith">{{cite book|last=Meredith|first=Martin|title=The Past is Another Country|pages=218}}</ref> Rhodesia unngikk slik en del av sanksjonene, men investeringene i landet sank betraktelig.<ref name="sanctions">{{cite web|author=Elizabeth Schmidt|year=2003|url=http://links.jstor.org/sici?sici=0305-7070(200303)29%3A1%3C311%3ARSTLV%3E2.0.CO%3B2-6|title=Journal of Southern African Studies, Vol. 29, No. 1 (March 2003), pp. 311-312|publisher=[[JSTOR]]|accessdate=2007-11-10}}</ref>

[[Fil:Smith et Wilson.jpg|right|thumb|[[Ian Smith]] og [[Harold Wilson]] i 1965.]]
Den rhodesiske regjeringen kjempet for å motta internasjonal anerkjennelse og få løftet sanksjonene. I 1970 erklærte USA at det ikke under noen omstendighet ville anerkjenne Rhodesia.<ref name="a">{{cite web|author=|year=|url=http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/march/2/newsid_2514000/2514683.stm|title=1970: Ian Smith declares Rhodesia a republic|publisher=BBC News|accessdate=2007-11-10 | date=2. mars 1970}}</ref>

I de første årene forsøkte landet å opprettholde sin lojalitet til dronning [[Elisabeth II av Storbritannia]] som dronning av Rhodesia (en tittel som hun aldri samtykket til), men ikke til hennes representant [[Humphrey Gibbs]], hvis plikter ble utført av en representant [[Clifford Dupont]]. Den 2. mars 1970 brøt Rhodesias regjering formelt båndene til den britiske kronen ved å erklære landet en republikk med Dupont som President. Dupont, en advokat fra London, hadde immigrert til Rhodesia i 1953.

===Følger av Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring===
Kritikere har ofte framstilt uavhengighetserklæring som forsøk på å bevare den hvite elitens privilegier.<ref name="c">{{cite web|author=Michael Hartnack|year=2005|url=http://www.theherald.co.za/herald/2005/10/25/cols/hcols.htm|title=40 years in wilderness after UDI declaration|publisher=The Herald|accessdate=2007-11-10|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20060320101625/http://www.theherald.co.za/herald/2005/10/25/cols/hcols.htm|archivedate=2006-03-20|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2007-11-10|arkivurl=https://web.archive.org/web/20060320101625/http://www.theherald.co.za/herald/2005/10/25/cols/hcols.htm|arkivdato=2006-03-20|url-status=død}}</ref> Året etter 40-årsjubileet for uavgengighetserklæringen i 2005 arrangerte [[The British Academy]] en konferanse om hendelsen ('UDI: 40 Years On') ved [[London School of Economics]]. Sluttrapporten fra konferansen beskrev Rhodesias ''Unilateral Declaration of Independence'' som et ledd i et større, internasjonalt bilde og ikke bare utløst av interne rhodesiske hendelser. Konferansen beskrev uavhengighetserklæringen som både et resultat av rasekonflikter og av [[den kalde krigen]].<ref name="b">{{cite web|author=Dr. Sue Onslow|year=|url=http://www.lse.ac.uk/collections/CWSC/events/rhodesian_UDI_40_jan_06.htm|title=UDI: 40 Years On|publisher=LSE|accessdate=2007-11-10|archive-date=2007-10-13|archive-url=https://web.archive.org/web/20071013165015/http://www.lse.ac.uk/collections/CWSC/events/rhodesian_UDI_40_jan_06.htm|url-status=yes}}</ref>

Ian Smith har selv argumentert for å forstå Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring som et forsøk på å integrere en befolkning over tid i en moderne statsdannelse. Uansett hvilke begrunnelser som i virkeligheten lå til grunn, maktet Rhodesia i stor grad ved sin unilaterale uavhengighetserklæring å unngå mange av de problemene som andre nylig selvstendige nasjoner kom opp i.

Tobakk sto for mer enn halvparten av Rhodesias inntekter i fremmed valuta under hele denne perioden, og varene ble smuglet ut av landet, merket som sørafrikanske eller portugisiske produkter. Likevel led industrien sterkt under paria-statusen landet hadde. Volumet i tobakkshandel sank fra 150 millioner kg. (US$75m) i 1964 til ca. 60 millioner kg. (US$30m) per år. En følge av dette var at tobakksfarmer heller ble brukt til dyrking av mais for hjemlig konsum. Likevel var Rhodesia helt opp til midten på 1970-tallet et forholdsvis rikt land, og handelsblokaden tvang ikke regimet i kne eller til å foreta innrømmelser. I 1971 ble det inngått en avtale mellom britene og den rhodesiske regjeringen om å anerkjenne landets uavhengighet og utsette flertallsstyret til en gang i framtiden. Men da det ble klart at dette var uakseptabelt for det sorte flertallet, falt avtalen sammen.<ref name="Ryan">Ryan, Johnny, "Principled Failure: British Policy Toward Rhodesia, 1971-72" The History Review 2004 http://johnnyryan.wordpress.com/2004/02/20/principled-failure-british-policy-toward-rhodesia-1971-72/</ref>

===Starten på bush-krigen===
En vedvarende militær kampanje fra [[ZANLA]], den militære delen av [[Zimbabwe African National Union]] (ZANU), og [[ZIPRA]], den militære delen av [[Zimbabwe African People's Union]] (ZAPU), mot den rhodesiske regjeringen fulgte uavhengighetserklæringen. Dette ble kjent som «bush-krigen» blant de hvite rhodeserne og som [[Den andre Chimurenga]] blant geriljaen.<ref name="sechim">{{cite book|last=Spring|first=William|year=1986|title=The Long Fields: Zimbabwe Since Independence|url=https://archive.org/details/longfieldszimbab0000spri|pages=[https://archive.org/details/longfieldszimbab0000spri/page/38 38]}}</ref> Denne krigens begynnelse regnes gjerne til 1972 med angrep på farmer som var eid av hvite, selv om geriljaen også var en trussel mot Rhodesia på deler av 1960-tallet. 

Etter at [[Robert Mugabe]] hadde fått avslag på sine henvendelser til Storbritannia og USA for assistanse, søkte han støtte hos [[Kina]] og land i [[Østblokken]]. [[Joshua Nkomo]], fra sin stilling i [[Zambia]] og med støtte fra [[Sovjetunionen]], ledet ZAPU.<ref name="impression">{{cite web |url=http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright12/Wright12.html |title=APF newsletter, "Appraisal of Rhodesia in 1975" |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20090531063909/http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright12/Wright12.html |archivedate=2009-05-31 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-06-20 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090531063909/http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright12/Wright12.html |arkivdato=2009-05-31 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright12/Wright12.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-11-22 |arkiv-dato=2009-05-31 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090531063909/http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright12/Wright12.html |url-status=yes }}</ref> ZANU og ZAPU dannet sammen 'den Patriotiske Front'. Generelt sett fulgte tilslutningen til partiene stammenes skillelinjer og regional tilhørighet.

Etter at Mosambik ble uavhengig i 1974-75, ble det klart at Smiths regime i Rhodesia ikke ville kunne overleve i lang tid. Selv apartheid-regimet i Sør-Afrika, hvor forholdstallet mellom sorte og hvite var 22:1, anså regimet som umulig å opprettholde.<ref name="impression"/> I 1978 fantes det {{formatnum:270000}} rhodesere av europeisk herkomst og mer enn 6 millioner afrikanere.<ref name="desc">{{cite web|author=Ian Beckett|url=http://members.tripod.com/selousscouts/rhodesian%20army%20coin%2072_79%20part1.htm|title=Report on Bush War, paragraph 10}}</ref> Internasjonale foretak begynte etter hvert å trekke tilbake sin støtte til regimet.<ref>[[The Guardian]], 21 April 2000 [http://www.guardian.co.uk/international/story/0,3604,212767,00.html British Multimillionaire bankrolls Mugabe party]</ref> Derimot fikk gerilja-bevegelsen mer og mer både politisk og militær støtte fra ulike hold. Samtidig hadde geriljaen betydelig framgang militært etter 1975.<ref>{{cite web|author=|year=1976|url=http://jcgi.pathfinder.com/time/magazine/article/0,9171,914118-1,00.html|title=A Strike at the Lifeline|publisher=TIME magazine|accessdate=2007-11-23}}{{Død lenke|dato=april 2019 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>
[[Fil:Nigel Theron receives Bronze Cross 1976.jpg|right|thumb|Nigel Theron mottar «Bronze Cross of Rhodesia» av president [[John Wrathall]] 15. oktober 1976]]

Krigen ble etter hvert ført med stor brutalitet fra alle parter.<ref>{{cite web|author=|year=|url=http://riv.co.nz/rnza/tales/subritzky5.htm#ps|title=Operation Agila, "The British Empire's Last Sunset"|publisher=NZ History|accessdate=2007-11-23|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20071118152034/http://riv.co.nz/rnza/tales/subritzky5.htm#ps|archivedate=2007-11-18|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2007-11-23|arkivurl=https://web.archive.org/web/20071118152034/http://riv.co.nz/rnza/tales/subritzky5.htm#ps|arkivdato=2007-11-18|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://riv.co.nz/rnza/tales/subritzky5.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-11-22 |arkiv-dato=2007-11-18 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071118152034/http://riv.co.nz/rnza/tales/subritzky5.htm |url-status=yes }}</ref> Regjeringen kom etter hvert opp i store vansker med å finansiere sin motstand mot geriljaen. Fra 1977 av falt det også forholdsvis mange hvite soldater i kampene.<ref>Time magazine, 7 August 1978: [http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,948221-1,00.html Rhodesia faces collapse] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,948221-1,00.html |date=20070930090622 }}</ref><ref>Time magazine, 1 August 1978: [http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,915164-1,00.html taking the chicken run] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,915164-1,00.html |date=20070930122153 }}</ref> En del fremmede soldater, blant annet fra USA og Australia, ble også rekruttert til denne kampen.<ref>Mazoe: [http://www.mazoe.com/roh.html Rhodesian Roll of Honour] {{Wayback|url=http://www.mazoe.com/roh.html |date=20110929005037 }}</ref> I krigens sluttfase ble det brukt biologiske våpen fra den rhodesiske regjeringen mot geriljaen, noe som framkom på 1990-tallet.<ref>Southern African News Feature: [http://www.sardc.net/editorial/sanf/2001/iss21/specialreport.html the plague wars]   {{Wayback|url=http://www.sardc.net/editorial/sanf/2001/iss21/specialreport.html |date=20130511004056 }}</ref>

===Slutten på bush-krigen===
Etterhvert ble tapt støtte samt økonomisk byrde som følge av sanksjonene vanskelig å bære for regimet. Det samme var den manglende internasjonale anerkjennelsen av Rhodesia. Ian Smith mente i sin biografi at Sør-Afrika ofret Rhodesia for å ivareta sine egne interesser i stedet for å stå oppreist i den felles kampen<ref>APF newsletter, 1976: [http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright19/Wright19.html appraisal of Rhodesia in 1976]  {{Wayback|url=http://www.aliciapatterson.org/APF001975/Wright/Wright19/Wright19.html |date=20100911213214 }}</ref> Akutt var mangelen på bensin og våpen. Fra 1976 deltok Sør-Afrika sammen med USA i forhandlinger om hvordan situasjonen kunne løses. Etter initiativ fra [[Henry Kissinger]] aksepterte Ian Smith i september 1976 prinsippet om sort flertallstyre i Rhodesia innen 2 år.<ref>BBC News, 24. september 1976 http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/september/24/newsid_2537000/2537969.stm
</ref> Dette var likevel ikke tilstrekkelig for å få til en løsning på konflikten.
 
Mot slutten av 1970-tallet hadde Rhodesia ca. 25&nbsp;000 regulære tropper og politi<ref>Major Charles Lohman and Major Robert MacPherson, "Rhodesia: Tactical Victory, Strategic Defeat" WAR SINCE 1945 SEMINAR AND SYMPOSIUM, US Marine Corps Command and Staff College, June 1983 - See Chapter 3 http://www.scribd.com/doc/2546386/Rhodesia-Tactical-Victory-Srategic-Defeat</ref> De hadde noen stridsvogner samt et luftforsvar med jagerfly og helikoptre. Uansett var det geriljaen som hadde initiativet og som bedret sin militære posisjon gradvis. Videre, døden til journalisten [[Richard Valentine Gascoyne-Cecil|Lord Richard Cecil]], med sine [[Thames TV]]-sendinger fra 'Frontline Rhodesia', var et hardt slag for den herskende eliten.<ref>The Guardian, 15 July 2003: [http://www.guardian.co.uk/obituaries/story/0,,998195,00.html obituary of sixth Marquess of Salisbury]</ref> Disse reportasjene var ofte en kontrast til den offisielle linjen med overlegene profesjonelle regjeringstyrker mot inkompetente opprørere.<ref>Nick Downie report: [http://www.rhodesianforces.org/Pages/Army/Rhodesia%20-%20a%20study%20in%20military%20incompetence.htm caution, partisan comment]  {{Wayback|url=http://www.rhodesianforces.org/Pages/Army/Rhodesia%20-%20a%20study%20in%20military%20incompetence.htm |date=20060510234222 }}</ref> Nedskytingen den 3. september 1978 av det sivile passasjerflyet ''Hunyani'' av geriljaen, med den etterfølgende massakre av overlevende passasjerer, er ofte pekt på som den hendelsen som knakk den rhodesiske viljen til å kjempe. Det samme var tilfelle med en annen nedskyting av et sivilt passasjerfly i 1979<ref>{{Kilde www |url=http://home.iprimus.com.au/rob_rickards/viscounts/hunyani.htm |tittel=The Viscount Disasters - The Story |besøksdato=2011-11-22 |arkiv-dato=2006-03-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060304002303/http://home.iprimus.com.au/rob_rickards/viscounts/hunyani.htm |url-status=yes }}</ref> Etter sabotasjeaksjoner mot oljeforrådene i 1979, ble det vanskelig for regimet å opprettholde stridsevnen til sine militære styrker<ref>The Atlantic Monthly : [http://www.rmi.org/cms/Download.aspx?id=1296&file=S83-08_FragileDomEnergy.pdf&title=The+Fragility+of+Domestic+Energy The Fragility of Domestic Energy, see page 5]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>Selby thesis: [http://www.zwnews.com/3-Main%20Body.pdf ZWNEWS.com] {{Wayback|url=http://www.zwnews.com/3-Main%20Body.pdf |date=20120813050154 }}, p 88</ref>

===Tilbake til britisk kolonistyre===
Den militære situasjonen ble prekær av flere grunner: Den rhodesiske hæren fortsatte med sin kamp og raid mot geriljaen, og påførte dem store tap. I april 1979 utførte spesialstyrker et raid på [[Joshua Nkomo]]s bolig i [[Lusaka]] ([[Zambia]]) for å ta livet av ham.<ref>Ian Beckett :[http://members.tripod.com/selousscouts/rhodesian%20army%20coin%2072_79%20part1.htm report on Bush War, para 7].</ref> Nkomo og hans familie forlot boligen før dette, og. kom seg unna.  I 1978-79 besto hæren av ca. 70% sorte; det fantes også innen 1979 ca. 30 sorte høyere offiserer der. Soldatene var lojale, men i valget i 1980 stemte de overveldende for Robert Mugabe.<ref>Ian Beckett :[http://members.tripod.com/selousscouts/rhodesian%20army%20coin%2072_79%20part1.htm report on Bush War].</ref>

Det ble dermed inngått en avtale mellom regjeringen og noen av de urbane afrikanske nasjonalistiske partiene om å holde et valg, noe som ikke inkluderte mange av de partiene som befant seg i [[eksil]]. [[Abel Muzorewa]], en metodistisk [[biskop]], ble landets statsminister 1. juni 1979. Landets navn ble også formelt endret til Zimbabwe Rhodesia. Avtalen medførte at kontrollen av politiet, sikkerhetsstyrkene, embetsverket og domstolene forble på hvite hender. Det sikret videre en tredel av setene i parlamentet til den hvite minoriteten.<ref>BBC "On this day" report :[http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/june/1/newsid_2492000/2492915.stm 1 June 1979].</ref> Men [[USAs senat]] stemte for å avslutte økonomiske sanksjoner mot Zimbabwe Rhodesia den 12. juni 1979.<ref name="endsanctions">[http://select.nytimes.com/gst/abstract.html?res=F10611F93E5D12728DDDAA0994DE405B898BF1D3 Senate Votes Down A Move To Preserve Rhodesia Sanctions; Arms-Bill Veto Threatened White House Says 52-to-41 Margin Shows President Has Support to Prevent an Override], 13 June 1979. The New York Times.</ref> På dette viset ble partiene [[ZANU]] og [[ZAPU]] ikke inkludert. [[Ian Smith]]s tilbud til dem ble avslått.

Men biskop Muzorewas regjering ble heller ikke anerkjent av det internasjonale fellesskap. Bush-krigen fortsatte, og de ekskluderte partiene bestred gyldigheten av den avtalen som var inngått. Den britiske regjeringen, ledet av [[Margaret Thatcher]]), kalte alle parter inn til en konferanse i London sent i 1979. Etter tre måneders forhandlinger ble det klart at endelig ingen avtale kunne inngås på grunn av uenigheter rundt landreformer. Men [[Lancaster House-avtalen]] gjorde slutt på den ensidige uavhengighetserklæringen, og Rhodesia gikk tilbake til å være en britisk koloni ('The British Dependency of Southern Rhodesia').

Dette ledet til et allment valg tidlig i 1980 under internasjonalt oppsyn. [[Robert Mugabe]] vant valget, men resultatet var omstridt som følge av terror mot meningsmotstandere. Britene godkjente valget. Mugabes støtte kom fra [[shona]]-stammen. De væpnede styrker i Rhodesia vurderte i denne perioder å gjennomføre et kupp ("Operation Quartz")<ref>R. Allport, "Operation Quartz – Rhodesia 1980" http://www.memoriesofrhodesia.com/media/documents/Op-Quartz.pdf {{Wayback|url=http://www.memoriesofrhodesia.com/media/documents/Op-Quartz.pdf |date=20110101171326 }}</ref> for å forhindre en maktovertagelse, men dette inntraff ikke.

===Uavhengighet===
Mugabe og hans nasjonalister var mindre bekymret for et kupp enn for en masseutvandring av den hvite befolkningen, noe som hadde vært et stort problem i Mosambik 5 år tidligere. Uansett forsvant en del av befolkningen rett etter maktovertagelsen til Sør-Afrika. Etter et møte med Robert Mugabe forsikret Ian Smith den hvite befolkningen om deres framtid i landet. Mugabe lovet at han også ville ivareta de hvites rettigheter i landet. Den 18. april 1980 ble landet uavhengig som  Republikken Zimbabwe, og dets hovedstad Salisbury, fikk navnet [[Harare]] to år senere.