Redigerer Rettskrivinga av 1917 (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Ny rettskrivning fastsatt ved [[kongelig resolusjon]] i 1917 gjaldt begge skriftspråkene og skulle skape mer konsekvens enn reformen i 1907. Som 1917-reformens hovedtrekk gjaldt 
*stor valgfrihet 
*tilnærming mellom de to målene.
Hunkjønnsformer med ''-a''-endelse var en [[talemål]]sform som nå kom inn i skriftspråket, og formene «kua», «geita», «[[onn]]a» var obligatoriske, mens andre ord fikk valgfritt kjønn: «klokka» eller «klokken». I landsmålet ble en del stumme bokstaver fjernet, så ''heid'' ble «[[lynghei|hei]]» og ''glod'' ble «glo».<ref>Arild Leitre, [[Einar Lundeby]], Ingvald Torvik: ''Språket vårt før og nå'' (s. 105), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0</ref>

1917-rettskrivingen var den første som hadde til hensikt å samle [[bokmål]] og [[nynorsk]] til ett ved å innføre [[ortofoni|ortofone]] [[prinsipp]]er i begge målformene. Disse prinsippene hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på [[Østlandet]]. Kritikerne av denne tilnærmingslinjen på riksmålshold mente at dette utvannet riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssiden reagerte mange negativt på at man gikk bort fra Aasen-normalen. I Nord-Norge reagerte man negativt på at talemålsnære former som «sne», «nu» og «frem» var tatt ut av normen. [[Ivar Aasen]]s typeformer var utformet i samsvar med [[etymologi]]ske prinsipper, som var best egnet til å avspeile de ulike dialektforskjellene i [[Norge]] ut fra en [[kronologi]]sk utvikling som kunne føres tilbake til [[norrønt]]. Innenfor målrørsla har denne diskusjonen pågått helt frem til i dag.

Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jevnstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivingen åpnet for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former ble sidestilt; skillet mellom «hovedformer» og «sideformer» (eller «klammeformer») kom først med [[rettskrivinga av 1938|rettskrivingen av 1938]].