Redigerer Reo Motor Truck Co (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:1904 Reo 01.jpg|thumb|Reo personbil fra 1904, utstilt på Tupelo Automobile Museum, Mississippi.]]
I personbilmarkedet hadde han valgt å fortsette fra sin originalmodell Oldsmobile ''Curved Dash'', og hadde suksess allerede fra begynnelsen. I 1907 var Reo USAs tredje største bilprodusent etter [[Ford]] og [[Buick]]. Med årene kom det etter hvert flere og kraftigere personbilmodeller, den siste bilen med firesylindret motor ble solgt i 1920. Den første personbilen med åttesylindret motor kom i 1931, da man satset på luksusbilmarkedet, blant annet med Royale-modellen. 

I 1915 fikk Reo sitt gjennombrudd som lastebilprodusent med modellen ''Speed Wagon'' som var først ut med luftgummidekk og gir som tillot høyere fart enn normalt. Den ble en suksess, og på basis i dette videreutviklet Olds sitt firma, som fra 1916 het ''Reo Motor Car Co'', som lastebilprodusent. Speed Wagon-modellen var en så stor suksess at det ble levert 125&nbsp;000 biler i løpet av ti år, og modellutvalget utvidet seg slik at det omfattet alt fra pickup til 6-tonnere og spesielle busschassis.<ref>Rolseth, 2007 s. 150</ref> 

Men suksessen garanterte ikke en fortsettelse av firmaet, som etter å ha nådd toppen i 1920-årene, opplevde svikt i salgstallene, opprivende lederkriser og arbeidskonflikter i det neste tiåret. Olds valgte å trekke seg ut i 1937 etter lang tids uenigheter med ledelsen og etterlot firmaet i en alvorlig krisetilstand. Dermed måtte Reo slå seg konkurs i desember 1938, og ble overtatt av en ny ledelse med statslån som gjorde det mulig å fortsette virksomheten fra 1941. Personbilproduksjonen ble oppgitt til fordel for lastebilproduksjonen allerede i 1936.<ref>Rolseth, 2007 s. 151-152</ref>

En oppskrift for å overleve i etterkrigstidens marked, som var blitt mer konkurranseutsatt, var tilbudet om montering av nye motorer i eksisterende lastebiler også av forskjellige merker, med ''Gold Comet'' sekssylinderbensinmotoren fra 1949. Til tross for de turbulente årene i 1930-årene hadde man ikke oppgitt sine prinsipper om å ha solid og kraftig konstruksjon på sine produkter, slik at disse var meget slitasjesterke.<ref>Rolseth, 2009 s. 267</ref> Serviceavtaler og leasing var også en annen overlevelsesoppskrift for Reo som opplevde et fall i produksjonstallene fra 22&nbsp;000 lastebiler i 1947 til bare 3&nbsp;500 i 1949. 

I 1957 ble Reo oppkjøpt av [[White Motor Company]], som også kjøpte Diamond T. Motivet for oppkjøpet var å få tak på den moderne toppventil-bensinmotoren hos Reo ettersom man bare hadde sideventil-bensinmotorer. De to merkene ble satt sammen til '''Diamond Reo''' i 1967. Allerede i 1961 var Diamond T-produksjonen flyttet til Reo-fabrikken i Lansing, ettersom man opplevde nedgang i salget også der. I 1967 ble det besluttet å avvikle hele affæren omkring de to merkene ved å starte produksjonen på nytt med en ny modellserie. Siden har bare navnet overlevd fram til 2001 gjennom flere eierskifter.<ref>Rolseth, 2009 s. 268</ref>