Redigerer René Viviani (avsnitt)

== Liv og virke ==
Viviani ble født i Algerie og var barn av italienske immigranter der. Hans parlamentskarriere begynte i 1893, da han ble deputert fra det femte valgdistrikt i [[Paris]]. Han forble deputert frem til han tapte gjenvalg i 1902, men fire år senere ble han gjenvalgt som deputert for samme distrikt. Fra 1910 til 1922 representerte han [[Creuse]].

Fra ung alder hadde han knyttet seg til sosialistpartiet, og ble etter kort tid en av dets mest briljante talere og fremste leder.{{tr}} Han var i 1904 med på å grunnlegge avisen ''[[L'Humanité]]'' sammen [[Jean Jaurès]], tidligere arbeidsminister.

Da partiet ble reorganisert i 1904 og ble ''det forente sosialistiske parti'', ble Viviani, likesom sosialisten [[Aristide Briand]], stående utenfor. Han kalte seg i det følgende ''uavhengig sosialist,''{{tr}} og var fra 1906 med i flere regjeringer.  

I 1906 ble han medlem i [[Georges Clemenceau]]s kabinett.

Han var minister for nasjonal utdannelse i [[Gaston Doumergue]]s regjering. Våren 1914 ble det valgt et usedvanlig radikalt kabinett, og i lengre tid syntes det som om de ikke skulle klare å samle seg om hvem som skulle bli statsminister.{{tr}} Så falt valget til slutt på Viviani, med 370 stemmer mot 137. Hovedsakene den gang var videreføringen av loven om treårig militærtjeneste i hæren, og dessuten å ta opp et lån på 1.800.000.000 francs for militære forberedelser. Viviani støttet begge tiltak. 

Han var fra 14. juni 1914 til 27. oktober 1915 regjeringssjef (''Président du Conseil'') under president [[Raymond Poincaré]]. [[Første verdenskrig]] brøt ut i Vivianis tid som regjeringsjef. 

Han rolle før krigsutbruddet og i de første krigsmånedene blekner sammenlignet med den dominerende franske politiske skikkelse, president Poincaré.{{tr}} Få dager før [[Tyskland]]s krigserklæring mot Frankrike den 3. august 1914 befant de seg begge to på statsbesøk i [[St. Petersburg]]. Slik var den franske utøvende makts ledere – Viviani var på dette tidspunktet også utenriksminister – under [[Julikrisen]]s avgjørende dager i utenlandsreise. I august 1914 reorganiserte han sitt kabinett slik at det var bedre tilpasset krigstilstanden. I de første krigsmånedene forsøkte han ved et diplomatisk initiativ å få [[Triple Entente|ententens]] allierte i Det fjerne østen [[Japan]], til å yte militær støtte i Europa, men uten fremgang.<ref>[http://www.monde-diplomatique.de/pm/2010/04/09.mondeText.artikel,a0063.idx,21 Le Monde diplomatique, 9. April 2010: ''Im Stechschritt in die Moderne'']</ref>

Han ble avløst av Aristide Briand som statsminister. Selv forble han medlem i de påfølgende regjeringer, som justisminister (1915/16) og kombinert justisminister og undervisningsminister (Briands 6. regjering 1916/17) og så justisminister (1917).

Han ble sendt på oppdrag til Russland i (1916), og så til USA i 1917 sammen med Joffre, for å bevege landet til å gå med i krigen.

Han ble skjøvet til siden av Clemenceau i november 1917, og var da også temmelig nedbrutt etter at hans svigersønn ble drept ved fronten.{{tr}}

Fra 1920 til 1921 var han fransk representant til [[Folkeforbundet]]. I 1921 ledsaget han Briand til flåtekonferansen i Washington.

Den 15. oktober 1922 ble Viviani valgt til senator for Creuse.

Hans kone Isabelles død i februar 1923 gikk tungt inn på ham. Han ble selv slagrammet mens han holdt en tale den 8. juni 1923, og var lammet frem til sin død 6. september 1925.