Redigerer Relikvie (avsnitt)

==Kristne relikvier==
Innenfor kristendommen er det i [[den katolske kirke]], [[den ortodokse kirke]] og de [[orientalske ortodokse kirker]] at relikvier inngår i fromhetslivet. I de [[protestantisme|protestantiske]] kirker æres ikke relikvier, siden man ikke praktiserer noen [[helgen]]dyrkelse. En av de første som kritiserte bruken av relikvier, var [[Jean Calvin]] som blant annet raljerte over hvordan den katolske kirke viste frem [[terning]]er som romerske [[soldat]]er angivelig hadde brukt til å avgjøre hvem som fikk overta Jesu kappe etter [[korsfestelse]]n. Ikke bare ble Jesu kappe utstilt, men også terningene. En slik terning var i [[Trier]] og to andre i San Salvador i [[Spania]]. Calvin påpekte at evangeliene forteller at soldatene «trakk lodd», mens «''disse tåpene har forestilt seg at soldatene kastet terning, som ikke var vanlig da, iallfall ikke i den form vi kjenner, for i stedet for sekseren og eneren og de andre tallene, hadde de tegn som de ga navn, slik som «Venus» og «Hunden»''».<ref>[[Erling Sandmo]]: ''Tid for historie'' (s. 89), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3</ref>

I østkirkene ble bilder foretrukket, og utviklet seg til ikonene som er så karakteristiske for slaviske og greske kirkerom.<ref>W.B. Crow: ''A history of magic, witchcraft & occultism'' (s. 155), forlaget Abacus, London 1972</ref>  

Etter den totale ødeleggelsen som etterfulgte den romerske [[Den første jødisk-romerske krig|beleiringen av Jerusalem]] i år 70 e.Kr. er bare få gjenstander fra datidens Judea bevart, og det finnes få bevarte nedtegnelser om jødedommens historie for perioden mellom år 70 og 200.{{sfn|Levine|2006|pp=24–25}}<ref name=Koester382>Helmut Koester: ''Introduction to the New Testament'', Vol. 1: History, Culture, and Religion of the Hellenistic Age. Berlin: de Gruyter Press, 1995 s. 382</ref>{{efn|[[Flavius Josephus]] fastslo i ''Den jødiske krig'' (bok VII 1.1) fra omkring år 75 at Jerusalem var blitt så rasert at «de som dro dit, trodde den aldri hadde vært bebodd.»<ref>Flavius Josephus, ''The Jewish War'' Book VII, section 1.1"</ref> Det som var igjen av Jerusalems [[ruin]]er, var blitt omgjort til den romerske bosetningen [[Aelia Capitolina]], og det var forbudt for jøder å dra dit.<ref name=Koester382/>}} Margaret M. Mitchell skriver at selv om [[Evsebios]] forteller (''Historia ecclesiastica'' III 5.3<ref>[https://www.newadvent.org/fathers/250103.htm] [[Evsebios]]: ''Historia ecclesiastica'' III</ref>) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for [[Pella (Jordan)|Pella]] rett før Jerusalem falt, må vi godta at ingen kristne gjenstander fra den tidlige jerusalemkirken er bevart.<ref>Margaret M. Mitchell: «The Cambridge History of Christianity» Volume 1: Origins to Constantine" Cambridge University Press 2006 s. 298</ref> Joe Nickell skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, finnes det ikke én eneste troverdig bekreftet relikvie av [[Jesus]].»<ref>{{cite book|last=Nickell|first=Joe|title=Relics of the Christ|year=2007|publisher=University Press of Kentucky|isbn=978-0-8131-3731-5|page=191|url=https://books.google.com/?id=J-m_mblG-A8C&pg=PT210}}</ref>{{efn|Polariserte konklusjoner angående [[likkledet i Torino]] vedvarer.<ref>Habermas, Gary R. «Shroud of Turin», ''The Encyclopedia of Christian Civilization'' (2011). {{DOI|10.1002/9780470670606.wbecc1257}}</ref> Ifølge tidligere redaktør for ''[[Nature]]'', Philip Ball, er «på tross av de tilsynelatende definitive testene fra 1988, statusen til [[likkledet i Torino]] mer uklar enn noensinne. Ikke minst forblir bildets natur og hvordan det ble festet på kledet, svært forbausende.»<ref>{{Cite journal | last1 = Ball | first1 = P. | title = Material witness: Shrouded in mystery | doi = 10.1038/nmat2170 | journal = Nature Materials | volume = 7 | issue = 5 | page = 349 | year = 2008 | pmid =  18432204 | bibcode = 2008NatMa...7..349B }}</ref>}}

Likevel er en rekke relikvier blitt tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets [[katolsk]]e [[teolog]] [[Erasmus]] skrev sarkastisk om spredningen av relikvier, og om antallet bygninger som kunne oppføres fra splintene som ble hevdet å stamme fra [[Det sanne kors|korset brukt i korsfestelsen]].{{sfn|Dillenberger|1999|p=5}} Samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire nagler, tilbes minst tretti [[hellige nagler]] som relikvier i Europa.<ref>{{CathEncy|wstitle =Holy Nails|title=Holy Nails|first= Herbert|last=Thurston}}</ref>

Visse relikvier, som de angivelige restene av [[tornekransen]], mottar kun et beskjedent antall besøkende, mens [[likkledet i Torino]] har mottatt millioner,<ref>{{cite news|last=Delaney|first=Sarah|title=Shroud exposition closes with more than 2 million visits|url=http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/1002157.htm|archive-url=http://webarchive.loc.gov/all/20100608223917/http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/1002157.htm|url-status=dead|archive-date=June 8, 2010|agency=Catholic News Service|date=24. mai 2010|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=juni 26, 2013|arkivurl=http://webarchive.loc.gov/all/20100608223917/http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/1002157.htm|arkivdato=juni 8, 2010|url-status=død|accessdate=2017-12-29|archiveurl=http://webarchive.loc.gov/all/20100608223917/http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/1002157.htm|url-status=dead}}</ref> inkludert [[pave]]ne [[Johannes Paul II]] og [[Benedikt XVI|Benedikt XVI]].<ref>{{cite web |last=Wojtyła |first=Karol J.|title=Pope John Paul II's address in Turin Cathedral|url=https://w2.vatican.va/content/john-paul-ii/en/travels/1998/documents/hf_jp-ii_spe_24051998_sindone.html|publisher=Vatican Publishing House|date=24. mai 1998}}</ref><ref>{{cite news|last=Squires|first=Nick|title=Pope Benedict says Shroud of Turin authentic burial robe of Jesus|url=http://www.csmonitor.com/World/Europe/2010/0503/Pope-Benedict-says-Shroud-of-Turin-authentic-burial-robe-of-Jesus|newspaper=Christian Science Monitor|date=3. mai 2010}}</ref>

===Historie===
[[Fil:Altshausen Schlosskirche Reliquie Hermann der Lahme 2005.jpg|thumb|Øverste del av kraniet etter Hermann von Reichenau. St. Michael slottskirke i Altshausen.]]
[[Fil:Saint Mary of Blachernae 8940.jpg|thumb|St. Maria av Blachernæ i [[Konstantinopel]], hvor [[jomfru Maria]]s hodeslør angivelig ble oppbevart.]]
Bruk av relikvier omtales flere steder i [[Bibelen]]. I [[Andre kongebok]] 13,20-21 fortelles at en mann ble kastet ned i graven til [[profet]]en [[Elisja]], og da den døde berørte Elisjas knokler, ble han vakt til live.<ref>«''På den tiden kom det hvert år flokker av moabitter som herjet i landet. En gang fikk noen som skulle gravlegge en mann, se at det kom en slik herjeflokk. Da kastet de mannen ned i graven til Elisja. Med det samme mannen kom nær Elisjas knokler, ble han levende igjen og reiste seg opp''.» [https://bibel.no/Nettbibelen?book=2KI&chapter=13  2. Kong. 13, 20-21]</ref>   

I [[Det nye testamente]] regner mange henvisningen til [[Paulus]]' tørklær og klesplagg i [[Apostlenes gjerninger]] 19,11-12 som omtale av relikvier: «Gud gjorde helt uvanlige undere ved Paulus' hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=ACT&chapter=19 Ap.gj. 19,12]</ref> Alle som rørte ved Jesus eller hans klesplagg ble friske ([[evangeliet etter Markus]] 6:56)

I en rent kristen sammenheng er fortellingen om [[Polykarp av Smyrna]]s [[martyr]]død ca. år [[155]] det tidligst bevarte eksempel. Det fortelles der at de kristne bevarte hans jordiske levninger og regnet dem som dyrebare relikvier.

Gjennom oldkirkelig tid og i tidlig [[middelalder]] fremkom mange historier om mirakler i forbindelse med relikvier, som av denne grunn ble svært viktige for kirken i middelalderen. 800-tallet markerte et høydepunkt i raseringen av [[katakombe]]ne, der relikviejegere rasket til seg det de kunne av martyrenes levninger. De nybygde kirkene lenger nord i Europa, særlig i [[Tyskland]], lot seg ikke lenger nøye med relikvier av 3. klasse (type «''stykke av et klede som hadde rørt ved en gravstein/[[sarkofag]]''»), men stilte krav om å få virkelige kroppsdeler fra martyrene. Denne geskjeften blomstret, komplett med relikvieoppkjøpere utstyrt med lisens. Raseringen av gravplasser og inskripsjoner forklarer katakombenes nåværende tilstand, og nådde et slikt omfang at pave [[Paschalis I]] så seg nødt til å gripe inn. Det ble sagt at han fikk flyttet relikviene etter over 2.000 martyrer i sikkerhet inne i kirkebygg.<ref>Anthony Pereira: ''Rome'' (s. 123), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9</ref> 

I den katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha en relikvie nedfelt i [[alter]]et. På 1000-tallet ville lokalbefolkningen i fjellene i [[Umbria]] ta livet av [[eremitt]]en Sankt Romuald, for ikke å gå glipp av knoklene hans. Da [[Thomas av Aquinas]] døde i [[kloster]]et Fossanuova i [[1274]], løsnet [[munk]]ene [[hode]]t hans, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar relikvie. Før Sankt Elisabeth av [[Thüringen]]s [[begravelse]] skar og rev lokalbefolkningen biter av likkledet, [[hår]]et og [[negl]]ene hennes, og biter av [[øre]]r og brystvorter. [[Karl VI av Frankrike]] (som i perioder led av [[psykose]]) delte ved en fest ut [[ribbein]]a fra [[Ludvig IX]] (med tilnavnet «den hellige») til [[Pierre d'Ailly]] og sine onkler av Berry og [[Burgund]] – mens [[prelat]]ene fikk én [[knokkel]] på deling.<ref>Johan Huizinga: ''Middelalderens høst'' (s.215), forlaget Aschehoug, Oslo 2004, ISBN 82-03-18217-8</ref> Da [[jesuitt]]en Johannes av Nepomuk var blitt druknet i [[Moldau]], ble det påstått at kroppen hans fløt opp, og at sterkt lysende stjerner våket over drukningsstedet. Knoklene hans ble utstilt, og lenge ble også [[tunge]]n hans vist frem og jevnlig fuktet for å bevare sitt livaktige utseende. Men da vitenskapen avslørte at det ikke dreide seg om tungen, men om en bit av [[hjerne]]n, tonet [[Vatikanet]] ned feiringen av St. Johannes.<ref>Jahn Otto Johansen: ''Praha'' (s. 34), forlaget Damm, Oslo 2003, ISBN 82-496-0680-9</ref>

[[Chartreskatedralen]] viser frem ''Sancta Camisa'', den hellige [[tunika]]en som [[jomfru Maria]] angivelig hadde på seg mens hun gikk gravid med Jesus.<ref>[https://books.google.no/books?id=Fnz4zMwjF6IC&pg=PA123&lpg=PA123&dq=santa+camisa+chartres&source=bl&ots=NJHyVCRbaJ&sig=ACfU3U2qVQx9cocWAFcyBsWjSdehjBQsZg&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiE2s3R55vmAhXMfZoKHZsMA_sQ6AEwD3oECAkQAQ#v=onepage&q=santa%20camisa%20chartres&f=false] Sheryl A. Kujawa-Holbrook: ''Pilgrimage-the Sacred Art: Journey to the Center of the Heart'' (s. 123)</ref> Mange [[pilegrim]]er kommer for å se tunikaen, som presenteres som gave til katedralen fra [[Karl den skallede]] i [[876]]. Karls bestefar, [[Karl den store]], skal ha fått tunikaen som gave fra [[Irene av Athen|keiserinne Irene]], og på 1900-tallet ble det funnet [[pollen]] fra [[Palestina]] i det første århundre i kledet.<ref>https://praywithjillatchartres.com/mary/the-veil-of-mary/</ref>

[[Reformasjonen]] medførte en voldsom reaksjon mot relikvier. Noen steder, spesielt i [[England]] og steder med sterk [[kalvinisme|kalvinistisk]] innflytelse, førte dette til at relikvier ble ødelagt. Andre steder unngikk man dette, fordi man så det som [[likskjending]], men man begravde gjerne relikviene på hemmelige steder. Dette skjedde f.eks. med [[Olavsskrinet]] med levningene etter [[Olav den hellige]].

===Kristus-relikvier===
En spesiell kategori av kristne relikvier er de som er knyttet til Jesus. Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger – med unntak av [[forhud]]en som ble skåret av ved [[Mannlig omskjæring|omskjæringen]]. Flere kirker hevder å ha denne relikvien. Den viktigste Kristus-relikvien er [[kors]]et, og svært mange kirker har splinter som det hevdes stammer derfra. [[Erasmus|Erasmus av Rotterdam]] sa at det fantes nok splinter til å bygge et [[skip]] – dette er sterkt overdrevet, men det er nok for mange til at alle kan være ekte. I noen tilfeller kan det dreie seg om såkalte berøringsrelikvier – tresplinter som har vært lagt inntil en splint fra korset, og derved har noe hellig ved seg. Likkledet i Torino hevdes å være kledet Kristus ble svøpt i etter korsfestelsen. Den katolske kirke selv har ikke tatt noe offisielt standpunkt om likkledets ekthet etter at det i 1988 ble tidfestet til mellom år 1260 og 1390 ved hjelp av [[C14-datering]].<ref>Smith, Samantha L.: «Likkledet i Torino» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 30. juni 2022 fra [https://snl.no/likkledet_i_Torino]</ref> Det finnes også andre relikvier knyttet til [[korsfestelse]]n, som Veronikas [[svette]]duk, spissen av [[Longinus (helgen)|Longinus']] lanse, [[tornekrone]]n og avrevne torner fra denne, og naglene Kristus ble festet med.

=== Den katolske kirkens klassifiseringer og regler===
Den katolske kirken har laget et klassifiseringssystem for relikvier, basert på tre klasser:<ref>{{Kilde www |url=https://www.catholiceducation.org/en/culture/catholic-contributions/church-teaching-on-relics.html |tittel=Tre klasser av relikvier, ''Catholic education |besøksdato=2021-11-12 |arkiv-dato=2021-11-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20211112143951/https://www.catholiceducation.org/en/culture/catholic-contributions/church-teaching-on-relics.html |url-status=yes }}</ref>
* 1. klasse: Hele eller deler av kroppen til helgenen (inkludert hår).
* 2. klasse: En gjenstand som helgenen bar på seg eller brukte, som klesplagg eller redskaper.
* 3. klasse: Gjenstander som har berørt en helgens kropp (berøringsrelikvier), eller gjenstander som har blitt oppbevart i umiddelbar nærhet av en 1.klasses relikvie.

Det er ikke tillatt å selge relikvier av første og andre klasse. Relikvier i tredje klasse kan selges, men med visse begrensninger – det er ikke tillatt å gjøre personlig profitt på dem, men kostnadene kan dekkes.{{tr}} 

Det er heller ikke tillatt å ødelegge relikvier, eller å behandle dem uærbødig.{{tr}}

===Relikvarier===
Kristne relikvier oppbevares normalt i skrin (dersom det ikke dreier seg om en kropp i en sarkofag), og disse kalles [[relikvarium]] eller relikviegjemme. De er ofte svært forseggjort og fremstilt av dyrebare materialer.