Redigerer Ragnvald Blix (avsnitt)

== Karriere og arbeid ==
Ragnvald Blix var redaktør av [[vittighetsblad]]et ''[[Tyrihans (vittighetsblad)|Tyrihans]]'' i [[1901]], medarbeider i ''[[Simplicissimus]]'' i [[München]] mellom [[1907]] og [[1918]] og redigerte og tegnet til det nordiske satiremagasinet ''[[Exlex]]'' i dets korte levetid fra [[1919]] til [[1921]]. Han slo igjennom internasjonalt i [[Paris]] i [[1905]] med en serie [[parodi]]er av kjente kunstverk i [[Louvre Le Voile tombe]], utgitt samlet i [[1908]]. 

Under [[2. verdenskrig]] leverte Ragnvald Blix anti-nazistiske tegninger under signaturen '''Stig Höök''' i den svenske avisa ''[[Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning]]'', der den liberale [[Torgny Segerstedt]] var redaktør. Flere av disse tegningene ble utgitt i bøkene ''Stig Höök 1942–44'' ([[1944]]) og ''De fem årene'' ([[1945]]) og ble kjent og populære i Norge særlig etter krigen. Ragnvald Blix tegnet seinere til flere nordiske aviser, bl.a. det norske ''[[Dagbladet]]'', der han med bitende [[ironi]] kommenterte samtidas politiske begivenheter i en rask og presis strek og med et nært samspill mellom tekst og tegning.

Ragnvald Blix er kanskje mest kjent for tegningen «Til audiens hos Hitler» der [[Vidkun Quisling]] besøker føreren i [[Berlin]]. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling». Dørvakten spør: «Og navnet?». Tegningen stod på trykk [[29. januar]] [[1944]] og bidro til at navnet Quisling ble styrket som internasjonal betegnelse på landsforræder. På en annen kjent tegning lar Blix den barnløse [[Edvard Grieg]] klimpre ubekymret på sin harpe i himmelen, mens [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Jonas Lie (1833)|Jonas Lie]] ser uhyre nedstemte ut pga. sine [[Nasjonal Samling|NS]]-etterkommere, hhv. sønnen [[Erling Bjørnson]] og barnebarnet [[Jonas Lie (1899)|Jonas Lie]].

Ragnvald Blix var ellers kulturradikaler og [[riksmål]]smann. Han var sønnen til salmedikteren og teologiprofessoren [[Elias Blix]], som også ble kirkeminister. Moren, [[Emma Blix]], skal ha gjemt de første satiretegningene for mannen sin som ikke var særlig begeistret for sønnens karrierevalg.