Redigerer Radegunde (avsnitt)

==Liv og virke==
===Thüringisk prinsesse===
Radegunde var datter av kong [[Berthachar]] av Thüringen; moren hennes er ukjent. Foreldrene hennes hadde dødd før 531. Radegunde ble derfor sammen med minst to brødre tatt hånd om ved hoffet til thüringierkongen [[Herminafried]], hennes onkel på farssiden.<ref>{{Literatur |Autor=Gregor von Tours |Hrsg=Rudolph Buchner |Titel=Gregorii Episcopi Turonensis Historiarum libri decem / Zehn Bücher Geschichten |Band=1 |Auflage=5. durchgesehene und ergänzte |Verlag=Wissenschaftliche Buchgesellschaft Darmstadt |Ort=Darmstadt |Datum=1977 |ISBN=3-534-06809-2 |Seiten=148 f.}}</ref> 

Hun fikk trolig en utdannelse som passet hennes status ved det kongelige hoff. Herminafried var gift med [[Amalaberga]], niesen til den østgotiske hersker [[Theodorik den store]], og som hadde bodd i Italia i barndommen.

===Radegunde i Frankerriket===
I 531 ble Thüringen erobret frankerne, som drepte Hermanafrid og fanget Radegunde og broren. Radegunde var da elleve år gammel<ref>Patrick Périn und Gaston Duchet-Suchaux, "Clovis et les mérovingiens". Historia-Sammlung, Tallandier-Ausgabe, s. 98: „Durch das Los zwischen den beiden fränkischen Königen gezogen, fiel sie mit ihrem Bruder Hermanafried an Chlothar und wurde in die königliche Villa von Athies im Vermandois gebracht“.</ref> da de ble tatt til fange etter [[slaget ved Unstrut]], der thüringerne hadde kjempet mot og lidd det siste nederlag mot de frankiske konger [[Teoderik I]]<ref>{{Literatur |Autor=Gregor von Tours |Hrsg=Rudolph Buchner |Titel=Gregorii Episcopi Turonensis Historiarum libri decem / Zehn Bücher Geschichten |Nummer=1. Band |Auflage=5., durchgesehene und ergänzte Auflage |Verlag=Wissenschaftliche Buchgesellschaft Darmstadt |Ort=Darmstadt |Datum=1977 |ISBN=3-534-06809-2 |Seiten=153}}</ref> og Chlothar. 

De ble medtatt til [[Vermandois]] til kongevillaen [[Athies]] nær [[Péronne (Somme)|Péronne]] ved [[Somme (elv)|Somme]]. Her ble Radegunde oppdratt som kristen, lærte det latinske språk, og lese og skrive, og tok seg av, brødfødde og underviste fattige barn.

Radegund var bare én av Chlothar Is seks hustruer eller [[konkubine]]r (de andre fem var Guntheuca som var enken etter hans bror Chlodomer, Chunsina, [[Ingund (hustru til Chlothar I)|Ingund]], Ingunds søster [[Arégonde|Aregund]], og Wuldetrada som var enken til Chlothars grandnevø Theudebald). Radegund var alment kjent for sine [[almisse]]r.<ref name=McNamara>{{Cite web |url=http://mw.mcmaster.ca/scriptorium/radegund.html |title=McNamara, Jo Ann et al, "St. Radigund", ''Sainted Women of the Dark Ages''.(Durham and London: Duke University Press, 1992), pp. 70–86 |access-date=12. november 2006 |archive-date=3. mars 2016 |archive-url=https://web.archive.org/web/20160303195904/http://mw.mcmaster.ca/scriptorium/radegund.html |url-status=dead }}</ref>

===Dronning i Frankerriket===
Rundt år 540 tiltvang kong Chlothar seg ekteskap med Radegunde. Han hadde tidligere drept to av broren [[Chlodomer]]s tre mindreårige sønner; han hadde også allerede hatt fire hustruer. Radegunde flyktet, men ble fanget og brakt tilbake. Bryllupet fant sted i [[Vitry]] ([[Artois]]) og ekteskapet forble barnløst.

Som dronning levde Radegunde veldig asketisk ved hoffet i [[Soissons]], ifølge hennes ''vitae''. Hun ga gaver til kirken; Ved bordet lot hun kjøttbollene passere henne fordi, og fylte seg med bønner eller linser. Hoffolkene hånet at kongen hadde «tatt en nonne til kone». Hun ba også kongen benåde de dødsdømte, og viet seg til sykepleie.

Omtrent ti år senere fikk Chlothar myrdet Radegundes bror. Radegunde skilte seg deretter fra Chlothar. Det er ingen bevis for en skilsmisseprosess.

===Nonne, abbedisse, velgjører===
Hun flyktet til Noyon, hvor hun ble gjort til ''diaconissa'' av biskop [[Medardus av Noyon]]. Radegunde ble i vede kretser å ha helbredelsens nådegave.<ref name=McNamara/> Hun overlot sine kongelige gevandter til kirken i [[Noyon]] og ga bort andre eiendeler til de fattige. Hun fortsatte deretter flukten til [[Saix]]. Allerede her prøvde Chlothar å få henne brakt tilbake.

Mellom 552 og 558 grunnla Radegunde klosteret ''Sainte-Marie'' i [[Poitiers]], hvis nonner levde i henhold til ordensregelen den hellige [[Caesarius av Arles]] hadde skrevet for et nonnekloster i [[Arles]]. Klosteret ble bygget takket være en donasjon fra Chlothar. Radegunde skaffet klosteret permanent inntekt ved å overføre til ham, med Chlothars tillatelse, alt godset som hadde tilhørt henne som dronning.<ref>{{Literatur |Autor=Gregor von Tours |Hrsg=Rudolph Buchner |Titel=Gregorii Episcopi Turonensis Historiarum libri decem / Zehn Bücher Geschichten |Band=2. Band |Auflage=6. unveränderte Auflage |Verlag=Wissenschaftliche Buchgesellschaft Darmstadt |Ort=Darmstadt |Datum=1974 |ISBN=3-534-06810-6 |Seiten=311}}</ref>  To hundre unge jenter fulgte Radegundes invitasjon om å få inntre. Hun utnevnte fosterdatteren og venninnen Agnes til den valgte abbedisse, som ble ordinert av biskop [[Germanus av Paris]]. 

Ifølge tradisjonen valgte Radegunde ofte de laveste posisjoner og oppgaver i klosteret. Hun overtok også pleieansvaret. Hun samlet fattige og syke i klosterets badehus; hun vasket også [[spedalske]] personlig. Radegunde regnes derfor som skytshelgen mot [[skabb]] (''scabies'').<ref>Wolfgang U. Eckart: ''Krätze (lat. scabies).'' I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): ''Enzyklopädie Medizingeschichte.'' De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 786 f.; her: s. 786.</ref> På denne tiden var klosteret det viktigste kvinneklosteret i hele Frankerriket. Radegunde var blant annet i kontakt med biskop [[Gregor av Tours]], som også forrettet ved hennes begravelse.

Da Chlothar igjen prøvde å bringe Radegunde tilbake, ba hun biskop Germanus av Paris om å mekle. Med Chlothars død rundt 561 ble det frankiske rike delt mellom hans fire sønner, som Radegunde fikk lovlig sikret klosterets videre eksistens fra. Hun ba også om beskyttelse og støtte for hennes livsverk fra biskopene i Gallia, som forsikret henne om denne beskyttelsen rundt år 575.

I 565 reiste forfatteren, poeten og presten [[Venantius Fortunatus]] til Gallia og ble boende i Poitiers. Han bodde her som Radegundes betrodde venn i ti år. Gjennom brev og reiser representerte han klosterets interesser overfor konger og dignitærer.

Fire år senere sendte den bysantinske [[keiser Justin II]] en splint fra [[Det hellige kors]] til klosteret på Radegundes anmodning. Radegunde omdøpte deretter klosteret til ''Sainte-Croix'', Det hellige Kors' abbedi. Venantius Fortunatus diktet en lang lovsang til keiserparet som takk.