Redigerer RMS «Mauretania» (avsnitt)

== Oversikt ==
[[Fil:Mauretaniastabbs.jpg|venstre|miniatyr|''Mauretania'' under en prøvetur utenfor St. Abbs, Skottland den 18. september  1907. Høyeste hastighet som ble oppnådd var 25,73 knop]]
[[Fil:Mauretania (ship) (between 1906 and 1914).jpg|venstre|miniatyr|RMS ''Mauretania'' på verftet i [[Tyneside]] før sjøsettingen  i 1906]]
I 1897 var det tyske passasjerskipet [[SS «Kaiser Wilhelm der Grosse»]] det største og raskeste skipet i verden. Med en fart på 22 [[Knop (mål)|knop]] (41&nbsp;km/t; 25&nbsp;mph), tok den det Blå Bånd fra Cunard Lines [[RMS «Vampanis»]] og «Lucania». Tyskland kom til å dominere [[Atlanterhavet]], og i 1906 hadde de fem [[Ocean liner|atlanterhavsskip]] med fire skorstener, fire av dem eid av [[Norddeutscher Lloyd]] i den såkalte ''[[Kaiser-klasse]]''

På omtrent  samme tid gjorde den amerikanske finansmannen [[J.P. Morgan|J. P. Morgans]]'s [[International Mercantile Marine Company|International Mercantile Marine Co.]] et forsøk på å monopolisere sjøfarten, og selskapet hadde allerede kjøpt Storbritannias andre store transatlantiske rederi, [[White Star Line]].<ref name="cross11">Maxtone-Graham 1972, p. 11.</ref>

For å møte konkurransen var Cunard Line fast bestemt på å gjenvinne sin prestisje og dominans innen sjøfart, ikke bare for rederiet, men også for Storbritannia
<ref name="cross11"/><ref name="palaces">''Floating Palaces.'' (1996) A&E. TV Documentary.</ref> I 1902 inngikk  Cunard Line og den britiske regjeringen en avtale om å bygge to superskip, «Lusitania» og «Mauretania»,<ref name="cross11"/> med en garantert minstefart på 24 [[knop (mål)|knop]] (44 [[Km/t]]). Den britiske regjeringen lånte rederiet  [[Britisk pund|2,6 mil. pund]] for bygging av skip til en rente på 2,75% med tilbakebetaling over tjue år, med den forutsetning at skipene kunne konverteres til væpnede kryssere hvis det skulle bli nødvendig.<ref name="layton3">Layton, J. Kent. (2007) Lusitania: An Illustrated Biography, Lulu Press, pp. 3, 39.</ref> Ytterligere finansiering ble oppnådd da [[Admiralitetet (Storbritannia)|Admiralitetet]] sørget for at Cunard fikk årlige subsidier for posten på 150&nbsp;000 pund .<ref name="layton3"/><ref>Vale, Vivian, ''The American Peril: Challenge to Britain on the North Atlantic, 1901–04'', pp. 143–183.</ref>