Redigerer Rødhette og ulven (avsnitt)

== Perraults versjon ==
Dette er den eldste nedskrevne versjonen av eventyret, og en del av Perraults samling ''Gåsemors historier''.<ref>{{Cite web |url=http://www.pitt.edu/~dash/perrault.html |title=Arkivert kopi |access-date= 2. august 2017 |archive-date=25. juli 2017 |archive-url=https://web.archive.org/web/20170725035906/http://www.pitt.edu/~dash/perrault.html |url-status=ok }}</ref> Eventyr var på moten ved [[Ludvig 14.]]s [[hoff]], men måtte pyntes litt på. Hos Perrault er piken «den peneste som noen gang er sett». Moren hennes er svært glad i henne, bestemoren elsker henne enda høyere. Moren får sydd en rød hette til datteren sin, og den kler henne så godt at hun får navn etter den. En dag blir hun sendt i vei av sin mor med kaker og en potte smør til sin bestemor, for den gamle er blitt syk. På veien møter hun en sulten ulv, og da han spør henne hvor hun skal, forteller hun hvor bestemoren bor. Han tar dermed snarveien dit, mens Rødhette går en omvei. Ulven banker på hos bestemoren hennes, etterligner pikens stemme, finner bestemoren i sengen og eter henne. Da Rødhette kommer, ligger han pent i sengen og later som om han er bestemoren. Pikens forbausede spørsmål («Hvorfor har du så store øyne?» «Det er for å se deg bedre.») kulminerer i «Hvorfor har du så store tenner, bestemor?» «For lettere å kunne ete deg.» Hva han også gjør.<ref>{{Kilde www|url=http://www.pitt.edu/~dash/perrault02.html|tittel=Perrault: Little Red Riding Hood|besøksdato=2021-04-07|verk=www.pitt.edu|forlag=University of Pittsburgh}}</ref>

[[Moral]]en her kan tolkes til at det kan være farlig å snakke med fremmede:
:''Der finnes ulver med manér
:''som vennlig på sitt bytte ser,
:''som synes tamme og gentile
:''- men under pelsen er de ville.

Barnelitteraturforskeren [[Sonja Hagemann]] har en litt annen tolkning; hun mener moralen i Perraults ''Rødhette og ulven'' først å fremst er at det går ille med ulydige barn, dernest å advare unge piker mot å falle for smiger. Hun viser til følgende strofer i Perraults fortelling:
:''On voit ici que les jeunes enfants''
:    ''Surtout des jeunes filles,'' 
:''Belles, bien-faites et gentilles''
:''Font très-mal d'écouter toute sorte de gens,''
:''- - -''
:''Mais, hélas! qui ne sait que les loups doucereux''
:''De tous les loups sont les plus dangereux.''<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042401029|tittel=Barnelitteratur i Norge inntil 1850|forfatter=Hagemann, Sonja|forlag=Aschehoug|isbn=8203094546|utgivelsessted=Oslo|side=321|sitat=Hvert av Perraults eventyr har en moral - og her er moralen at ulydige barn går det aldri godt. Vi kan forøvrig av Perraults "Moralité" lese oss til at eventyret også skulle ha et videre sikte, nemlig å advare unge piker mot å låne øre til smigrere.|utgivelsesår=1965}}</ref>

På 1700-tallet var Perraults eventyr enerådende; men da [[Ludwig Tieck]] skrev et [[skuespill]] over eventyret, dukker det opp en jeger som Rødhette har møtt på veien, men som kommer for sent til å redde henne. Hos Tieck har ulven forkledd seg i bestemors nattlue, og dette påfunnet dukker også opp hos [[Gustave Doré]], da han i [[1860]] illustrerte Perraults eventyr, hvor nattluen ikke er nevnt overhodet.