Redigerer Røde Kors (avsnitt)

==Bevegelsens historie==
===Den internasjonale Røde Kors-komiteen===
====Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC====
[[Fil:Jean_Henri_Dunant.jpg|miniatyr|[[Henri Dunant]], forfatteren av ''Minner fra Solferino'' og grunnleggeren av Røde Kors.]]

Inntil midten av [[19. århundre|1800-tallet]] var det ingen organisasjon eller veletablert [[sanitet]]stjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni [[1859]] var den [[sveits]]iske forretningsmannen [[Henri Dunant]] på reise til Italia for å møte den franske keiseren [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i [[Algerie]], som på den tiden var okkupert av [[Frankrike]]. Idet han ankom byen [[Solferino]] på kvelden 24. juni [[1859]] ble han vitne til [[slaget ved Solferino]], en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40&nbsp;000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken. 

Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende [[medisin]]ske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i [[Genève]] bestemte han seg for å skrive boka ''Minner fra Solferino'', som han utga for egen regning i [[1862]]. Han sendte eksemplarer av boken til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene.
[[Fil:Original_Geneva_Conventions.jpg|miniatyr|venstre|Det opprinnelige dokumentet av den første Genèvekonvensjonen, 1864.{{Byline|Kevin Quinn}}]]

[[9. februar]] [[1863]] ble en fem-mannskomité stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, [[Gustave Moynier]], advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd»; legen [[Louis Appia]], som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega [[Théodore Maunoir]] fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon»; samt [[Guillaume-Maunoir]], en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober [[1863]] ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: [[Storhertugdømmet Baden|Baden]], [[Kongeriket Bayern|Bayern]], [[Frankrike]], [[Storbritannia]], [[Hannover (stat)|Hannover]], [[Storhertugdømmet Hessen|Hessen]], [[Italia]], [[Nederland]], [[Østerrike]], [[Kongeriket Preussen|Preussen]], [[Sachsen]], [[Sverige]] og [[Spania]]. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var:

* Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater
* Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater
* Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken
* Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon.
* Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors.

[[Fil:Gedenkstein-rotes-kreuz-1864.jpg|miniatyr|Minnesmerke til minne om første gang Røde Kors-symbolet ble brukt i væpnet konflikt under [[Kampene ved Dybbøl|slaget om Dybbøl]] i Danmark i [[1864]]; reist sammen av de nasjonale foreninger i Danmark og Tyskland i [[1989]]{{Byline|Arne List}}]]

Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med [[USA]], [[Brasil]] og [[Mexico]]. 16 land sendte 26 delegater til Genève. [[22. august]] [[1864]] vedtok konferansen den første [[Genèvekonvensjonene|Genève-konvensjonen]] «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Preussen, Sveits og [[Kongeriket Württemberg|Württemberg]]. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen.

* Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og
* De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.

Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, [[Oldenburg (land)|Oldenburg]], Preussen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og [[Charles Van de Velde]], en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i [[1867]], ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt.

I [[1867]] ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i [[Algerie]] mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I [[1876]] tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (''Den internasjonale Røde Kors-komiteen''). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til [[Clara Barton]]. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid.

Da den første [[Nobels fredspris]] ble utdelt i [[1901]] valgte [[Den Norske Nobelkomite]] å dele prisen mellom Henri Dunant og [[Frédéric Passy|Frederic Passy]], en ledende internasjonal [[pasifisme|pasifist]]. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst. 

I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av [[første verdenskrig|den første verdenskrig]] i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord-Amerika til [[Mellom-Amerika]], [[Sør-Amerika]], [[Argentina]], [[Brasil]], [[Chile]], [[Cuba]], [[Mexico]], [[Peru]], [[El Salvador]], [[Uruguay]], [[Venezuela]], [[Asia]], [[Kina]], [[Japan]], [[Korea]], [[Thailand|Siam]] og [[Sør-Afrika]]-republikken.

====ICRC under første verdenskrig====
[[Fil:Honneur_à_la_Croix-Rouge-1915.JPG|miniatyr|Fransk postkort som hyllet Røde Kors-sykepleieres rolle under første verdenskrig, 1915.]]

Med utbruddet av [[første verdenskrig]] fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. [[15. oktober]] [[1914]], like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1&nbsp;200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner [[Sveitsisk franc|sveitsiske franc]] i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200&nbsp;000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til [[1923]], hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC.

Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når [[Kjemisk krigføring|kjemiske våpen]] ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorium kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leirer besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen.

Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420&nbsp;000 krigsfanger. I [[1920]] ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede [[Folkeforbundet]] som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen [[Fridtjof Nansen]] til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «[[Nansenpass]]et» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i [[1922]]. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere.

Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen. 

Så tidlig som i [[1934]] ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt.

====ICRC under andre verdenskrig====
[[Fil:HZwLazarecie1940.jpg|miniatyr|Røde Kors melding fra [[Łódź]], [[Polen]], 1940]]
[[Fil:Røde Kors flagg på Ullevål sykehus (1940).jpg|miniatyr|Gigantisk Røde Kors-flagg utlagt på plenen på [[Ullevål universitetssykehus|Ullevål sykehus]] i [[Oslo]] i [[1940]] for å hindre bombing. [[Steen & Strøm]] sydde flagget 10. april.<br /><small>Foto: Nerlien, Oslo byarkiv, Oslo Museum.</small>]]
Det juridiske grunnlaget for ICRCs arbeid under [[andre verdenskrig]] var revisjonen av Genève-konvensjonen i 1929. Arbeidet var likt det i under første verdenskrig: besøk av krigsfanger og overvåkning av fangeleire, organisering av hjelpearbeid til sivilbefolkningen og administrasjon av meldingsutveksling angående fanger og savnede personer. Ved slutten av krigen hadde 179 delegater foretatt 12&nbsp;750 besøk til fangeleirer i 41 land. Det sentrale informasjonskontor for krigsfanger hadde en stab på 3&nbsp;000 personer, kartoteket inneholdt 45 millioner kort og 120 millioner meldinger ble utvekslet av kontoret. 

Etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakten]] ble også [[Tysk Røde Kors]] utsatt for det såkalte ''[[Gleichschaltung]]'' og kom under ledelse av ''[[Reichsarzt-SS]]'' [[Ernst-Robert Grawitz]] fra 1936.<ref>Birgitt Morgenbrod, Stephanie Merkenich: ''Das Deutsche Rote Kreuz unter der NS-Diktatur 1933–1945''. Paderborn 2008, s. 130.</ref> Tysk Røde kors nektet å samarbeide til tross for vedtektene i Genèvekonvensjonen var en stor hindring. Dette gjaldt blant annet deporteringen av [[jøder]] fra Tyskland og [[Holocaust|massemordene]] utført i [[konsentrasjonsleir]]ene av den tyske regjeringen. Dessuten hadde to andre parter i krigen, [[Sovjetunionen]] og [[Japan]], ikke ratifisert Genève-konvensjonen og ble derfor ikke regulert av denne. Men dette førte også til at andre land ikke behøvde å følge konvensjonene for disse lands krigsfanger.

Under krigen lyktes ikke ICRC i å få til en avtale med Tyskland om behandlingen av fangene i [[konsentrasjonsleir]]ene. De ble nødt til å slutte å utføre press for å unngå at dette skulle føre til at alt arbeid med krigsfangene skulle bli ødelagt. ICRC lyktes heller ikke i å få frem pålitelig informasjon om utryddelsesleirene og massemordene av europeiske jøder. Dette regnes fortsatt som en av de største nederlagene i ICRCs historie. Etter november [[1943]] fikk ICRC tillatelse til å sende pakker til fangene i konsentrasjonsleirene med kjente navn og oppholdssted. Takket være at pakkene ble tatt i mot av andre fanger i leiren, fikk ICRC registrert identiteten til 105&nbsp;000 fanger i konsentrasjonsleirene og fikk levert 1,1 millioner pakker, primært til [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]], [[Buchenwald]], [[Ravensbrück]] og [[Sachsenhausen]].

[[Fil:Marcel_Junod-5.jpg|miniatyr|venstre|Marcel Junod, delegat fra ICRC, besøker krigsfanger i Tyskland<br />(© Benoit Junod, Sveits)]]

[[12. mars]] [[1945]] fikk ICRCs president [[Jacob Burckhardt]] en melding fra SS-general [[Ernst Kaltenbrunner]] om at ICRC fikk tillatelse til å slippe inn delegater i konsentrasjonsleirene under forutsetning at de forble i leirene til krigen var over. Ti delegater, deriblant [[Louis Haefliger]] i ([[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir]]), [[Paul Dunant]] i [[Theresienstadt konsentrasjonsleir|Theresienstadt]] og [[Victor Maurer]] i [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]] aksepterte tilbudet og besøkte leirene. Louis Haefliger forhindret utkastelse eller ødeleggelse av Mauthausen-Gusen ved å alarmere amerikanske tropper og reddet med dette livet til rundt 60&nbsp;000 innsatte. Hans handlinger ble fordømt av ICRC på grunn av at han handlet på eget initiativ og risikerte ICRCs nøytralitet. Han fikk ikke sin oppreisning før i [[1990]] av ICRCs president [[Cornelio Sommaruga]] 

Et annet eksempel på stor humanitær ånd var [[Friedrich Born]] (1903–1963), en ICRC-delegat i [[Budapest]] som reddet livet til mellom 11&nbsp;000 og 15&nbsp;000 jøder i [[Ungarn]]. 5. juni [[1987]] ble han beæret post mortem med tittelen «[[Righteous Among the Nations]]» av [[Yad Vashem]], Israels «Holocaust martyrs' and heroes Remembrance Authority». [[Marcel Junod]] (1904 – 1961), en lege fra Genève, var en annen berømt delegat under andre verdenskrig. En del av hans meritter, som inkluderer å være en av de første utlendinger som besøkte [[Hiroshima]] etter at [[kjernefysiske våpen|atombomben]] ble sluppet over byen, finner man i boken ''Kriger uten våpen''. 

I [[1944]] ble ICRC tildelt sin andre Nobels fredspris. Som i første verdenskrig ble det den eneste som ble tildelt under krigen, 1939 – 1945. Ved krigens slutt jobbet ICRC sammen med nasjonale foreninger for å organisere hjelpearbeidet til de land som var mest skadet. I [[1948]] skrev komiteen en rapport der den gikk gjennom sin krigsinnsats fra 1. september 1939 til 30. juni 1947. Siden Januar [[1996]] har arkivet for dette tidsrommet vært åpent for akademisk og offentlig forskning.

====ICRC etter andre verdenskrig====
[[Fil:IKRK_Hauptquartier.jpg|miniatyr|ICRCs hovedkontor i Genève{{Byline|Alexander Umbricht}}]]

12. august i 1949 kom det flere revisjoner til de to eksisterende Genève-konvensjonene. En ny konvensjon: «For bedring av forholdene til de sårede, syke og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker til sjøs» ble navnet på den andre Genève-konvensjonen som erstattet Haag-konvensjon X. Konvensjonen fra 1929 for behandlingen av krigsfanger, som var regnet som den andre Genève-konvensjonen ble flyttet til å bli den tredje konvensjonen i 1949 revisjonen. På bakgrunn av erfaringene fra den andre verdenskrig så den fjerde Genève-konvensjon, dagens lys. «Til beskyttelse av sivile i krigstid». Også tilleggsprotokollene var ment å dekke nasjonale konflikter, så som borgerkrig. I dag er de fire protokoller og tilleggsprotokollene på over 600 artikler. En merkbar endring siden den første konvensjonens ti artikler.

I anledning feiringen av organisasjonens hundreårsjubileum i [[1963]] ble ICRC sammen med ligaen av Røde Kors-foreninger tildelt sin tredje Nobels fredspris. Siden 1993 har det vært tillatt å rekruttere ikke-sveitsiske delegater noe som tidligere ikke var tillatt. Andelen delegater med ikke-sveitsisk bakgrunn har økt til ca. 35 % siden denne regelen ble endret.

[[16. oktober]] [[1990]] vedtok [[FNs generalforsamling]] at ICRC skulle få status som observatører i forsamlingen og møter i underlagte komiteer som den første observatørstatus gitt til en privat organisasjon. Resolusjonen ble foreslått av 138 medlemsland og introdusert av den italienske ambassadøren, [[Vieri Traxler]], til minne om organisasjonens opprinnelse i slaget ved Solferino. En avtale med den sveitsiske regjering, som ble signert [[19. mars]] [[1993]], bekreftet den allerede langvarige oppfattelsen av Komiteen som helt uavhengig av mulig innblanding fra Sveits. Avtalen sikrer full beskyttelse av ICRCs eiendom i Sveits inklusiv hovedkvarteret og arkivet. I tillegg sikrer avtalen medlemmene og staben juridisk immunitet, fritar ICRC for skatter og avgifter, garanterer beskyttet og tollfri transport av varer, tjenester og penger og rettigheter ved reise som utenlandske ambassader noe som gjør reise inn og ut av Sveits enklere.

På slutten av [[den kalde krigen]] ble ICRCs arbeid farligere. På 1990-tallet ble flere delegater drept enn på noe annet tidspunkt, særlig under arbeid i lokale konflikter og borgerkriger. Disse hendelsene viste en manglende respekt for Genève-konvensjonene og de beskyttende symbolene. Iblant de drepte delegatene var:

* Frederic Maurice døde 19. mai 1992 i en alder av 39 år. Dagen etter ble en Røde Kors-transport som han hadde eskortert, angrepet i det tidligere [[Jugoslavia]], i byen [[Sarajevo]]
* [[Fernanda Calado]], (Spania), [[Ingeborg Foss]] (Norge), [[Nancy Malloy]] (Canada), [[Gunnhild Myklebust]] (Norge), [[Sheryl Thayer]] (New Zealand), og [[Hans Elkerbout]] (Nederland). De ble myrdet på kloss hold mens de sov tidlig på morgenen 17. desember [[1996]] i ICRCs feltsykehus den tsjetsjenske byen [[Nowije Atagi]] i nærheten av [[Groznyj|Grozny]]. Morderne har aldri blitt tatt og man fant aldri noe motiv for drapene.
* [[Rita Fox]] (Sveits), [[Véronique Saro]] ([[Den demokratiske republikken Kongo]], tidligere Zaire), [[Julio Delgado]] ([[Colombia]]), [[Unen Ufoirworth]] (DR Kongo), [[Aduwe Boboli]] (DR Kongo), and [[Jean Molokabonge]] (DR Kongo). 26. april 2001 var de på tur i to biler på et hjelpeoppdrag nordøstlige del av Kongo idet de ble beskutt av ukjente angripere.
* [[Ricardo Munguia]] (El Salvador). Han jobbet som vanningeniør i Afghanistan. På en reise sammen med kolleger fra det lokale Røde Kors ble bilen deres stoppet av ukjente bevæpnede menn. Han ble drept på kloss hold i noe som lignet en eksekusjons-pelotong. Han ble 39 år gammel.
* [[Vatche Arslanian]] (Canada). Jobbet som logistikkoordinator. Han døde mens han kjørte gjennom [[Bagdad]] sammen med medlemmer av den irakiske Røde Halvmåne og kom under kryssild under kamper i byen.
* [[Nadisha Yasassri Ranmuthu]] (Sri Lanka). Ble drept av ukjente angripere 22. juli [[2003]] idet bilen hans ble beskutt nær byen [[Hilla]] sør for Bagdad.

====Presidenter i ICRC====
Nåværende president I ICRC er [[Jakob Kellenberger]], han ble valgt I 2000. [[Anne Petitpierre]] og [[Jacques Forster]] er visepresidenter.

Tidligere presidenter i ICRC:

* 1863–1864: Henri Dufour
* 1864–1910: Gustave Moynier
* 1910–1928: Gustave Ador
* 1928–1944: Max Huber
* 1944–1948: Carl Jacob Burckhardt
* 1948–1955: Paul Ruegger

* 1955–1964: Leopold Boissier
* 1964–1969: Samuel Gonard
* 1969–1973: Marcel Naville
* 1973–1976: Eric Martin
* 1976–1987: Alexandre Hay
* 1987–1999: Cornelio Sommaruga

=== Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger ===
====Historie====
[[Fil:Henry_Davison.jpg|miniatyr|[[Henry Davison]], grunnlegger av Røde Kors-ligaen <br />(Bilde fra: [http://www.redcross.int www.redcross.int] {{Wayback|url=http://www.redcross.int/ |date=20070812092039 }})]]

I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge [[Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger|den internasjonale Røde Kors ligaen]]. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors' leder [[Henry Davidson]]. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen.

Dannelsen av en liga som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i [[Trippelententen]] eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra [[Trippelalliansen]] ([[sentralmaktene]]); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i [[Russland]]. Disse reglene stred mot Røde Kors' prinsipper om universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC.

Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende [[tyfus]] i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; [[jordskjelv]] i [[Chile]], [[Perserriket|Persia]], [[Japan]], [[Colombia]], [[Ecuador]], [[Costa Rica]] og [[Tyrkia]]; og flyktningstrøm i [[Hellas]] og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200&nbsp;000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene.

[[Fil:Timbre_Turquie_Croissant_rouge_1928.jpg|miniatyr|venstre|Frimerke fra Tyrkia til støtte for Røde Kors, 1928]]

En felles operasjon av ICRC og ligaen i [[den russiske borgerkrigen]] fra [[1917]] til [[1922]] var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i [[Sovjetunionen]] og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av «standing commision». Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen.

Under [[den andre italiensk-abessinske krig]] mellom [[Etiopia]] og [[Italia]] fra [[1935]] til [[1936]] bidro ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1,7 millioner sveitser franc. På grunn av at [[fascisme|fascistregimet]] i Italia under [[Benito Mussolini|Mussolini]] nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den italienske hæren. Under [[den spanske borgerkrig]] fra [[1936]] til [[1939]] jobbet ICRC og ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits' nøytralitet. 

[[Fil:Friedensnobelpreis-1963.jpg|miniatyr|Fredsprisutdelingen i 1963; Fra venstre Kong Olav, ICRCs President Leopold Boissier, Ligaens formann Johan A. MacAuley<br />(Bilde fra: [http://www.redcross.int www.redcross.int] {{Wayback|url=http://www.redcross.int/ |date=20070812092039 }})]]

I [[1952]] ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og [[avkolonisering]]en fra [[1960]] til [[1970]] førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av [[1960-årene|1960-tallet]] var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. desember [[1963]] mottok ligaen og ICRC [[Nobels fredspris]]. Ligaen fikk nytt navn i [[1983]] og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne-ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors' prinsipper tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i [[1991]] til dagens [[Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger]]. I 1997 signerte ICRC og forbundet [[Sevilla-avtalen]] noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter [[Jordskjelvet i Indiahavet 2004]], også kjent som [[tsunami]]en i Sørøst-Asia. Mer enn 22&nbsp;000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene.

====Forbundets presidenter====

I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidenter er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Mamdouh Gabr (Egypt) and Massimo Barra (Italia).

Tidligere presidenter (inntil 1977 kalt formann):

* 1919–1922: [[Henry Davison]] (USA)
* 1922–1935: John Barton Payne (USA)
* 1935–1938: Cary T. Grayson (USA)
* 1938–1944: Norman Davis (USA)
* 1944–1945: Jean de Muralt (Sveits)
* 1945–1950: Basil O'Connor (USA)
* 1950–1959: Emil Sandstrom (Sverige)
* 1959–1965: John MacAulay (Canada)
* 1965–1977: Jose Barroso (Mexico)
* 1977–1981: Adetunji Adefarasin (Nigeria)
* 1981–1987: Enrique de la Mata (Spania)
* 1987–1997: Mario Enrique Villarroel Lander (Venezuela)
* 1997–2001: [[Astrid Nøklebye Heiberg]] (Norge)
* 2001–2009: Juan Manuel Suárez del Toro Rivero(Spania)