Redigerer Pudderparykk (avsnitt)

==Historikk==
<!-- http://runeberg.org/salmonsen/2/6/0400.html

Kort efter Aar 1700 begyndte Allongeparykken
at genere Franskmændene. Dens Haarmasser
deltes i 3 Dele, som samledes med
Baandsløjfer. For Tindingspartierne optoges det
gamle Navn Cadenetter. Nakkebundtet hed
Queuen. Under Ridningen flagrede Queuen for
frit, og man fandt paa at gemme den i en
Pung, ombundet med en bred Sløjfe. 1710 havde
fr. Militære og Staldetaten antaget denne Form.
Cadenetterne blev kortere og rulledes op ved
Tindingerne i ailes, Vinger. Forhaaret sattes op
i toupet. Parykken blev senere flad. I Holberg's
første Komedier bærer Lakejerne Pungparyk,
men efterhaanden banede Façonen sig Vej til
det fine Selskab. Senere bandtes Queuen som
Pisk og viste sig til elegant D. efter 1740. Sit
Dødsstød fik Parykkerne i Preussen. Kong
Frederik Vilhelm I arvede Tronen 1713. Dagen
efter afskedigede han 80 Kammerherrer, alle i
Allongeparykker. 1718 lukkede Kongen sig inde
og lod sit eget Haar vokse. Da han atter viste
sig, havde han friseret Haar og Pisk. Dette
indførtes i hans Hær, faa Aar efter i det fr.
Kavaleri, men der var langt igen, inden den
dannede Mand aflagde sin tilvante Paryk. 1740-50
bares den endnu i Tyskland og Danmark af
Gamle og Unge. Først ved 1760 var Sejren
vundet for det friserede Haar, og Parykkerne blev
kun tilbage paa gejstlige og skaldede Hoveder.
Der maatte den store Revolution til delvis at
forjage Pudder og Opsætning i Haarbukler. Dens
regerende Pøbels lange, ukæmmede Haar
fristede dog ikke alle. Robespierre viste sig altid
pudret og friseret. -->
===Store allongeparykker===

Moten med store, krøllete herreparykker med midtskill, såkalte [[allongeparykk]]er, oppstod ved hoffet rundt den franske kongen [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig 13.]] på [[1630-tallet]]. Derfra spredte skikken seg til [[aristokrati]]et i hele Europa. Tidligere hadde det vært mote med eget langt hår, men løshår gjorde det mulig med enda mer imponerende [[frisyre]]r, og allongeparykkene ble et typisk utslag av [[barokk|høybarokken]]s overdådige formuttrykk.

Parykker var dyre. De fineste ble laget av menneskehår, mens [[hestetagl]] og hår fra geiter og andre dyr ble brukt i billigere varianter. Det krevde dessuten stor håndverksmessig dyktighet å lage dem, og etter hvert som parykker nærmest ble obligatorisk for fornemme herrer overalt i Europa, fikk [[parykkmaker]]ne en viktig posisjon i samfunnet. Det ble følgelig dannet et eget parykkmakerlaug i Frankrike i [[1665]], og snart også andre steder i Europa.

===Mindre pudderparykker===
De overdådige, men tunge og ubehagelige allongeparykkene ble gradvis avløst av mindre parykker på 1700-tallet. Disse var fortsatt krøllete, men kortere, og de ble pudret hvite eller elfenbenshvite med en tanke grått eller gult. I rokokkomoten ble parykkene enda mindre, fikk bakoverkjemmet pannehår (tidvis i form av en høy [[pompadour]] på toppen) og sidekrøller. Håret ble ofte samlet med et hårbånd i nakken.

På 1700-tallet bar menn  parykker i formelle sammenhenger. En kunne også ha eget langt hår uten parykk, men også da ofte pudret, børstet bakover fra pannen og med sløyfe bak. Særlig på [[1780-tallet]] var det blitt vanlig at unge menn pudret sitt eget hår, slik kvinnene allerede hadde gjort i tiåret før.

Etter omkring 1790, da parykkmoten ble ansett som umoderne, var det stort sett bare eldre, konservative herrer og kvinner ved hoffene som fortsatte å pudre håret.

<!-- 
BILDETEKST??
Pudderparykkene er en videreutviklet variant av de store [[allonge]]parykker som var vanlig blant fornemme menn i barokken i Europa på 1600-tallet. På 1700-tallet ble disse parykkene etterhvert litt mindre og --> 
===Pung- og piskeparykker=== 
I rokokkoen ble nakkehåret ofte samlet i en [[hestehale]] dekorert med en svart [[sløyfe]]. Håret kunne også samles i en hårpung, det vil si en tøypose eller et nett av [[silke]] og andre fine stoffer, for å unngå å få pudder på klærne. Parykker med slik pung i nakken, ble kalt pungparykk. Fra omkring 1740 til 1800 var piskeparykker moderne, et mote som delvis hadde militære forbilder. Piskeparykker var pudderparykker med en lang [[hårpisk]] surret eller flettet stramt inn i et piske- eller hårbånd.

===Kvinnefrisyrene på 1700-tallet===
{|
|[[Fil:Alexander Roslin målning Familjen Jennings (1769).jpg|thumb|left|Den svenske portrettmaleren [[Alexander Roslin]]s maleri av familien Jennings fra [[1769]] viser to overklassemenn i moteriktige pudderparykker og kostbare [[justaucorps]]er med [[kalvekryss]] og kniplinger, og en kvinne med oppsatt, pudret hår.]]
Kvinner bar ikke parykker, men tilførte ekstra løshår til sitt eget for å få større fylde og høyde, omtrent som dagens [[hair extensions]]. Kransformet løshår ble kalt [[tour]] eller tur etter det franske ordet for «runde». Men kvinnene pudret håret, vanligvis grått, eller svakt blågrått, fra 1770-tallet i alle fall aldri hvitt som mennenes hår. Parykkpudder ble laget av finmalt [[hvetemel]] parfymert med appelsinblomst, [[lavendel]] eller irisrot. Pudderet ble tidvis også farget fiolett, blått, rosa eller gult, mens ble stort sett beholdt grålig eller gullig hvitt.

Som pudderparykker for menn, var pudret hår og extensions for kvinner  del av korrekt selskapsantrekk til omkring 1790, da kvinnene nesten helt sluttet å pudre håret.

Det fantes også hele parykker for kvinner på 1700-tallet, men de ble først båret i det skjulte. På 1800-tallet ble de brukt mer åpent av eldre kvinner som hadde mistet sitt eget hår. <!--Sammenliknet med mennenes frisyrer fra 1800-tallet har den europeiske kvinnemoten vært mye rikere i samme periode. Kvinnenes lange hår har blitt satt opp og klippet i et uttall varianter, også med bruk av [[flette]]r på forskjellig vis.-->
|}
===Etter 1790===
Herreparykkene gikk helt av moten mot slutten av 1700-tallet, og ble bare brukt av eldre, konservative herrer og i embetsdrakten for britiske advokater, dommere og biskoper. Elementer fra den gamle herrefrisyren, for eksempel hårpisk, ble likevel beholdt som del av eget, naturlig hår en kort tid inn på 1800-tallet.

De tidvis ekstreme frisyrene ved det franske hoffet i [[Versailles]] rundt midten og i siste halvdel av 1700-tallet har ofte blitt betraktet som tegn på den [[dekadense]]n  i herskerklassen som medvirket til den franske revolusjon. I denne perioden bar mennene kunstferdige parykker, mens kvinnene bar høye frisyrer med veldig volum, innsatt med [[pomade]] og pudder, utstyrt med utsmykninger og løshår for ekstra fylde og høyde, og kanskje formet etter temaer som «skip» og annet.  I seinere populærkultur er stilen ofte representert ved den østerrikske prinsessen og franske dronningen [[Marie Antoinette]] (1755–1793) og hennes hoff. Hårmotens betydning for samfunnsutviklingen den gang er nok likevel blitt nokså overdrevet i ettertid.

Litt forenklet kan en si at europeisk herremote ble mer nøktern og mindre fargerik etter den franske revolusjonen da den franske hoffmoten med parykker, [[justaucorps]]er og [[knebukse]]r etter hvert ble erstattet av kortere, eget hår, engelskinpsirert [[wertherdrakt]], [[bukse|langbukse]]r, frakker, jakker og  [[dress]]er i mer nøkterne farger og snitt. Parykker  som symbol på sosial status ble stort sett helt forlatt i Frankrike og det nye USA på begynnelsen av 1800-tallet, mens denne skikken varte litt lenger i Storbritannia der det ikke hadde vært noen revolusjon mot kongemakten. I [[1795]] skrev imidlertid de engelske myndighetene ut en egen skatt på hårpudder, noe som medvirket sterkt til at moten  med parykker og pudder nærmest opphørte helt omkring 1800.

Gamle tiders draktskikker, sterke farger og bekledningseffekter ble imidlertid beholdt, og videreutviklet, i de militære uniformsdraktene, blant annet for å fenge nye soldater og befolkningen ellers.

===Navn===
Historiske allonge- og pudderparykker fra 1600- og 1700-tallet blir på [[engelsk]] ofte kalt ''peruke'', et ord som stammer fra det [[fransk]]e ''perruque'', som også har gitt opphav til det norske ''parykk'', og dessuten det engelske ''periwig'', siden slutten av 1600-tallet ofte forkortet til ''wig''.