Redigerer Prospekt (topografisk bilde) (avsnitt)

== Karakteristika og konvensjoner ==
[[Fil:Firenze, pianta della catena.jpg|miniatyr|fig. 3: ''Veduta della catena'' (1480-årene). Tilskrevet Franceso Rosselli]]
[[Fil:Mathias Blumenthal Fredrikshald.jpg|miniatyr|fig. 4: Prospekt av Fredrikshald. Mathias Blumenthal ca 1748]]
Selve ''begrepet'' prospekt kommer fra tidlige tiders scenografiske fondmaleri,<ref name=":1">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061704101|tittel=Malerileksikon|forfatter=Mørstad, Erik|forlag=Ad notam Gyldendal|isbn=8241705964|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1996}}</ref> men både gods- og byprospekter utviklet helt spesielle konvensjoner og karakteristika. Det var fra starten spesielt bygningene, særlig offentlige bygninger, som fikk en svært detaljert gjengivelse. Naturen rundt var ikke alltid av like stor betydning. Noen av de første landskapsprospekter man kjenner, der ingen staffasje eller tilleggselementer er lagt til i bildet, er fra 1500-tallet,<ref name="Guldberg 1997, s. 70">Guldberg (1997), s. 70</ref> men først i løpet av det 17. århundre fikk landskapet en mer fremtredende plass i de topografiske verkene, som en følge av at landskapsmaleriet etablerte seg som en selvstendig kunstnerisk uttrykksform i dette århundre.<ref name="Guldberg 1997, s. 70"/>

Det kan være vanskelig å skille et prospekt fra en vedute. I begge sjangre skulle man gjengi motivet på en registrerende måte, slik at det var gjenkjennbart, uten å være fortolket i en subjektiv eller stemningsskapende retning, men mens malerne som laget vedutene ofte hadde gått i lære hos kunstmalere, eller hadde studert ved et akademi, var de tidlige prospektene, spesielt i land med et lite kunstmiljø, som Norge, gjerne malt av håndverksmalere. I vedutene er motivene i hovedsak arkitektoniske, gjerne fra italienske byer. Ifølge enkelte definisjoner, skiller veduten seg fra prospektet ved at det eksakte og kartografisk korrekte nedtones «til fordel for den stemningspregede og landskapelige helhetskomposisjon».<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013021207056|tittel=Dreyers kunstleksikon|forlag=Dreyer|isbn=8209103431|utgivelsessted=Oslo|side=57–58|kommentar=e-bok fra bokhylla.no|utgivelsesår=1992}}</ref> Begrepene brukes likevel til en viss grad om hverandre, også i faglitteraturen.<ref>Eksempel fra Sveen (1988), s. 42: «Prospektet (eller veduten, som det også ble kalt)»</ref>

Den jevne fordelingen av lys over bildeflaten var viktig, slik at alle deler av bildet skulle tre klart frem. Et tredje karakteristisk trekk var at motivene, hvis mulig, var gjengitt i såkalt «fugleperspektiv», for å gi mest mulig informasjon i bildet. Dette tredje trekket hadde prospektet felles med samtidens kart. Mange av prospektmalerne var også karttegnere.<ref name=":0">Sveen (1988), s. 43</ref>

Et trekk som kom til å bli ganske vanlig, var at kunstneren selv er gjengitt i bildets forgrunn, med tegneblokk, og gjerne sammen med en kjentmann som peker og forklarer. Det første kjente eksemplet på dette, er et prospekt med utsikt over Firenze, ''Veduta della catena'' fra 1480-årene, der kunstneren sitter foran til høyre og tegner (fig. 3). Det var ikke noen selvfølgelighet at et prospekt var resultat av direkte studium av motivet. Kunstneren som i forgrunnen nedtegner sitt motiv, blir et tegn på at vedkommende var til stede og leverer en korrekt avbildning.<ref name=":0" />

Eksempler på prospekter fra Norge der kunstneren selv er med i bildet, er to av [[Mathias Blumenthal]]s bilder fra [[Fredrikshald]]<ref name=":2" /> (fig. 4) og prospekter både av [[Jacob Munch]] og [[Johannes Flintoe]].<ref>Østby (1969), flere sider</ref>

I tillegg til en mest mulig korrekte gjengivelse av motivet, satte prospektkunstneren ofte inn [[staffasje]] i form av mennesker, dyr og andre elementer, som skulle være typiske for stedet, i forgrunnen av maleriet.

=== Materialer og hjelpemidler ===
[[Fil:J.M.W. Turner Worcester College.jpg|miniatyr|fig. 5: Worcester College, Oxford 1804. Tegning: J.M.W. Turner, gravering:  James Basire]]Mens godsprospektene gjerne var utført i en maleriteknikk, som [[akvarell]], [[Oljemaling|olje]] eller [[gouache]], var by- og landskapsprospektene ofte laget i en grafisk teknikk, som [[xylografi]] eller [[radering]]. Originalen kunne være tegnet eller malt, for deretter å overføres til en grafisk teknikk, gjerne av en spesialist på akkurat denne teknikken (fig. 5). Den grafiske versjonen kunne så kopieres og spre kunnskap om byens eller landskapets topografi i plansjeverk eller bøker med historisk eller geografisk tema.

Etter at litografien ble oppfunnet av [[Alois Senefelder]] mot slutten av 1790-årene, ble denne teknikken mye brukt, ettersom det viste seg at den litografiske steinen tålte mange flere avtrykk enn kobberplaten som ble brukt til kobberstikk og treplaten som ble brukt til xylografier.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Helliesen, Sidsel | utgivelsesår = 1987 | tittel = Vi ser på grafikk | isbn = 8270030759 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Huitfeldt i samarbeide med Nasjonalgalleriet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091806047 | side = 85–86 |kommentar=e-bok fra bokhylla.no }}</ref> [[Akvatintetsning|Akvatint]], gjerne håndkolorert, ble også brukt (fig. 6). 
[[Fil:Joseph Lycett - The residence of Edward Riley Esquire, Wooloomooloo, Near Sydney N. S. W. - Google Art Project.jpg|miniatyr|fig. 6: Godsprospekt i håndkolorert [[Akvatintetsning|akvatint-teknikk]]. Kunstner: Joseph Lycett (1825)|alt=]]

Siden det var ansett som viktig å få et mest mulig nøyaktig resultat,<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013021207055|tittel=Dreyers kunstleksikon|forlag=Dreyer|isbn=8209103431|utgivelsessted=Oslo|side=136|kommentar=e-bok fra bokhylla.no||utgivelsesår=1991}}</ref> brukte prospektkunstnerne flere hjelpemidler i nedtegnelsen av motivet. I Blumenthals Fredrikshald-prospekt sitter kunstneren i forgrunnen ved et tegnebord, med en nettramme foran seg, slik at han kan få korrekt perspektiv når han overfører naturen og byen til et tilsvarende rutenett på bordet. Dette er en teknikk som var kjent fra [[Albrecht Dürer]]s tid (1471–1528), da perspektivets lover ble utforsket. På Blumenthals bilde er også andre hjelpemidler gjengitt. På bakken ligger vinkelhake, loddsnor og passer, ruller med papir eller lerret – og en [[kompassrose]].<ref name=":2">{{Kilde bok|tittel=Mathias Blumenthal : østfoldsbyenes skildrer – portrettmaler i Bergen|etternavn=Johannessen|fornavn=Ole Rønning|utgiver=Bonytt forlag|år=2002|isbn=8270390569|utgivelsessted=|side=48|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>De beskrevne hjelpemidlene på bakken er ikke enkle å se på den gjengitt kopien, men forfatter O.R. Johannessen, som beskriver dem, har formodentlig sett originalen.</ref>

[[Camera obscura]] og [[camera lucida]] var også hjelpemidler som ble brukt av enkelte prospektkunstnere. Dette var enkle avtegnings- eller [[projeksjonsapparat]]er som kunne bringes med ut i felten og hjelpe til med korrekt avbildning.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ormhaug, Knut | utgivelsesår = 1998 | tittel = Dreiers Bergen | isbn = 8299440602 | forlag = [Jacob Neumann AS] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041603069 | side = 86 | kommentar=e-bok fra bokhylla.no}}</ref>