Redigerer Pretorianergarden (avsnitt)

== Historie ==
Begrepet «pretorianer» kom av teltet til den øverstkommanderende generalen, eller [[pretor]], av en romersk hær i felten &ndash; ''praetorium''. Mange romerske generaler hadde til vane å velge seg en privat styrke med soldater fra rekkene som skulle fungere som livvakter av teltet eller personen. De bestod av både [[infanteri]] og [[kavaleri]]. Med tiden ble denne [[Kohort (avdeling)|kohort]]en kjent som ''cohors praetoria'', og forskjellige personer disponerte en slik avdeling, inkludert [[Julius Cæsar]], [[Markus Antonius]] og [[Augustus|Cæsar Augustus]] (Oktavian). 

Cæsar oppdaget med [[Legio X Gemina|Legio X ''Equestris'']] at en sterkere enhet enn de gjennomsnittlige legionene var svært nyttige i felten. Da Augustus ble den første herskeren av [[Romerriket]] i [[27 f.Kr.]], bestemte han seg for at en slik avdeling ikke bare var nyttig i krig, men også i politikken. Derfor rekrutterte Augustus pretorianergarden fra rekkene i legionene fra provinsene.

=== Den tidlige livvakten ===
Den opprinnelige gruppen var svært forskjellig fra den senere enheten som drepte keisere. Mens Augustus forstod behovet for å ha beskyttelse i [[Roma]]s malstrømmer, var han likevel nøye med å opprettholde republikkens tradisjoner i sitt regime. Derfor tillot han bare dannelsen av ni kohorter som opprinnelig var på 500 mann hver, men som etterhvert ble øket til 1000. Bare tre var samtidig i tjeneste i hovedstaden. Et mindre antall tilhørende kavalerienheter (''turma'') på 30 mann hver ble også organisert. Mens de nøytralt patruljerte palasset og betydelige bygninger, var de andre stasjonert i landsbyer rundt Roma. Disse individuelle kohortene utgjorde ingen trussel. Dette systemet ble radikalt endret med ankomsten av to pretorianer-[[prefekt]]er i år [[2 f.Kr.]], Q. Ostorius Scapula og Salvius Aper, selv om organiseringen og kommandostrukturen ble forbedret.

Augustus død [[19. august]] år [[14]] markerte slutten på den rolige pretorianergarden, den eneste perioden som enheten ikke brukte sin militære styrke til å spille en rolle i Romas politikk for å styrke sin egen agenda. Augustus ble den eneste keiseren som hadde pretorianernes fullstendige lojalitet. Etter hans død tjente pretorianerne det som var til deres eget beste. Den ambisiøse prefekten [[Lucius Aelius Sejanus]] brakte livvakten fra deres italienske forlegninger inn i selve Roma. I år [[23]] overbeviste Sejanus [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]] til å bygge ''[[Castra Praetoria]]'' (pretorianernes leir) rett utenfor Roma. En av disse kohortene holdt vakt ved keiserens palass. Dermed var hele livvakten til keiserens disposisjon, men herskerne var i samme grad i pretorianernes nåde. Dette kom til syne i [[31]] da Tiberius ble tvunget til å støttet seg til sin egen ''cohors praetoria'' mot tilhengerne til Sejanus. Pretorianergarden viste seg å være trofast mot den aldrende Tiberius, men deres potensielle politiske makt var tydelig.

På slagmarken var pretorianerne likeverdige med hvilken som helst formasjon i den romerske hær. De ble sjelden brukt i de tidlige styrene, men var ganske aktive innen [[69]]. De kjempet godt i det første [[slaget om Bedriacum]] for [[Otho]]. Under [[Domitian]] og [[Trajan]] tok livvakten del i kriger fra [[Dacia]] til [[Mesopotamia]], mens de tilbrakte år ved det [[donau]]ske grenseområdet under [[Marcus Aurelius]]. Gjennom 200-tallet assisterte pretorianerne keiserne i forskjellige felttog.

=== Politisk innblanding ===
[[Fil:Proclaiming claudius emperor.png|thumb|''Proklamering av Claudius som keiser'', maleri av [[Lawrence Alma-Tadema]], 1867. I henhold til en versjon av historien om [[Claudius]]' oppstigning til rollen som keiser, hadde medlemmer av Pretorianergarden funnet ham bak et gardin i kjølvannet av drapet på [[Caligula]] i 41, og utropt ham som keiser.]]
Etter at Sejanus døde, som var ofret for den keiserlige gave lovt av Tiberius, begynte livvakten å spille en stadig økende ambisiøst og blodig rolle i riket. For den rette pengeprisen eller etter deres egen vilje, myrdet de keiseren, trakasserte sine egne prefekter eller vendte seg mot folket i Roma. I [[41]] ble [[Caligula]] myrdet av konspiratører fra senatorenes klasse og fra livvakten. Pretorianerne plasserte [[Claudius]] på tronen og utfordret senatet til å motsette seg deres valg.

I løpet av [[69]], året med [[de fire keiserne]], etter at Galba ikke greide å skaffe ''donativum'', den keiserlige gave, til livvakten, ga de isteden sin troskap til [[Otho]] og myrdet keiseren. Otho føyde seg til livvaktens krav og ga dem retten til å utnevne deres egne prefekter, således sikret seg deres lojalitet. Etter å a beseiret Otho, oppløste [[Vitellius]] livvakten og etablerte en ny som besto av en styrke tilsvarende seksten [[Kohort (avdeling)|kohorter]]. [[Vespasian]] støttet seg i krigen mot Vitellius på misfornøyde kohorter som keiseren hadde avskjediget, og reduserte antallet kohorter tilbake til ni da han selv ble keiser. Som en framtidig trygghet utnevnte han sin sønn [[Titus]] som pretoriansk prefekt.<ref> Bingham (1997), s. 118–122.</ref>

Mens livvakten hadde makt til å fjerne keisere, hadde den ingen rolle i styringsadministrasjonen, i motsetning til personellet i palasset, senatet og byråkratiet. Etter voldeligheter fulgte ofte hevnen til den nye herskeren. I [[193]] kjøpte [[Didius Julianus]] riket fra livvakten for en stor sum etter at livvakten auksjonerte det bort etter å ha drept [[Pertinax]]. Senere samme år marsjerte [[Septimius Severus]] inn i Roma, oppløste pretorianergarden og startet en ny formasjon fra sine egne legioner fra provinsen [[Pannonia]]. Uregjerlige folkemasser kjempet ofte med pretorianerne under styret til [[Maximinus Thrax]] i voldsomme gateslag.

[[Aurelianus]] seilte i [[271]] østover for å knuse [[det palmyrenske riket]] til dronning [[Zenobia]] i [[Palmyra]] i dagens [[Syria]] med en styrke sammensatt av enheter fra legionene, pretorianerkohorter og andre kavalerienheter. Palmyra ble enkelt beseiret. Dette førte til det ortodokse synet at [[Diokletian]] og hans kolleger opprettet ''sacer comitatus'' (felteskorten til keiserne) som inkluderte feltenheter som inneholdt en selektiv prosess, kommandostruktur og var modellert etter de gamle pretorianerkohortene, men som ikke bestod av en enhetlig sammensetning og var mye større enn en pretorianerkohort.

=== Livvaktens senere år ===
[[Diokletian]] reduserte statusen til pretorianerne i [[284]]. De skulle ikke lenger ta del i palasslivet, da Diokletian bodde i [[Nicomedia]], rundt 100 km fra [[Konstantinopel|Bysantium]] i [[Lilleasia]]. To nye korps, [[juvianerne]] og [[herkulianerne]] (oppkalt etter gudene Juve, eller Jupiter, og Herkules som ble assosiert med den eldre og yngre keiser) erstattet pretorianerne som de personlige beskytterne av keiserne, en praksis som ble opprettholdt i [[Tetrarkiet]]. Da Diokletian trakk seg tilbake [[1. mai]] [[305]] ser det ut til at Castra Praetoria huset en mindre romersk garnison. 

Den siste delen av pretorianernes keiserlige historie startet i [[306]] da [[Maxentius]], sønn av den pensjonerte keiser [[Maximianus]], ble gjort til etterfølger. Troppene tok saken i egne hender og innsatte ham som keiser i Italia [[28. oktober]]. Cæsar [[Flavius Valerius Severus]] forsøkte å oppløse livvakten på å ordre fra [[Galerius]], men klarte bare å få resten av dem til å gjøre opprør og slutte seg til Maxentius. Da [[Konstantin den store]] fremtvang en siste konfrontasjon ved [[slaget om Milvianbroen|Milvianbroen]] under en invasjon av Italia i [[312]], utgjorde pretorianerkohortene mesteparten av hæren til Maxentius. Senere oppløste den seirende Konstantin pretorianergarden i Roma. Soldatene ble sendt til forskjellige hjørner av riket og Castra Praetoria ble revet. I over 300 år hadde de tjent riket og ødeleggelsen av deres festning signaliserte en ny imperiell tidsalder som gjorde slutt på pretorianerne.