Redigerer Postmaker (avsnitt)

== Postmakerens produkter ==
Vannpostene ble som regel bygd som vanntette kar, også de i tre. Karene måtte være så store at de kunne forsyne bøttevis rask i tilfelle brann. Under vannposten bygde postmakeren en kum, også den  av treplanker. Kummen måtte være dimensjonert slik at det var mulig å gå ned og stenge vannet. For at vannet ikke skulle fryse om vinteren, rant det kontinuerlig. Overskuddsvann ble ledet bort fra vannposten via [[rennestein]]en som gikk midt i gateløpet eller i trerør til nærmeste bekkefar.<ref>Helge Riis: Norges håndverksmestere. [1958]. s. 68.</ref>

Postmakeren produserte også vannrør. Disse ble laget av tre, og ble boret ut av hele trestammer, helst [[furu]]. Postmakeren måtte ha god forståelse for furutømmer. Virke til vannrør skulle være hogd om vinteren, være mest mulig kvistfritt, ha god og mye malmved, stokkene skulle være rette, de skulle holde {{konverter|9|in|cm|abbr=on|order=flip}} i toppen og være 8 - 12 meter lange. Spesialboret som ble benyttet, ''postboret'', var forsynt med en skrue til å trekke det fram i endeveden, og ei stang var montert slik at det kunne styres flere meter gjennom stokken. Boringen var presisjonsarbeid. Først boret postmakeren hull fra den ene siden og halvveis inn i stokken, deretter fra den andre siden. Hver gang boret var fylt med flis ble det trukket ut og tømt. Flisen skulle ha spor etter stokkens marg. Når stokken var gjennomboret ble en stang med en fille trukket gjennom, bl.a. for å fjerne flis fra hullet. Arbeidet var krevende; øvelse og forsiktighet var nødvendig. Det var viktig å treffe nøyaktig for å minimalisere motstand og unngå punkter hvor urenheter kunne samle seg slik at vanntilførselen stoppet. Det fantes fuskere i postmakerfaget, og disse hadde sine knep om borehullene ikke traff hverandre. Hullene hadde en diameter på {{konverter|2|in|cm|abbr=on|order=flip|sigfig=1}}, {{konverter|3|in|cm|abbr=on|order=flip|sigfig=1}} eller {{konverter|4|in|cm|abbr=on|order=flip|sigfig=1}}. {{konverter|4|in|cm|abbr=on|order=flip}} hull ble brukt kun til hovedvannledningene i hovedstaden, bl.a. den som førte fram til festningen. En treledning tåler ikke vanntrykk av betydning. Derfor måtte vannet renne kontinuerlig fram til vannpostene.<ref>C. M. Mathiesen: Rørledningsfagets udvikling. Særtrykk fra artikkelserie i Norges Håndverk. Kristiania 1920. s. 11 - 16 .</ref>

Pumpemakerne laget lensepumper til bruk på seilskuter, og vannrørene var av samme type som postmakeren laget.