Redigerer Pomare-dynastiet (avsnitt)

==Bakgrunn og utvikling==
Kontakten mellom tahitiere og europeerne mot slutten av 1700-tallet forsterket den politiske samlingsprosessen der ledende høvdinger la under seg større områder. På Tahiti ble Pomare-dynastiet fra 1780-årene en av de ledende høvdingefamiliene. 

Ved hjelp av kontakt med europeiske handelsmenn og skytevåpen skaffet [[Pomare I av Tahiti|Pomare I]] seg økt kontroll på Tahiti. Dynastiet utvidet sin makt også over naboøya [[Moorea]] og gjorde krav på andre øyer, særlig [[Tuamotuøyene]] og [[Gambierøyene]]. Pomare-herskerne søkte støtte fra britiske misjonærer<ref>Henningham, Stephen: ''France and the South Pacific. A contemporary history'', North Sydney: Allen & Unwin, 1992, s. 2.</ref> og ble anerkjent som konger, en ny og hittil ukjent tittel blant polynesierne. 

[[Pomare II av Tahiti|Pomare II]] ble, som den første hersker, omvendt til kristendommen. Reformer ble gjennomført, blant annet ved innføring av [[Pomare-loven]], den første skriftlige lovsamling i Oseania, innført i 1819.<ref>«Pomare Law Code of 1819», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220-221.</ref>

Den lange regjeringstiden til dronning [[Pomare IV av Tahiti|Pomare IV]], som regjerte fra 1827 til 1877, var først preget av rivalisering mellom britiske og franske interesser, ensbetydende med protestantisk eller katolsk innflytelse. Dette ledet til etableringen av fransk protektorat i 1842 og etter dette mistet Pomare-dynastiet gradvis sin makt til franskmennene. [[Pomare V av Tahiti|Pomare V]] avsto i 1880 sitt rike til Frankrike, som gjorde det til [[koloni]].<ref>«Pomare Family», i Robert D. Craig: ''Historical Dictionary of Polynesia'', 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220.</ref>