Redigerer Platons hulelignelse (avsnitt)

== Lignelsen ==
Man må forestille seg en flokk fanger som har vært lenket fast dypt inne i en [[hule]] siden deres barndom. Ikke bare fangenes hender, men også deres hoder er holdt fast av lenkene slik at deres øyne er rettet mot bakveggen. Bak fangene er det et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei hvor noen bærer «alle slags gjenstander, som rager opp over muren, og menneskelige figurer og dessuten dyr, laget av stein og tre og allslags materialer. Det er lett å tenke seg, at noen av bærerne snakker, og andre tier stille». Man kan tenke seg at når en av dem snakker så får [[ekko]]et fra bakveggen til å virke som om figurene snakker. Fangene ser kun skyggebildene og hører lydene av de som snakker, og dette er det eneste som fangene kan sanse.

Anta videre at en av fangene blir frigjort og tvunget til å reise seg og vende om. Øynene vil bli blendet av lyset fra bålet, og figurene som passerer forbi vil se mindre ut i virkeligheten enn deres skygger på bakveggen. Nå vil han ikke tro sine egne øyne. Og det tar tid før han skjønner at skyggene på veggen er mindre virkelige enn figurene og bålet.

Det går på samme måte hvis han blir trukket ut av hulen til sollyset hvor hans øyne vil bli blendet av i en slik grad at ikke kan se noe som helst. Først vil han bli i stand til å se de mørkeste former, som for eksempel skygger, og først deretter vil han kunne se lysere og klarere gjenstander. Det siste han vil kunne se, er solen og han vil først med tiden forstå at:

:«... dette er det som skaper årstidene og årets gang, som hersker over alle synlige ting, og som på en vis måte er årsaken til alle de ting de har sett.»<ref>''Staten'', bok VII</ref>

Denne del av lignelsen svarer nøye til Platons [[sollignelse]], som finnes nær slutten av ''Staten''.

Den nå opplyste, frigitte fangen vil uten tvil ønske å kunne vende tilbake til hulen for å befri sine medfanger og forklare for dem hva som er grunnen til, at det er solen som er den grunnleggende årsaken. Problemet er at de andre fangene ikke vil gjenkjenne den frislupne fangen. De vil høre han rope på dem, men de vil ikke kunne gjenkjenne stemmen hans. De tror det bare er en av de vanlige skyggene som prater. Dette kan tolkes som et bilde på [[Sokrates]]' [[skjebne]].