Redigerer Pierre de Bérulle (avsnitt)

== Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Pierre de Bérulle vle født på slottet Cérilly nær Troyes i [[Champagne (distrikt)|Champagne]], inn i to familier med distingverte magistrater.<ref name=ingold>[http://www.newadvent.org/cathen/02524b.htm Ingold, Augustin. "Pierre de Bérulle." The Catholic Encyclopedia. Vol. 2. New York: Robert Appleton Company, 1907. 12 Jun. 2013]</ref> Château de Cérilly ligger i det moderne departement [[Yonne (departement)|Yonne]], mens landsbyen ved siden av, [[Bérulle]], er i [[Aube]].

===Prest===
Han studerte ved det jesuittledede [[Lycée Louis-le-Grand|Collège de Clermont]], og begynte i 1595 med studier ved [[Sorbonne]] i Paris. Han ble presteviet i 1599. [[Åndelige øvelser|De åndelige øvelser]] han gjennomførte i 1602 hos [[jesuittene]] ble avgjørende for hans liv. Han støttet kardinal [[Jacques-Davy Duperron]] ved hans offentlige stridsdisputaser mot [[protestant]]en [[Philippe Duplessis-Mornay|Philippe de Mornay]] og ble en leder av [[motreformasjonen]] i Frankrike.

Han innførte i 1604 sammen med [[Barbe Acarie]] [[de uskodde karmelittnonner]] i Frankrike og stiftet i 1611 i Paris etter [[Filippo Neri]]s forbilde det franske Oratorium (''Congregatio Oratorii Jesu et Mariae Immaculatae''), en kongregaajon for [[sekularprest|verdensprester]] viet til sjelesorg og vitenskap. I 1613 ble det approbert av Paven. Med sin kristosentriske, asketiske og mystiske teologi la han grunnlaget for ''[[École française de spiritualité]]''. I midpunktet for hans asketiske vei stod hans betraktninger over Inkarnasjonen - at Gud er blitt menneske. 

På oppdrag av det franske hoff var han også aktiv innen politikken. I 1625 forsøkte han i anledning ekteskapet mellom [[Henrietta Maria av Frankrike]] og den engelske [[Karl I av England]] å bevirke en rekatolisering av England - uten fremgang.

===Kardinal===
[[Pave Urban VIII]] eleverte ham til kardinal den 30. august 1627 (''Apostulus Verbi Incarnati''). Ved sin ''École française de Spiritualité'' utøvet han en veldig innflytelse på det franske kleresi gjennom århundrer. Blant hans disipler var [[Vincent de Paul]], [[Jean Eudes]], [[Louis-Marie Grignion de Montfort]], [[Charles de Condren]] og [[Jean-Jacques Olier]].  

I 1628 ble han president for Statsrådet. Han forsøkte å samle de katolske krefter i Frankrike, men mislyktes fordi hans motstander, kardinal [[Armand-Jean du Plessis, duc de Richelieu|Richelieu]], hadde en egen tilnærming.