Redigerer Pierre Bayle (avsnitt)

==Liv og virke ==
Pierre Bayle var sønn av en fattig [[Hugenotter|hugenottisk]] landsbyprest. Familien hadde ikke råd til å bekoste undervisning, så faren underviste Pierre fram til 21 års-alder. Han begynte da på det protestantiske akademiet i [[Puylaurens]], men tre måneder seinere startet han studier ved et jesuittakademi i [[Toulouse]]. Betingelsen for å få stipend ved skolen var at han avsvor sin tro, og 16. mars 1669 konverterte han til katolisismen.

Etter sytten måneders studier ved jesuittakademiet vendte Bayle straks tilbake til den protestantiske folden. De franske myndighetene straffet slike «overløpere» strengt, og stadig strengere etterhvert som [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIVs]] religiøse undertrykking tiltok: fra 1663 var straffen en bot, fra 1665 også bannlysing og fra 1669 i tillegg konfiskering av eiendom. 

For å slippe unna Ludvig XIVs religiøse undertrykkelse flyktet Bayle til den kalvinistiske bastionen Genève. Han livnærte seg av å drive privatundervisning, men hadde høyere mål, og klarte etterhvert å snike seg tilbake til Frankrike. Under pseudonym fikk han en post ved det protestantiske ''Académie de Sedan''. I 1681, rett før myndigheten stengte lærestedet, kom han seg til Nederlandene der han fikk en undervisningspost i filosofi og historie ved ''École Illustre'', Rotterdams skole for hugenottflyktninger. 

Tross en fortsatt drepende undervisningsaktivitet, startet Bayle nå for alvor sin karriere som forfatter, og i perioden som fulgte gav han i rask rekkefølge ut ''Pensées diverses'' (1682), ''Critique générale'' (1682), ''Nouvelles lettres'' (1685) og ''La France toute catholique'' (1686). Opphevelsen av [[ediktet i Nantes]] i 1685 var en skjellsettende hendelse i Bayles liv, for ham et eksempel på en intolerant, og i både moralsk og logisk forstand absurd avgjørelse. Det filosofiske grunnlaget for motstanden mot den katolske forfølgelsen la han fram i ''Commentaire philosophique'' (1688), en klassiker i litteraturen om toleranse.

Hovedverket, ''[[Dictionnaire historique et critique]]'' («Historisk og kritisk oppslagsverk»), ble en filosofi-bestselger som endret både Bayles materielle situasjon og den intellektuelle historien. I verket forsøker Bayle å underlegge sin tids kunnskap og erkjennelse en kritisk bedømmelse på en måte som foregrep 1700-tallets store franske [[encyklopedi]]er. Metoden hans var å presentere teser og motteser, spesielt ved å påpeke motsigelser mellom religiøse [[dogme]]r og sunn fornuft. Bayles [[skeptisisme]] influerte etterfølgende generasjoner av [[Opplysningstiden|opplysningsfilosofer]] og -skribenter, som de franske [[encyklopedistene]], [[David Hume]] og [[George Berkeley]]. 

Kalvinisten [[Pierre Jurieu]], som i likhet med Bayle oppholdt seg som flyktning i Rotterdam, regnet Bayles toleranse som uforenlig med protestantismens sak. Spesielt Bayles forsonlige holdning overfor Ludvig XIVs antikalvinistiske styre falt Jurieu tungt for brystet. De to tidligere kollegene og vennene ble involvert i en bitter krangel om teologiske stridsspørsmål, og i 1693 ble Bayle fratatt posten ved ''École Illustre''. 

Bayles siste leveårer ble formørket av opprivende og lite produktive krangler, hovedsakelig med rasjonalistiske teologer, og ikke minst av påstander om at han konspirerte med Frankrike om å løsrive Nederlandene fra sine allierte, England og Østerrike. Bayles helse var aldri den beste og han døde 28. desember 1706, sannsynlig pga. et hjerteattakk.