Redigerer Peter Andreas Munch (avsnitt)

== Liv ==
=== Slekt ===
Peter Andreas Munch nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i [[slaget i Dynekilen]] i 1716. Hans sønn, P.A. Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i [[Vågå]] og [[Land (landskap)|Land]], og gift med en halvsøster av dikteren [[Edvard Storm]]. Denne Peter Munch hadde to sønner, hvorav den ene var [[Johan Storm Munch]], senere biskop i [[Kristiansand]] og far til dikteren [[Andreas Munch]] (P.A. Munchs fetter).

Den andre var P.A. Munchs far, [[stiftsprost]] i [[Christiania]] [[Edvard Storm Munch]] (1780–1847). Han beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand».<ref name="naur-4" /> Han var dessuten musikalsk, og lærte sønnen å spille [[fløyte]].<ref name="brinchmann-8" /> Faren hadde vært [[lærer|huslærer]] hos [[Abraham Pihl]] i [[Vang i Hedmark|Vang]] og hos amtmann [[Severin Løvenskiold]] på [[Fossum]], før han ble språklærer ved [[Krigsskolen]] i Christiania og i 1810 giftet seg med en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i [[Ål]] i [[Hallingdal]] og eier av gården [[Fornebu]] i [[Bærum]]. Denne datteren var den 16 år gamle Johannes Sophie Hofgaard, P.A. Munchs mor. Hun skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og sterkt utviklet humoristisk sans.<ref name="naur-4" /> P.A. Munch ble den første av elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.<ref name="naur-4" /> En av brødrene ble far til maleren [[Edvard Munch]], som først ble født etter P.A. Munchs død. En annen var [[Edvard Storm Munch]], prest og [[Liste over ordførere i Hjørundfjord|ordfører]] i [[Hjørundfjord]]

P.A. Munch ble i 1833 forlovet med Natalia Charlotte Linaae, datter av proviantforvalter ved [[Fritzøe jernverk]] Hans Henrik Linaae (1783–1842) og hans kone Karen Fredrikke Baggesen (1787– ) i [[Larvik]]. De giftet seg i 1835. Natalia Munch var musikalsk begavet. Datteren Laura beskriver foreldreparet slik: «Disse to begavede Mennesker burde næsten ikke have fundet hinanden; hver for sig en Kunstnernatur, burde hver for sig uddannet sig i sit Kald; nu maatte den ene vige for den anden, og dette blev da naturligvis Hustruen, da jo Munchs Begavelse var den dominerende.»<ref name="naur-22" /> Ekteparet fikk tre døtre og en sønn.

=== Barndom og oppvekst ===
[[Fil:P. A. Munch som barn.png|thumb|P.A. Munch som barn]]
I 1813, da P.A. Munch var tre år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i [[Gjerpen]] utenfor [[Skien]], hvor gutten altså vokste opp på «en rummelig og hyggelig egte landsens prestegaard»<ref name="brinchmann-7" />. Fetteren Andreas Munch har gitt et bilde fra et besøk i prestegården: «Legen gik snart lystigt i Huset og paa Tunet udenfor dette. … Høvedsmanden for det hele var vor ældste Fætter, Peter Andreas, en usædvanlig begavet, flink og opfindsom Gut. Han var ikke alene stor i krigerske Idrætter, ogsaa i boglige Kunster, i Tegning og Skjønskrift var han tidlig forfaren. Hans lyst og Evne til historiske Studier røbede sig allerede dengang; jeg erindrer saaledes, at han paa lange Papirstrimler, som han klistrede sammen, havde forfattet og nitid opskrevet kronologiske Tabeller og Stamtavler».<ref name="AMunch-98-99" />

Gutten fikk sin første undervisning hjemme av faren, som også underviste andre gutter i nabolaget, blant andre [[Severin Løvenskiold]]s sønner. I 1823 ble imidlertid latinskolen i [[Skien]] opprettet under den berømte rektoren [[Knut Ramshart Ørn]]. P.A. Munch kom inn på skolen 13 år gammel. Her kom han to år senere sammen med den fattige, men begavede [[Anton Martin Schweigaard]] fra [[Kragerø]], som var to år eldre og ble klassens [[duks]], mens Munch var nummer to. Rektor Ørn overtalte det første kullet ved skolen til å legge opp et større pensum til ''[[examen artium]]'' enn det som var nødvendig, for å skaffe skolen godt ry. Enda fikk Munch tid til å studere andre emner på egen hånd. Han var alt som gutt glødende interessert i historie, og la seg etter studiet av [[norrønt]] ved hjelp av bøker han fant i farens bibliotek, slik som [[Rasmus Rask]]s [[islandsk]]e grammatikk og [[Bjørn Haldorsen]]s islandske ordbok.<ref name="sars-216" /> Faren oppmuntret ham i disse studiene, blant annet ved å gå til innkjøp av sagasamlingen ''[[Fornmanna Sögur]]''.

=== Studier ===
Sommeren 1828 reiste Munch inn til Christiania for å ta eksamen, hvor han fikk karakteren ''[[laudabilis]]'' med utmerkelse i alle muntlige fag. Året etter tok han [[anneneksamen]] med ''[[præceteris]]''. Ved [[universitetet i Christiania]] begynte Munch å studere [[rettsvitenskap]]. Han hadde slett ikke tenkt å legge bort historiefaget, men rettsvitenskapen var et tryggere levebrødsstudium, og kunne dessuten være til nytte for de historiske studiene hans. Ved siden av jusstudiet studerte han dessuten norrønt privat med professor [[Rudolf Keyser]], som nettopp var vendt tilbake fra Island. Han studerte også moderne europeiske språk og de utdødde germanske språkene [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] og [[gotisk (språk)|gotisk]].

I studentårene sluttet Munch seg til kretsen omkring skolekameraten Anton Martin Schweigaard og [[Johan Sebastian Welhaven]], kjernen av «intelligensen», som pleide å møtes på Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate]]. Han deltok i stiftelsen av [[Studenterforbundet]] i 1832 og var den flittigste medarbeideren i tidsskriftet ''[[Vidar]]'',<ref name="sars-216" /> hvor han debuterte som historisk forfatter. Munch deltok imidlertid ikke i den litterære feiden med [[Henrik Wergeland]]; han holdt seg stort sett til fagartikler.

=== Universitetsløpebane og reiser ===
Munch tok [[juridisk embetseksamen]] i 1834 med beste karakter. En tid tenkte han å slå inn på [[embete|embetsveien]], men dette ble forhindret. Regjeringen ga professor Keyser og Munch i oppdrag å skrive av norske lovhåndskrifter for en påtenkt samling av norske lover. Fra 1835 til 1837 oppholdt de to seg i [[København]], før de dro videre til [[Lund (by)|Lund]] og [[Stockholm]]. Munchs opphold i Stockholm ble kortvarig, for han ble i april 1837 utnevnt til [[lektor]] i historie ved universitetet etter professor [[Cornelius Enevold Steenbloch|Steenbloch]]s død. I 1841 rykket han opp til [[professor]]. Han begynte med forelesninger om Europas historie i middelalderen, og kom først flere år senere til å forelese over norsk historie, siden dette egentlig var Keysers område. Etter hvert ble imidlertid Norges historie, særlig Norges historie i oldtiden og middelalderen, hovedfeltet hans.<ref name="brinchmann-28" />

Gjennom 40- og 50-årene fortsatte Munch å holde forelesninger ved universitetet, men han var flere ganger ute på reiser for å undersøke forhold ved Norges historie. Sommeren 1841 var han i [[Normandie]] for å undersøke sporene etter den nordiske bosetningen der. Høsten og vinteren 1849–1850 reiste han til [[Skottland]], [[Orknøyene]] og [[London]]. På denne reisen oppdaget han håndskriftet til det ukjente latinske historieverket ''[[Historia Norvegiæ]]'', som han selv utga. Han fant også flere ukjente [[diplom]]er som angikk de tidligere norske skattlandene på De britiske øyer, og som han lot trykke i ''[[Diplomatarium Norvegicum]]''. I 1854 dro han på en kort studiereise til [[München]] og [[Berlin]].

I Norge reiste han om somrene 1842 og 1843 i fjelltraktene mellom [[Numedal]], [[Hallingdal]] og [[Hardanger]] for å skaffe opplysninger til et kart over Norge. I 1850 reiste han til [[Bergen]] og [[Sogn]] for å drive antikvariske undersøkelser, og i 1855 dro han til [[Trondheim]] for å undersøke [[Domkirken i Trondheim|domkirken]] der. Resultatet av denne undersøkelsen ble praktverket ''Trondhjems Domkirke''.

=== Oppholdet i Roma ===
[[Fil:Grave of Peter Andreas Munch at Cimitero acattolico Rome.jpg|thumb|P.A. Munchs grav på [[Cimitero acattolico di Roma]]. Innskriften lyder: ''Petrus Andreas Munch. Historiarum professor Norvegus. Natus Christianiae D XV Decembr. MDCCCX. Mortuus Romae D XXV Mai MDCCCLXIII.'']]
I 1851 begynte Munch utgivelsen av sitt hovedverk ''Det norske Folks Historie''. Under studiene til dette verket følte han nødvendigheten av å oppspore kilder som kunne utfylle det magre hjemlige kildematerialet. Han søkte derfor i 1857 [[Stortinget]] om midler til en reise til [[Roma]], hvor han håpet å finne materiale om Norge i det pavelige arkivet. Stortinget bevilget ham et reisestipend på 3000 [[speciedaler]] for to år. Munch reiste straks til København, hvor han skrev på sin ''Det norske Folks Historie'' og drev historiske studier, før han om sommeren 1858 dro videre til [[Wien]]. Her forsøkte han å komme i kontakt med [[katolisisme|katolske]] geistlige som kunne skaffe ham et anbefalingsbrev til [[Vatikanets hemmelige arkiv|det pavelige arkivet i Roma]]. Vatikanet lot nemlig sjelden uvedkommende få adgang til arkivet. Munch skaffet seg en anbefaling fra fyrsterkebiskop Rauscher i Wien og fikk dermed adgang, men kunne fremdeles ikke ta kopier av arkivmaterialet, ettersom Vatikanet krevde at han skulle betale Vatikanets egne avskrivere for å gjøre arbeidet. Etter hvert fikk han imidlertid full frihet i sitt arbeid i arkivet, ikke minst fordi direktøren for arkivet, pater [[Augustin Theiner]], interesserte seg for Munchs studier.

Det var dyrt å bo i Roma, slik at Munch måtte søke om nye bevilgninger. Stortinget i 1859–1860 bevilget ham 3800 nye speciedaler til ett og et halvt års forlenget opphold i utlandet. Med disse midlene skaffet han også bayersk snus til sjefsarkivar Theiner, med Stortingets vitende - det er muligens første gang at Stortinget bevilget penger til bestikkelse av en fremmed makts embetsmann.{{Tr}}  Dermed kunne Munch oppholde seg i Roma til våren 1861, da han vendte tilbake til Christiania. Her var [[riksarkivar]] [[Chr. C. A. Lange]] nettopp død. For å hjelpe Munch, som var i en økonomisk vanskelig stilling, utnevnte regjeringen ham til Langes etterfølger i Riksarkivet. Regjeringen hadde tidligere foreslått for Stortinget at Munch skulle utnevnes til [[rikshistoriograf]], men dette forslaget ble avvist av Stortinget både i 1859–1860 og i 1862–1863.

Påskeaften 1863 dro Munch tilbake til Italia for å hente familien sin, som fremdeles bodde i Roma. På reisen gjennom Alpene ble han forkjølet. Etter å ha ligget syk trodde han at han var på bedringens vei, men 25. mai døde han i Roma etter å ha blitt rammet av et hjerneslag mens han satt ved skrivebordet. Dødsbudskapet ble straks meldt til Christiania over [[telegraf]]en. Han ble begravet på [[Cimitero acattolico di Roma]] to dager senere. Det etterlatte skriftlige materialet hans gikk tapt da skipet som bragte det fra Italia forliste.

=== Personlighet ===
[[Fil:P. A. Munch skyggebilde..png|thumb|Et skyggebilde laget av Munch]]
De som kjente Munch, festet seg ved hans skarpe hukommelse. Botten-Hansen skriver om den at «Hukommelsen var det Forraadskammer, hvorfra han paa staaende Fod kunde hente Svar paa næsten ethvert Spørgsmaal, der faldt inden hans Gransknings og Studiums Omraade. [...] Alt hvad han havde læst eller hørt blev han næsten ufrivillig nødt til at bære paa. Avis-Indsendter lige fra hans Studenterdage kunde han huske, ikke blot naar og hvor de havde staaet, men endog ordlydende deres Indhold, forsaavidt dette engang havde fængslet hans Opmærksomhed».<ref name="botten-hansen" />

Helt fra studentårene, da han måtte [[manuduksjon|manudusere]] yngre studenter for å klare seg, var Munch stadig plaget av pengeproblemer. [[Edvard Mørch]], som arbeidet på kontoret hos Munchs advokat, skriver: «Det gjorde mig altid saa ondt, naar jeg saa denne høit begavede, maaske i vort samfund enestaaende mand, komme og antichambrere [vente utenfor kontoret] hos advokaten, der skulde søge at bringe orden i hans forviklede pengeaffærer»<ref name="mørch-92" /> Sars kaller ham «en meget daarlig Økonom».<ref name="sars-207" />

Utenom arbeidstiden foretrakk han gjerne «lettere» underholdning. «Det synes, som om han ved selskabelige sammenkomster vilde holde alt, hvad der kunde kaldes aands- eller tankearbeide, borte og kun søge hvile i alskens let smaaprat», skriver Mørch.<ref name="mørch-93" />. Han var også svært interessert i «byhistorier» eller sladder<ref name="mørch-94" />, og han ble derfor kalt ''professor historiarum'' (direkte oversatt «professor i historier»). Ifølge Sars var han «forunderlig stor i visse Henseender og næsten ligesaa forunderlig liden i andre – arbeidende som Forfatter og Forsker med en Udholdenhed, der syntes at forudsætte en Jernvilje, og paa samme Tid yderlig svag og næsten viljeløs eftergivende i det daglige Livs Forhold, – fyldt af Geniets Ild og Enthusiasme for sin videnskabelige Gjerning, og paa samme Tid høist interesseret i den futileste [unyttig, bortkastet] Bysladder, alvorlig sysselsat med rene Narrestreger, blotte Taskenspillerkunster».<ref name="sars-214" />