Redigerer Peshitta (avsnitt)

==Peshittas historie==
Alle syriske oversettelser av Bibelen har sitt grunnlag i den jødiske oversettelse av [[Det gamle testamente]] til arameisk ([[Targum]]). Den ble bragt til [[Syria]] av jødiske og [[Den syrisk-ortodokse kirke|syrisk-ortodokse]] forkynnere i de første to århundrer etter Kristus.

Den eldste syriske versjon er [[Tatian]]s [[Diatessaron]]. Diatessaron ble skrevet omkring 165 og er en omskrivning av de fire kanoniske evangeliene til én harmonisert fortelling. En annen Bibel, den såkalte gammelsyriske oversettelse, var [[Vetus syra]]. 

''Vetus syra'', som også stundom kalles ''Peshitta'', består av både det gamle og [[Det nye testamente]], og har de fire [[evangelier]]. Denne ble trolig lest av araméerne i [[Palestina]]. ''Vetus syra'' ble overtatt på 200- eller 300-tallet, og ble kalt ''evangélion da-mepharreshé'', de utskiltes evangelium. 

Av ''Vetus syra'' finnes det to bevarte manuskripter, ''Codex Sýrus Sinaíticus'' (syr<sup>sin</sup> el. sy<sup>s</sup>) og ''Codex Sýrus Curetoniánus'' (syr<sup>cur</sup> el. sy<sup>c</sup>). ''Codex Sýrus Sinaíticus'', som trolig er eldst av disse, ble grunoppdaget av tvillingsøstrene [[Agnes Smith-Lewis|A.S. Lewis]] og [[Margaret Dublop Gibson|M.D. Gibson]] i 1892 i [[Katarinaklosteret]] på Sinai. ''Codex Sýrus Curetoniánus'' ble publisert i 1858 av [[ William Cureton|W. Cureton]], som fant det i et koptisk kloster.

Til syrisk ble på tidlig tidspunkt oversatt [[Apostlenes gjerninger]], [[Paulus' brev|de tolv Paulusbrev]], [[Hebreerbrevet]] og et tredje brev til korinterne. På 300-tallet ble disse og ''Diatessaron'' benyttet i den syriske kirke som hadde sitt sentrum i [[Edessa]].
[[Image:6thBeatitude.svg|thumb|left|500px|Den sjette [[Saligprisningene|saligprisningen]] i [[Matteusevangeliet]] 5,8:<br>Ṭûḇayhôn l'aylên daḏkên b-lebbhôn: d-henôn neḥzôn l'alāhâ.<br>Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.]]