Redigerer Personalisme (avsnitt)

== Filosofien ==
Kjernen i den personalistiske tanke er overbevisningen om at mennesket [[ontologi]]sk kjennetegnes ved sin evne til å fatte frie beslutninger og være ansvarlig for sine handlinger. Denne strukturelle og iboende frihet er umistelig knyttet menneskets vesen, og den er uttrykk for menneskets høyeste verdi og for det selvrealisering. Det er ved å gjøre bruk av sin frihet at mennesket blir – som [[Winfried Böhm|W. Böhm]] uttrykker det – «autor av sin livshistorie». 

Personen er ''ikke'' vedkommendes udødelige vesenskjerne (i betydningen hans/hennes ''[[sjel]]''); personen åpenbarer seg bare i den praksis av menneskelig tenkning og handling som utfolder seg innen fellesskapets rammer. Personlighet betyr i denne filosofiske forstand subjektets dynamiske værensforfatning, som frembringer seg selv ved sin praksis. 

Forskjellen mellom dette og en ren subjektteori ligger i det at personen utelukkende kan konstituere og realisere seg selv ved sin relasjon til en annen person – altså i sine sosiale relasjoner. Dermed tilkommer det fellesskapet mellom personer og dessuten [[dialog]]en en helt konstitutiv funksjon. Denne uttrykkes i særdeleshet ved den personlige oppdragelse.

Personalismen må også avgrenses fra de empiriske tilnærmelsesmåter som vil definere mennesket for eksempel som rent biologisk individ, eller som en sosial rollespiller. For personalismen oppfattes dette som feilslåtte modeller. Å forankre personen eller definere personen ut fra fremmede kontekster som naturen rundt det eller samfunnet det er satt i, strider i mot personalismens hovedtese om at personen skaper seg selv ved sine valg og sine handlinger. Menneskelig frihet og det ansvar som er uløselig knyttet til det, er umistelig – det innebærer at den enkelte person ikke kan kvitte seg med ansvaret for sine handlinger (så lenge dets egne handlinger er virkelig menneskelige, det vil si følge av menneskelige og frie valg). 

Dette er et standpunkt som personalismen deler med [[eksistensialismen]]. Men mens eksistensialismen konsentrerer sine krefter om å beskrive tilværelsens meningsløshet, er det avgjørende for personalismen å kunne begrunne en meningsfylt tilværelse. Personens etiske dimensjoner strekker seg ut på tre nivåer (ifølge [[Paul Ricoeur|P. Ricoeur]]): Ønsket om etter et meningsfullt liv – med og for de andre – i rettferdige institusjoner.