Redigerer Pergamonalteret (avsnitt)

== Alteret i antikken ==
[[Fil:Pergamon1882.jpg|thumb|Carl Humanns plan fra 1881 over Pergamons akropolis.]]
=== Historisk bakgrunn ===
Kongeriket Pergamon ble grunnlagt av Filetairos på begynnelsen av 200-tallet f.Kr. Det var var opprinnelig en del av det [[Hellenismen|hellenistiske]] [[Selevkideriket]]. [[Attalos I Soter]], etterfølger og nevø av [[Eumenes I]],<ref>[[Strabon]], [https://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Strab.+13.4.2 13.4.2]</ref> var den første som oppnådde full uavhengighet for dette territoriet og utropte seg selv til konge etter hans seier over de [[keltisk]]e [[Galatia|galaterne]] i 228 f.Kr. Denne seieren over galaterne, en trussel mot Pergamon, sikret hans makt som han deretter forsøkte å konsolidere.<ref> Mark, Joshua J. (24. oktober 2019): [https://www.worldhistory.org/galatia/ «Galatia»], ''World History Encyclopedia''</ref> Med erobringer i Anatolia på bekostning av de svekkede seleukidene kunne han på kort øke størrelsen på riket sitt. En seleukidisk motoffensiv under [[Antiokos III den store]] nådde portene til Pergamon, men kunne ikke sette en stopper for Pergamons uavhengighet. Ettersom seleukidene var sterkere i øst, vendte Attalos oppmerksomheten vestover mot [[Hellas]] og var i stand til å okkupere nesten hele [[Evvia|Euboia]]. Hans sønn, Eumenes II, begrenset ytterligere innflytelsen fra galaterne og styrte sammen med broren Attalos II, som etterfulgte ham. I 188 f.Kr. var Eumenes II i stand til å opprette og underkaste seg [[fredstraktaten i Apameia]] som en alliert av Roma, og dermed redusere innflytelsen til seleukidene i Anatolia.<ref>McDonald, A.H. (1967): [https://www.jstor.org/stable/299336 The Treaty of Apamea (188 B.C.)], ''The Journal of Roman Studies'', '''57'''(1/2), s. 1-8.</ref> Attalidene var dermed en framvoksende makt med ønsket om å demonstrere sin betydning for omverdenen gjennom bygging av imponerende bygninger.

=== Opprettelse og datering ===
[[Fil:Pergamonmuseum Herculaneum 01.jpg|thumb|left|Rekonstruert inngangsparti til Pergamons Athene-tempelet, opprinnelig på terrassen over alteret og nå i Berlin Pergamon Museum]]
[[Fil:Modell Pergamonmuseum.jpg|thumb|right|Modell av Pergamons akropolis på 100-tallet f.Kr. i Pergamon-museet i Berlin, som omfatter de romerske tilleggene. Alteret er på en terrasse nær sentrum med trappen vendt mot venstre (vest)]]
Fram til andre halvdel av 1900-tallet hadde det blitt antatt av noen forskere at alteret ble gitt i 184 f.Kr. av Eumenes II etter en seier over en galatisk stamme og deres leder Ortiagon.<ref>[https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0104:entry=ortiagon-bio-1 «Ortiagon»], Smith, William (1873): ''A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology''. London</ref><ref>Andreae, Bernard (1997): «Datierung und Bedeutung des Telefosfrieses im Zusammenhang mit den übrigen Stiftungen der Ataliden von Pergamon», i: Heilmeyer, Wolf-Dieter, red.: ''Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses'', Wasmuth, Tübingen; s. 67.</ref> Undersøkelse av alterets konstruksjon og friser har ført til konklusjonen at det ikke var tenkt som et monument over en bestemt seier. Utformingen av Pergamons seiersmonumenter, eksempelvis skulpturen ''[[Døende galler]]'', er kjent fra litteraturen og monumenter og er ulik Pergamonalteret.

Frisen med de skulpturelle relieffene av gudenes kamp mot gigantene, ''Gigantomakia'', på ytterveggene til Pergamonalteret har ingen direkte referanser til samtidige militære kriger, — bortsett fra Makedonias [[Verginastjerne]] på det runde skjoldet til en av kjempene på den østlige frisen, og et keltisk avlangt skjold i armen til en gud på den nordlige frisen. Kampen til de olympiske gudene fremstår mye snarere som en kosmologisk begivenhet av generell etisk relevans. De sparsomme restene av innvielsesinnskriften ser også ut til å tyde på at alteret ble innviet til gudene på grunn av «begunstigelser» de hadde gitt. De guddommelige adressatene kan være spesielt [[Zevs]], gudenes far, og hans datter Athene, ettersom de dukker opp på framtredende steder på frisen.<ref name="smarthistory">Christiaens, Karin E. : [https://smarthistory.org/the-pergamon-altar/ «The Pergamon Altar»], ''SmartHistory''</ref> Et viktig kriterium for dateringen er også innlemmelse av alteret sett fra perspektiv av Pergamons byplanlegging. Som det viktigste marmorbygget til den hellenistiske residensen og faktisk reist i en framtredende posisjon, ble det garantert ikke påbegynt først ved avslutningen av en rekke initiativer for å oppgradere Akropolis i Pergamon under Eumenes II. Sammenlignet med andre [[Hellenisme|hellenistiske riker]] som ble opprettet i kjølvannet av [[Aleksander den store]]s død i 323 f.Kr., dukket Pergamon  opp relativt sent. Monumentale byggeprosjekter – herunder alteret – fungerte som en viktig måte for attalidene å gjøre krav på å være legitime arvinger av Aleksanders imperium og, i forlengelsen, arven fra [[antikkens Hellas]].<ref name="smarthistory"/>

Arkeologen Bernard Andreas arbeider<ref name="Andrea">Andrea, Bernard (2001): ''Skulptur des Hellenismus'', München: Hirmer, ISBN 3-7774-9200-0; s. 132–147</ref> peker på at alteret kan ha blitt bygget i tiden mellom 166 og 156 f.Kr. som et generelt seiersmonument for å feire triumfene til Pergamon, og spesielt Eumenes II, over makedonerne, galaterne og seleukidene, og ble utformet av [[Pyromakhos]] fra Athen, den syvende og den siste av de største greske billedhuggerne,<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/acref/9780195300826.001.0001/acref-9780195300826-e-0780 Phyromachos], ''Oxford Reference''</ref> som omfattet [[Myron]], [[Feidias]], [[Polykleitos]], [[Skopas]], [[Praxiteles]] og [[Lysippos]]. I alterets fundament ble det funnet et keramikkskår som kunne dateres til 172/171 f.Kr. Konstruksjonen må følgelig være oppført senere. Ettersom store mengder penger måtte brukes på krigføring fram til 166 f.Kr., er det sannsynlig at byggingen av alteret først kunne starte fra denne datoen.<ref name="Andrea"/>

Gresk templer var konstruksjoner for guddommene og for dem alene, og de som dyrket disse hadde ikke tillatelse til å gå inn i selve tempelet. Ofringer av dyr til gudene skjedde alltid foran templene, og alter for ofringer ble brukt selv før konseptet med templer ble vanlig, eksempelvis i greske [[Siracusa]] på [[Sicilia]] på 700-tallet f.Kr., ble Hieronalteret med sine trappetrinne dedikert Zevs. Tilsynelatende også ved Zevsalteret i [[Olympia (Hellas)|Olympia]].<ref>[https://buffaloah.com/a/DCTNRY/g/gktemple.html «Greek temple»], ''Buffalo as an Architectural Museum''</ref><ref>[https://www.brown.edu/Departments/Joukowsky_Institute/courses/greekpast/4905.html «Altar of Zeus at Olympia»], ''Archaeologies of the Greek Past''</ref> For Pergamonalteret er spørsmålet om det fantes et tempel direkte tilknytning til alteret. Det antas at Athene-tempelet som ligger på akropolisterrassen over det kan ha vært dets kultiske referansepunkt, og alteret alene fungerte utelukkende som et offersted. Denne teorien støttes av flere statuebaser og innviende inskripsjoner funnet i nærheten av alteret og hvis givere heter Athene. En annen mulighet er at både Zevs og Athena ble hedret i fellesskap. Det kan også være at alteret hadde en selvstendig funksjon. I motsetning til et tempel, som alltid hadde et alter i umiddelbar nærhet, trengte ikke et alter nødvendigvis å ha et tempel. Altere kan for eksempel være ganske små og plassert i hus eller, mindre vanlig, ha gigantiske dimensjoner som i tilfellet med Pergamonalteret.<ref> Preußischer Kulturbesitz. Antikensammlung: ''Die Antikensammlung im Pergamonmuseum und in Charlottenburg''. Staatliche Museen zu Berlin</ref><ref>Kunze, Max, et al. (1992): [https://zenon.dainst.org/Record/000214679 ''Die Antikensammlung im Pergamonmuseum und in Charlottenburg''], Staatliche Museen zu Berlin - Preussischer Kulturbesitz. Antikensammlung. Mainz am Rhein, ISBN 3-8053-1187-7; s. 25.</ref>

[[Fil:Berlin - Pergamonmuseum - Altar 01.jpg|thumb|center|800px|Det rekonstruerte Pergamonalteret i Berlin]]

=== Alteret til slutten av antikken ===
Romeren Lucius Ampelius skrev ''Liber Memorialis'' («Notatbok»), antagelig på 200-tallet e.Kr., at «Ved Pergamum er det et stort marmoralter, 12 meter høyt, med kolossale skulpturer . Det viser også en ''Gigantomakia''.»<ref>Woelfflin, E., red: (1873): ''Pergamo ara marmorea magna, alta pedes quadraginta cum maximis sculpturis; continet autem gigantomachiam'', 8,14</ref> Det er den ene av kun to skriftlige referanser fra antikken om de berømte skulpturene ved Pergamonalteret.<ref>Lucius Ampelius: ''Liber Memorialis'', [https://www.hs-augsburg.de/~harsch/Chronologia/Lspost04/LuciusAmpelius/luc_mea1.html#08 kapittel VIII (Miracula Mundi)], latinsk tekst</ref>

Den andre er en kommentar fra geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] som sammenligner offerpraksis i Olympia med den i Pergamon: «Alteret til den olympiske Zevs er omtrent like langt unna fra [[Pelops|Pelopiom]] og helligdommen til Hera, men det er i fronten av begge. Noen sier at det ble bygget av idaiske [[Herakles]], andre av de lokale heltene to generasjoner senere enn Herakles. Det er laget av asken fra lårene til de som ble ofret til Zevs, og det samme er alteret ved Pergamon. Det er et askegrå alter av [[Samos|samosisk]] Hera, ikke så mye større enn det i Attika som athenerne kaller ’improviserte ildsteder’.»<ref> Pausanias: ''Description of Greece'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=urn:cts:greekLit:tlg0525.tlg001.perseus-eng1:5.13.8 5.13.8].</ref>

De eneste grafiske representasjonene av alteret er på mynter fra [[Romerriket]], som viser alteret i stilisert form. Fraværet av skriftlige kilder fra antikken om alteret er overraskende ettersom antikkens forfattere ellers skrev mye om slike kunstverk. Lucius Ampelius anså alteret for å være et av verdens underverker. En mulighet er at romerne ikke anså dette hellenistiske alteret som viktig ettersom det ikke stammer fra den klassiske epoken med gresk, spesielt attisk kunst. Bare denne kunsten ble ansett som betydelig og verdt å nevne. Dette synet ble hevdet av tyske forskere fra 1700-tallet, spesielt etter at arbeidet til den tyske arkeologen og kunsthistorikeren [[Johann Joachim Winckelmann]] ble kjent.<ref>Gossman, Lionel (september 2006): [https://www.jstor.org/stable/10.1086/509148 «Imperial Icon: The Pergamon Altar in Wilhelminian Germany»], ''The Journal of Modern History'', '''78'''(3), s. 551-587 </ref><ref name="visual-arts-cork">[http://www.visual-arts-cork.com/antiquity/pergamon-altar.htm «Altar of Zeus: Pergamon»], ''Visual-arts-cork.com''</ref>

=== Fra antikken til 1800-tallets utgravninger ===
[[Fil:2005-12-28 Berlin Pergamon museum (05).jpg|thumb|Deler av frisene]]
Med [[kristendom]]mens framvekst mistet alteret sin funksjon senest i [[senantikken]]. På [[700-tallet]] ble Pergamons akropolis sterkt befestet som et forsvar mot arabere. I prosessen ble Pergamonalteret, sammen med andre strukturer, delvis ødelagt for kunne å gjenbruke byggematerialet i forsvarstrukturer. Byen ble likevel beseiret i 716 av araberne, som midlertidig okkuperte den før de forlot den som uviktig. Det ble først bosatt på nytt på [[1100-tallet]]. På [[1200-tallet]] falt Pergamon for muslimske tyrkerne.<ref>Om Pergamon på bysantinsk tid, se Radt, Wolfgang; Berger, Albrecht (2000): ''Der Neue Pauly'', bind 9, spalte 551 og 561.</ref>

I 1625 reiste William Petty, kapellan til Thomas Howard, 21. jarl av Arundel, en kunstinteressert og samler, gjennom Tyrkia, besøkte Pergamon og brakte tilbake til England to relieffpaneler fra alteret. Disse bitene ble glemt etter at jarlens samling ble spredt og ble først gjenoppdaget på 1960-tallet.<ref>Ett av de to fragmentene, utsyn til en gigant, ble funnet i 1962 på veggen til en bygning i Worksop, (Nottinghamshire) England. Det andre panelet, som viser en død gigant, var bygget inn i en gotisk ruin i Fawley Court (Buckinghamshire), se: Vickers, Michael (juli 1985): «The Thunderbolt of Zeus: Yet More Fragments of the Pergamon Altar in the Arundel Collection», ''American Journal of Archaeology'', '''89''' (3), s. 516–519.</ref> Fra et kunsthistorisk perspektiv burde disse to panelene bli overført til Berlin, men isteden manler disse i Berlin-rekonstruksjonen. Av denne grunn mangler disse to panelene i Berlin-rekonstruksjonen. Andre reisende kjent for å ha besøkt Pergamon på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var for eksempel den franske diplomaten og klassiske lærde [[Gabriel Florent Auguste de Choiseul-Gouffier|Comte de Choiseul-Gouffier]], den engelske arkitekten [[Charles Robert Cockerell]] og to tyskere, arkeologen Otto Magnus von Stackelberg og klassisk forsker Otto Friedrich von Richter. Choiseul-Gouffier var den første som foreslo utgravninger i Pergamon; de tre andre reisende laget tegninger av byens akropolis.

[[Fil:Ruins of Pergamon by Christian Wilberg in 1879.jpg|thumb|[[Christian Wilberg]]: «Bysantinsk mur. 5-6 meter bred». Her ble de første fragmentene av relieffene funnet.» Blyanttegning med hvit utheving, 29.8 x 46.7 cm, Pergamon 1879.]]

Den tyske ingeniøren [[Carl Humann]] kom til Pergamon for første gang vinteren 1864/1865. Han gjorde geografiske undersøkelser og besøkte byen gjentatte ganger i årene etter. Han oppfordret til bevaring av oldtidsgjenstander på akropolis og forsøkte å finne partnere for å hjelpe til med en utgraving; som privatperson var han ikke istand til å utføre en så stor oppgave. Det var viktig å starte gravearbeid så snart som mulig ettersom de lokale innbyggerne i [[Bergama]] (det moderne navnet på den gamle byen Pergamon) brukte alteret og øvrige levninger og ruiner over bakken som regelrett steinbrudd, foruten å brente noe av den antikke [[marmor]]en for å utvinne [[kalk]]. I 1871 kom arkeologen [[Ernst Curtius]] og flere andre tyske akademikere til Pergamon på Humanns invitasjon. Han sørget for å sende noen av funnene til [[Berlin]], som to fragmenter av alterfrisen. Han beskrev relieffene som «en kamp med menn, hester og ville dyr».<ref>Sitert his Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Henschelverlag, 2. utg, Berlin, ISBN 3-362-00436-9; s. 27.</ref> Disse stykkene ble utstilt, men ble først stort sett ignorert.

[[Alexander Conze]], som ble utnevnt til direktør for skulptursamlingen til Berlins kongelige museer i 1877, var den første personen som koblet fragmentene med teksten til Lucius Ampelius og innså deres betydning. Tidspunktet var god, da den tyske regjeringen var opptatt av å motsvare de andre stormaktene også på kulturelt nivå etter at [[det tyske keiserrike]] ble opprettet i [[1871]]: «Det er svært viktig for museenes samlinger nå, som så langt er svært mangelfulle med greske originaler […], å få besittelse av et gresk kunstverk av et omfang som mer eller mindre er av rangering nær eller lik skulpturene fra Attika og Lilleasia i [[British Museum]].»<ref> Den prøyssiske kulturministeren i et brev til den prøyssiske kongen, [[Vilhelm I av Tyskland]], sitert i Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Henschelverlag, 2. utg, Berlin, ISBN 3-362-00436-9; s. 30</ref>

Conze tok umiddelbart kontakt med Humann, som på det tidspunktet var i Tyrkia og jobbet for et veianleggsfirma. Deretter gikk det raskt. Den tyske regjeringen sørget for lisens til å grave i Tyrkia og i september 1878 begynte utgravningene, ledet av Humann og Conze. I 1886 var store deler av akropolis undersøkt og i de påfølgende årene også vitenskapelig vurdert og publisert. Basert på en avtale mellom [[det osmanske riket]] og den tyske regjeringen,<ref>Opprinnelig ønsket den osmanske regjeringen å dele funnene (2/3 til Tyskland 1/3 til Tyrkia), men i forhandlinger som fant sted 1878/79, som til og med var påvirket av [[Otto von Bismarck|Bismarck]], ble det inngått en avtale som allokerte alle funn til Det tyske riket for en betaling på 20 000 gullmark. Det hjalp at det osmanske riket på den tiden sto svakt innenlandsk og var takknemlig for Bismarcks formidlende rolle ved [[Berlin-kongressen]]. Se Kunze, Kästner: ''Antikensammlung II''; s. 30; Schaller: ''Pergamonaltar'', spalte 211.</ref> startet i 1879 relieffpanelene fra Pergamonalteret sammen med noen andre fragmenter til Berlin og i besittelse av antikvitetssamlingen. På tysk side var man meget klar over at ved å gjøre dette ble et kunstverk fjernet fra sin opprinnelige lokalisering og var ikke helt fornøyd med denne situasjonen.

<blockquote>
«Vi er ikke ufølsomme for hva det betyr å fjerne levningene av et stort monument fra deres opprinnelige plassering og bringe dem til et sted hvor vi aldri igjen kan gi belysningen og miljøet de ble skapt i og hvor de en gang ble formidlet sin fulle effekt. Men vi reddet dem fra en ødeleggelse som ble stadig mer fullstendig. Det var ennå ikke en [[Osman Hamdi Bey]] rundt, som snart ble en nær venn av Humann, og på den tiden kunne vi ikke forestille oss hva som har blitt mulig i mellomtiden med hans hjelp, at ruinene som fortsatt er på stedet kunne beskyttes mot steinrøvere av den moderne byen ...»<br>─ Alexander Conze<ref>Alexander Conze, sitert fra Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Berlin: Henschelverlag,
 2. utg, ISBN 3-362-00436-9; s. 30</ref>
</blockquote>

=== Pergamonalteret i Berlin ===
[[Fil:Humann-Ideenskitze-Pergamonaltar.jpg|thumb|Første grovskisse av Carl Humann knyttet til rekonstruksjon av Pergamonalteret, ca. 1879]]
[[Fil:Pergamonaltarimmesselbau1.jpg|thumb|Rekonstruksjon av Pergamonalteret i en midlertidig bygning, vestsiden, før 1908]]
[[Fil:Grundriss-Pergamonlatar rotate.jpg|thumb|Det rekonstruert grunnplanet over hele Pergamonalteret]]
[[Fil:Grundriss-Aufstellung-Pergamonaltar.jpg|thumb|Grunnplanet av alteret som modifisert for presentasjon i Pergamonmuseet]]

Stykkene kunne i utgangspunktet ikke presenteres i en hensiktsmessig utstillingssammenheng og ble derfor plassert i det overfylte [[Altes Museum]] i Berlin, hvor spesielt frisen med Telefos (en mytologisk sønn av Herakles)<ref>[https://www.greekmythology.com/Myths/Mortals/Telephus/telephus.html Telefus], ''Greek Mytology''</ref> ikke kunne vises tilfredsstillende: de enkelte platene ble rett og slett lent mot veggen av alteret. Av denne grunn ble det påkrevet med et nytt spesialbygget museum. Det første «Pergamonmuseet» ble bygget mellom 1897 og 1899<ref name="ampelmann">[https://www.ampelmann.de/en/discover-berlin/with-the-ampelmaennchen-on-tour-in-berlin/pergamon-museum/ «Pergamon Museum»], ''Ampelmann.de''</ref> av Fritz Wolff og åpnet i 1901 med avdukingen med en byste av Carl Humann skulpturert av [[Adolf Brütt]]. Denne bygningen ble brukt fram til 1908, men ble sett på som kun en midlertidig løsning med et utilstrekkelig fundament og ble derfor kalt «den midlertidige bygningen». Museet måtte rives på grunn av problemer med fundamentet.<ref name="ampelmann"/> Opprinnelig var fire arkeologiske museer planlagt, ett av dem for Pergamonalteret. Dessuten hadde det opprinnelig museet kun vært beregnet på funn som ikke kunne presenteres i de tre andre arkeologiske museene, og var således fra begynnelsen for liten for alteret. Etter at museet ble revet, ble Telefos-frisen<ref>[https://www.gettyimages.no/photos/telephus-frieze «21 Telefos Frieze Photos & High-Res Pictures»], ''GettyImages''</ref> satt inn i veggene til søylegangen på østsiden av [[Neues Museum (Berlin)|Neues Museum]], men med vinduer som ga utsikt over kunstgjenstandene.<ref> Bilsel, Can (2012): [https://academic.oup.com/book/7226 ''Antiquity on Display: Regimes of the Authentic in Berlin's Pergamon Museum''], Oxford University Press, ISBN 9780199570553</ref>

Den nye bygningen, formgitt av [[Alfred Messel]], som først ble ferdig i 1930, på grunn av forsinkelser forårsaket av [[første verdenskrig]], [[Novemberrevolusjonen|den tyske revolusjonen]] i 1918–1919 (Novemberrevolusjonen) og [[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]] i 1922/1923. Dette nye Pergamonmuseet presenterte alteret i utgangspunktet slik det ser ut i dag. Det var en delvis rekonstruksjon i museets sentrale galleri med frisefragmentene installert på de omkringliggende veggene. Telefos-frisen nås, som i den opprinnelige konstruksjonen, via trappen, men kun en forkortet versjon er utstilt. Det er ikke kjent hvorfor det komplette alteret ikke ble rekonstruert da det nye museet ble bygget og frisen installert. Da han unnfanget utstillingen, fulgte Theodor Wiegand, museets direktør på den tiden, ideene til [[Wilhelm von Bode]], som hadde i tankene et stort «tysk museum» i stil med [[British Museum]]. Men det var åpenbart ikke noe helhetlig konsept, og gitt den rådende ideen om et stort arkitekturmuseum som presenterer eksempler på alle antikke kulturer i Det nære østen og Middelhavet, måtte visningen av alteret fortettes. Fram til slutten av [[andre verdenskrig]] var det bare den østlige delen av museet med de tre store arkitekturgalleriene som ble kalt «Pergamonmuseet».<ref>Heilmeyer, Wolf-Dieter (1997): ''Aufstellungsgeschichte im 20. Jahrhundert. Die Aufstellungen von 1901, 1930 und 1955'', Tübingen: Wasmuth, ISBN 3-8030-1045-4. Se spesielt: Heilmeyer: ''Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses'', s. 17.</ref>

I 1939 stengte museet på grunn av [[andre verdenskrig]]. To år senere ble relieffene tatt ned og lagret på andre, tryggere steder. På slutten av krigen i 1945 ble Pergamonalteret sterkt skadet, men relieffene fra alteret som var lagret i et tilfluktsrom nær [[Zoologischer Garten Berlin|den zoologiske hage]] i Berlin falt i hendene på [[den røde armé]], plyndret og ble ført til [[Sovjetunionen]] som krigsbytte og trofeer. «Også kommunismens diktator ville sole seg i glansen fra det antikke alteret,» i ordene til [[Siri Meyer]].<ref name="uib"/> De ble lagret i depotet til museet [[Eremitasjen]] i [[Leningrad]] fram til 1958. I 1959 ble en stor del av samlingen returnert til [[Øst-Tyskland]] (DDR), herunder også alterfragmentene. Under ledelse av museets daværende direktør, Carl Blümel, ble kun alteret presentert slik det hadde vært før krigen. De øvrige oldtidsminnene ble nyinnredet, ikke minst ettersom Altes Museum var blitt ødelagt. I oktober samme år åpnet museet igjen. I 1982 ble det opprettet et nytt inngangsområde som tillot et besøk på museet som begynte med Pergamonalteret. Tidligere hadde inngangen vært i bygningens vestfløy, slik at besøkende måtte innom Vorderasiatisches Museum Berlin (Midtøsten-museet) for å komme til Pergamonalteret. I 1990 kom ni hoder fra Telefos-frisen, som hadde blitt evakuert til den vestlige delen av Berlin på grunn av krigen, tilbake til Pergamonmuseet. 

Alle disse krigsrelaterte hendelsene hadde negative konsekvenser for de gjenværende alter- og frisefragmentene. Det viste seg også at tidligere restaureringer hadde skapt problemer. Klemmene og festene som koblet sammen de enkelte fragmentene og også tjente til å forankre frisen og skulpturen til veggen var laget av [[jern]], som hadde begynt å [[rust]]e. Da denne rusten spredte seg, truet den med å åpne marmoren fra innsiden. Restaurering hastet etter 1990. Fra 1994 til 1996 ble det arbeidet med Telefos-frisen, hvor deler av denne ikke hadde vært tilgjengelig på 1980-tallet.<ref>Heilmeyer, Wolf-Dieter (1997): ''Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses'', Tübingen: Wasmuth, ISBN 3-8030-1045-4.</ref> Etterpå ble ''Gigantomakia'' gjenopprettet under ledelse av Silvano Bertolin. Først ble den vestlige frisen, deretter den nordlige og sørlige delen, og til slutt den østlige frisen restaurert, en innsats som kostet over tre millioner ''[[euro]]''.<ref>''Berliner Zeitung Online'', 25. januar 2003 og 10. juni 2004</ref><ref>Boschung, Dietrich; Förtsch, Reinhard; Scholl, Andreas : [https://arachne.dainst.org/project/pergaltarbrowser «Pergamon Altar Browser»], Universität zu Köln</ref> 10. juni 2004 ble den fullstendig restaurerte frisen presentert for offentlig visning. Pergamonalteret kan nå sees i en form som reflekterer gjeldende vitenskapelig innsikt.

I 1998 og på nytt i 2001 krevde den tyrkiske kulturministeren, Istemihan Talay, tilbakelevering av alteret og andre gjenstander. Dette kravet var imidlertid ikke av offisiell karakter og ville ikke vært håndhevet under dagens standarder.<ref> «Pergamon-Altar soll in neuem Glanz erstrahlen», ''Die Welt'', 21. mars 2003</ref> Generelt utelukker Staatliche Museen Berlin (Berlin statsmuseer) samt andre museer i Europa og USA, med få unntak, mulig retur av antikke kunstgjenstander.<ref>[https://taz.de/!1073193/ «Die Schätze bleiben bei uns»], ''Die Tageszeitung'', 12. desember 2002</ref> I dag er det meste av alterfundamentet samt flere veggrester på det opprinnelige stedet. Også i Tyrkia er flere mindre deler av frisen som ble funnet senere.