Redigerer Pentangle (avsnitt)

==Historie==
===Originalbesetningen===
[[Fil:Pentagram recursive.svg|thumb|200px|left|Pentagram.]]
Den opprinnelige gruppen ble dannet i 1967. Både [[John Renbourn]] og [[Bert Jansch]] var allerede populære og godt etablerte musikere innenfor britisk [[folkemusikk]] med flere soloalbum hver og som duo LP-en ''Bert And John''. Deres kompliserte og individuelle gitarer, men likevel parallelle samspill, ble gjerne karakterisert som «folk baroque». Denne stilen var allerede godt utviklet på ''Bert and John'', og i enkelte duetter de gjorde for Janschs soloalbum ''Jack Orion''. De to delte også hus i [[St John's Wood]], London.<ref>Colin Harper: ''Dazzling Stranger: Bert Jansch and the British Folk and Blues Revival''. (2006 edition). Bloomsbury. London 2006, s. 196. ISBN 0-7475-8725-6</ref>

Jacqui McShee hadde startet som ubetalt «floor singer» på ulike viseklubber i London. Hun drev fra 1965 en folk club i Red Lion i [[Sutton (distrikt)|Sutton]], [[Surrey]]. Det var denne klubben som førte til at hun ble kjent med artistene Jansch og Renbourn. Dermed ble hun invitert til å synge på John Renbourns album ''Another Monday''. Hun sang også duetter med ham på [[Les Cousins]] Club i august 1966.<ref>Colin Harper 2006, s. 205-206.</ref>

Thompson og Cox var alt kjente jazzmusikere, og hadde spilt sammen i [[Alexis Korner]]s band. I 1966 ble begge medlemmer i [[Duffy Power]]'s Nucleus, som også inkluderte den berømte jazzgitaristen [[John McLaughlin]]. Thompson kjente dessuten Renbourn fra opptredenene på Les Cousins, og hadde også arbeidet sammen med ham på et fjernsynsprosjekt.<ref>Colin Harper 2006, s. 206.</ref>

I 1967 satte den skotske entreprenøren [[Bruce Dunnett]], som nettopp hadde arrangert en turné for Bert Jansch, opp en Sunday night club for Jansch og Renbourn på (senere nedlagte) Horseshoe Hotel i Tottenham Court Road.<ref>{{Kilde www |url=http://www.deadpubssociety.org.uk/index.php?title=The_Horseshoe |tittel=Dead Pub Society website |besøksdato=2009-03-29 |arkiv-url=https://www.webcitation.org/65pnRijYk?url=http://www.deadpubssociety.org.uk/index.php?title=The_Horseshoe |arkivdato=2012-03-01 |url-status=død }}</ref> McShee begynte nå å synge fast med dem, og i mars samme år sluttet også Thompson og Cox seg til gruppa, slik at de ble fem. Renbourn har påstått at det som brakte bandet sammen var Jansch’ idé om å få «etablert et band som kunne spille fast for å forme stedet og gi det et kjennetegn».<ref>Colin Harper 2006, s. 207</ref>

Selv om de fremsto som visegruppe, hvor medlemmene delte interessen for etnomusikk og bygde en stor del repertoaret på tradisjonelle ballader, var McShee grunnleggende interessert i folkelig sang, Cox og Thompson var opptatt av [[jazz]], Renbourn viste gryende interesse for instrumental middelaldermusikk, mens Jansch dyrket [[blues]] og samtidige visesangere, som [[Bob Dylan]]. Jansch kom således til å øve sterk innflytelse på progressive rockegitarister som [[Jimmy Page]] og [[Jeff Beck]].

===Gjennombrudd===
Den første konserten Pentangle annonserte, på [[Royal Festival Hall]] [[27. mai]] 1967, ble møtt med nysgjerrighet, og ble raskt utsolgt. Senere samme år foretok de en miniturné til Danmark, hvor de feilaktig ble annonsert som et [[rock'n'roll]] band. Dernest la de ut på en mindre turné i England, som var organisert av [[Nathan Joseph]] fra [[Transatlantic Records]].
På dette tidspunkt hadde de brutt med Bruce Dunnett, og tidlig i 1968 knyttet de seg til Jo Lustig som manager. Under hans innflytelse utviklet de seg fra klubb-band til konsertband, eller slik Colin Harper uttrykket det; «den skranglete tilfeldighetene i Pentangles fremtoning skulle bli til et strømlinjeformet maskineri av definerte mål og effektivitet».<ref>Colin Harper 2006 p. 215</ref>

Pentangle tegnet platekontrakt med [[Transatlantic Records]] og deres eponymous debutalbum ''The Pentangle'' ble utgitt i mai 1968. Dette fullstendig akustiske albumet ble produsert av [[Shel Talmy]], med en klar nesten «bjelleklangliknende» lyd.<ref>[http://www.richieunterberger.com/talmyfolk.html Shel Talmy intervjuet av Richie Unterberger]</ref> [[29. juni]] [[1968]] opptrådte de i [[Royal Albert Hall]]. Noen innspillinger fra denne konserten ble tatt med på deres andre album, ''Sweet Child'' (som utkom i november 1968), et dobbeltalbum med både liveopptak og studioinnspillinger. Albumet viste Pentangles nærmest eklektisk varierende fremtredelsesformer (og Jansch' talent som komponist). Blant tilhengerskaren er dette albumet ofte blitt ansett for å være det kreative høydepunkt.<ref>Colin Harper skriver om LP-en ''Sweet Child'': «At this point [the Festival Hall concert] the five members of the group were at their live peak, complementing and collaborating with each other in various combinations....The balance between the constituent parts, onstage at least, would never again be so perfect». Colin Harper 2006, s. 220.</ref>

===Pentangle i Norge===
[[Fil:Crotona Pentagram ring.png|thumb|200px|right|Pentagramring.]]
Pentangle spilte flere konserter i Norge. Første gang var da [[Viseklubben Dolphin|Dolphins Club]] i 1968 arrangerte det som må ha vært Norges første visefestival på Studentkroa på [[Dovrehallen]] i [[Storgata (Oslo)|Storgata]] i 1968. Hovedattraksjonene var de britiske gjesteartistene [[Roy Harper]] og Pentangle. Pentangle fikk flere avleggere i Norge, som [[Convivium]] og [[Gruppe 4]], og de var således med på å dra i gang [[Visebølgen i Norge]].

===Kommersiell suksess og fiasko===
''Basket Of Light'', som fulgte i 1969, ble deres største kommersielle suksess, takket være en overraskende hitsingel, ''Light Flight'', som ble gjort populær som musikalsk tema for fjernsynsserien [[Take Three Girls]], som også var [[BBC]]s tidligste dramaserie kringkastet i farger.  Filmen benyttet seg også av andre kutt fra albumet.<ref>''[[Guinness Book of British Hit Singles]]'' 7. utgave. 1988</ref>
I 1970 var gruppa på toppen av sin karriere, og fikk også spille inn filmmusikk til ''[[Tam Lin]]'', gjorde minst 12 fjernsynsopptredener, og gjennomførte et omfattende turnéprogram, som også inkluderte en konsert på [[Isle of Wight-festivalen]] og i amerikanernes storstue [[Carnegie Hall]].<ref>Colin Harper 2006, s. 224.</ref> Derimot ble deres fjerde album, ''Cruel Sister'', som ble utgitt i oktober 1970, en fiasko.<ref>Colin Harper 2006, s. 228.</ref> LP-en besto av tradisjonelle sanger, og blant disse en 20 minutter lang versjon av ''Jack Orion'', som Jansch og Renbourn tidligere hadde utgitt som duo.

===Avskjed===
På oppfølgeren ''Reflection'' gikk de tilbake til et utvalg tradisjonelle og selvskrevne sanger. ''Reflection'', som ble spilt inn i March 1971, fikk god mottakelse uten å vekke den helt store entusiasmen i  musikkpressen.<ref>''Melody Maker'' hevdet at «Pentangle beat the boredom barrier».</ref>
På denne tiden var det åpenbart at bandet ikke arbeidet sammen, og at det anstrengende turnélivet hadde tatt sitt. [[Bill Leader]], som produserte ''Reflection'' registrerte under innspillingene at: «For meg så det i ettertid ut som én eller flere av medlemmene hver dag hadde bestemt seg for at nå var det nok: 'Pokker ta for kampspill, jeg forlater bandet!»<ref>Colin Harper 2006, s. 229</ref>
Pentangle trakk seg ut av Transatlantic etter en bitter strid om rettighetene med Nathan Joseph. Transatlantic hadde tydeligvis konkludert med at de hadde kontraktsmessig rett til å holde tilbake utbetaling for royalties.<ref>Ref. Colin Harper 2006, s. 235.</ref> Nathan Joseph påberopte seg at selskapet hadde dekket alle kostnader forbundet med innspillingene av albumene.<ref>Colin Harper 2006, s. 235.</ref> Deres manager, Jo Lustig, som hadde undertegnet kontrakten med Transatlantic, gjorde det klart at avtalen de hadde med ham hadde en klausul om at han uansett ikke kunne stilles til ansvar for noe.<ref>Colin Harper 2006, s. 236.</ref> Derfor etablerte Pentangle i 1971 sitt eget utgiverbyrå, ''Swiggeroux Music'', for å forsøke å få litt penger ut av hva de gjorde.
[[Fil:Bert Jansch 02.jpg|thumb|300px|right|Bert Jansch.]]
''Solomon's Seal'' ble det siste albumet som Pentangle utga med originalbesetningen. Platen ble utgitt av [[Warner Brothers]]/Reprise i 1972. Colin Harper beskriver albumet som et bevis på medlemmenes oppgitthet, men også et produkt som viste at hver enkelt av dem fremdeles var blant de dyktigste instrumentalistene, komponistene og musikkutøverne på den tid.<ref>Colon Harper 2006,  s. 237</ref> Utgivelsen ble fulgt av en turné i England, hvor Pentangle tok med seg [[Wizz Jones]] og [[Clive Palmer]]s band COB som oppvarmingsband. De siste turnédatoer måtte avlyses på grunn av Thompsons sykdom.

Første nyttårsdag 1973 bestemte Jansch seg for å forlate bandet: «Pentangle Split» lød overskriften på forsiden av ''[[Melody Maker]]'' No. 1-1973.<ref>Colin Harper 2006, s. 239.</ref>