Redigerer Pelagio Galvani (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn===
Lite vites om hans bakgrunn. Det oppgis at han ble benediktiner, men kildene er ikke tydelige.<ref>Ifølge Maleczek, s. 166, bygger antagelsen om at han var benediktiner bare på det faktum at han døde på Montecassino, som er et benedsiktinerkloster, og at hans død således er medtatt i abbediets nekrologi.</ref> Pelagius studerte [[teologi]] i [[Paris]].

===Kardinal, biskop===
Under [[pave Innocens III]] ble Pelagius sannsynligvis i 1206 kreert til [[kardinaldiakon]] av ''[[Santa Lucia in Septisolio]]''<ref>S. Miranda legger hans promosjon til 1205. Maleczek, s. 290 og 385, sier at han muligens ble kreert under det store konsistoriet av 27. mai 1206 men at det første dokumentariske bevis på hans kardinalsverdighet er detert 4. mai 1207. Uansett ble han kardinal senest våren 1207.</ref>, senere flyttet til ''[[Santa Cecilia in Trastevere|Santa Cecilia]]'', og våren 1213<ref>Jfr. Maleczek, s. 63, 167</ref> ble han [[biskop]] av [[Albano]]. Han kontrasignerte [[pavelig bulle|pavelige buller]] mellom 4. mai 1207 og 26. januar 1230.

I 1213 ble han sendt som pavelig legat til [[Konstantinopel]].<ref>Maleczek, s. 167</ref> Under sin toårige tid der forsøkte han å stenge ortodokse kirker og fengsle ortodokse prester, noe som utløste så meget oppstandelse at [[Det latinske riket|den latinske keiser]] av Konstantinopel, [[Henrik av Flandern]], reverserte hans tiltak som hadde «utløst en storm som holdt [[Konstantin den store|Konstantins]] by i sitt grep», som en samtidig kronikør uttrykte det .<ref>George Akropolites, s. 155.</ref> Tre år senere ble han valg til [[Den latinske patriark av Antiokia|latinsk patriark av Antiokia]], men dette valget ble ikke ratifisert av Pavestolen. 

Etter at [[pave Honorius III]] hadde bestemt ham som leder av [[det femte korstog]], tilsluttet han i august 1218 den korsfarerhæren som da nettopp hadde begynt beleiringen av den egyptiske by [[Damietta]]. Der fattet han den skjebnesvangre beslutning å avvise [[Ajjubide-dynastiet|ajjubide]]sultanen [[al-Kamil]]s fredsforslag.

Sultan Al-Kamil hadde tilbudt en trettiårig våpenhvile og tilbakelevering av ikke bare av [[Jerusalem]], men også alle områdene [[kongeriket Jerusalem]], unntatt korsfarernes gamle festninger [[Kerak]] i Transjordanlandet og [[Montreal (korsfarerborg)|Montreal]] i [[Idumea]]s høydeland. Han tilbød også å returnere [[det hellige kors|Det sanne kors]] som [[Saladin]] hadde tatt som bytte ved [[Slaget ved Hattin|Hattin]], og til å frigi alle krigsfanger som man kunne finne i Karo- og Damaskusrikene. Dessuten tilbød han å betale for gjenoppbyggingen av Jerusalems bymurer. Pelagius avviste å forhandle med [[sarasenere]]. 

Senere skulle selv pave Honorius klandre ham krasst for hans beslutning. Etter Damietta hadde korsfarerne også foretatt et overilt angrep retning Kairo som førte til deres nederlag.

[[Thomas Olivier|Oliver av Paderborn]], som var Pelagius' sekretær under korstoget, skrev en krønike, ''Historia Damiatina'',<ref>Oliver of Paderborn: ''Historia Damiatina (The Capture of Damietta)'', Translated by John J. Gavigan, University of Pennsylvania Press, 1948.</ref>  om de tildragelser han hadde vært tett på som øyenvitne.

Kardinal Pelagius var dekan for [[kardinalskollegiet]] fra 1227, da kardinal Ugolino Conti ble valgt til pave ([[Gregor IX]]) den 19. mars 1227. Han var da den kardinalbiskop som var høyest rangert etter kardinal Ugolino Conti.

Pelagius var en av lederne for den pavelige hær i 1229/30 under kampene mot keiser Fredrik II.<ref>Maleczek, s. 169</ref> Kaiseren hadde invadert Kirkestaten; det endte med at keiseren måtte gi etter og be om tilgivelse. 

Kardinal Pelagius døde i Montecassino og ble begravet der.