Redigerer Paul von Hindenburg (avsnitt)

== Biografi ==
=== Bakgrunn og tidlig virke ===
Han ble født i Posen som sønn av den [[uradel]]ige prøyssiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart.

Etter utdannelse ved kadettskolene i dagens Legnickie i Polen og i [[Berlin]], ble Hindenburg [[offiser]] i [[den prøyssiske hær]]. Som ung [[løytnant]] kjempet han i [[slaget ved Königgrätz]] i 1866 og deltok i [[den fransk-prøyssiske krig]] 1870–1871. I 1893 ble han regimentssjef, i 1897 generalmajor, 1900 generalløytnant og sjef for 28. infanterifordelningen i Karlsruhe, i ble han 1903 [[general]]<ref name="snl">{{Kilde www|tittel=Paul von Beneckendorff Hindenburg|url=https://snl.no/Paul_von_Beneckendorff_Hindenburg|utgiver=[[Store norske leksikon]]|besøksdato=27. oktober 2015}}</ref> og sjef for 4e armékorps i Magdeburg, og i 1905 general i infanteriet.

=== Første verdenskrig ===
Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av [[første verdenskrig]] i august 1914. Der ble han satt til å erstatte  [[Max von Prittwitz]] som sjef for dem 8. armé som kjempet i [[Østpreussen]].<ref name="snl" /> Som svar på telegrammet fra generalstaben om han ville gjeninntre i tjeneste sendte han bare ordene «Bin bereit» («Er beredt»); som stabssjef fikk han seg tildelt [[Erich Ludendorff]].

De ankom tidsnok til den 8. armé til å føre den til seier i [[slaget ved Tannenberg 1914|slaget ved Tannenberg]] og senere i [[det første slaget ved de masuriske sjøer|slaget ved de masuriske sjøer]] 14. september 1914.<ref name="snl" /> Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst [[Max Hoffmann]], som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Noe informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planleggingen ikke overlevde kontakten med fienden), tilstrekkelig til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når.

Men det var Hindenburg som ble nasjonalhelt. Han ble 27. august utnevnt til generaloberst, 1. november til øverstkommanderende over samtlige styrker på Østfronten, og 27. november 1914 til [[feltmarskalk]].<ref name="snl" /> Ludendorff fikk han med seg som stabssjef. De dannet et virksomt par under krigen, der Ludendorff sto for idéene og Hindenburg for roen og ansvaret.

Etter å ha tilføyd russerne ytterligere et alvorlig nederlag i det såkalte [[det andre slaget ved de masuriske sjøer|vinterslaget i Masurene]] i februar 1915 og [[Slaget ved Gorlice-Tarnow|gjennombruddet ved Gorlice-Tarnów]] i mai 1915, ivret Hindenburg for en mer energisk krigføring mot russerne, men ble motarbeidet av den daværende generalstabssjefen [[Erich von Falkenhayn]]. Da sistnevnte etter [[Slaget ved Verdun|Verdunoffensivens]] mislykkede og Romanias krigserklæring gikk av som [[generalstabssjef]] og sjef for [[Oberste Heeresleitung]], ble Hindenburg den 29. august 1916 utnevnt til hans etterfølger med Ludendorff som første generalkvartermester.<ref name="snl" />

Fra da av styrte de Tyskland mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende [[Erich Ludendorff]] i krigens siste år. i denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Romania. Hindenburg ble imidlertid dominert av Ludendorffs tankegang, blant av hans ekstreme politiske tanker og av den etterhvert usannsynlige tanke at en total tysk seier var mulig.

Ved en forkortelse av fronten i mars 1917 kom den store franske offensiv under [[Robert Nivelle]] stort sett som et slag i luften, og Hindeburg klarte ved energiske tiltak i hjemlandet, kalt «Hindenburgprogrammet», å øke krigsproduksjonen og innføre allmenn verneplikt. Alt dette var ment som et krafttak for å sikre den endelige offensiven og den totale seieren.

Den 21. mars 1918 begynte offensiven, men trass i stor fremgang i begynnelsen nådde den ikke sine mål. Den 29. september 1918 krevde Hindeburg av regjeringen at det ble innledet våpenhvileforhandlinger. Etter at keiseren den 9. november hadde begitt seg til Nederland og [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenhvilen ble undertegnet]] 11. november, forble Hindenburg på sin post og gjennomførte den tyske arméens transport hjem og dens avmobilisering, og nedla sin kommando først etter undertegnelsen av [[Versaillestraktaten|fredsavtalen i Versailles 3. juli 1919]].<ref name="snl" /> Deretter bosatte han seg i [[Hannover]].

Hindenburg kom senere etter krigen å støtte den såkalte [[dolkestøtslegenden]], som la et av grunnlagene for [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistenes]] tiltrekningskraft i [[Tyskland]], i det at han anså at var blitt forrådt av sosialdemokratene i regjeringen.

=== Rikspresident ===
Etter Versaillesfreden pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren, og begynte en politisk karrière.

Hindenburg etterfulgte [[Friedrich Ebert]] som president i [[Weimarrepublikken]] etter Eberts død i april 1925.<ref name="snl" /> Hindenburg var egentlig monarkist; innen han aksepterte [[Presidentvalget i Tyskland 1925|nomineringen til presidentkandidat til valget i 1925]], reiste han til Nederland for å få godkjennelse fra den tidligere keiseren [[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]]. Hindenburg tilhørte ikke noe parti, men får betraktes som uavhengig konservativ. Da han ble president ble han støttet av de konservative og de nasjonalistiske krefter i landet, som begge håpet på at Hindenburg ville gagne deres sak.

Trass i at Hindenburg var antidemokrat, anså han seg bundet av den ed han hadde avlagt om å følga Weimarforfatningen. Han forsøkte imidlertid i stor grad på sitt personlige vis å hevde sitt embetes rett til medinnflytelse. I samband med folkeavstemningen om konfiskeringen av fyrstenes formuer sommeren 1926, sendte Hindenburg en protest i form av et brev til [[Friedrich Wilhelm von Loebell]], som på Hindeburgs oppfordring ble offentliggjort. Ved regjeringskrisene spilte Hindenburg ofte en betydelig rolle ved å fremtvinge løsninger som i det minste for en tid løste krisene. Dette var blant annet tilfellet ved tilkomsten av [[Wilhelm Marx]] 4. regjering årsskriftet 1926/27. Ved dannelsen av [[Hermann Müller]]s regjering 28. juni 1928 krevde Hindeburg å få rett til å egnethetsprøve medlemmene i regjeringen. Samarbeidet med sosialdemokratene fungerte imidlertid oppsiktsvekkende godt, og Hermann Müller var høyt skattet av Hindenburg. Også [[Gustav Stresemann]]s politikk fikk hans støtte. Under inntrykk fra den voksende nasjonalsosialistiske opposisjon fra høsten 1930 tilrådet Hindenburg den hardere kurs som ble fulgt av [[Heinrich Brüning]]s regjering.

Da [[Hermann Müller]]s koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1930 innledet Hindenburg en periode der han styrte ved presidentdekreter og gikk utenom parlamentet. I juli 1930 oppløste han riksdagen og utnevnte [[Heinrich Brüning]] til kansler Brüning var den første av tre konservative regjeringssjefer som på autoritært vis lovet å gjenopprette Tysklands makt og prestisej.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2t4ds5|tittel=Raphael Lemkin and the Concept of Genocide|etternavn=Irvin-Erickson|fornavn=Douglas|dato=2017|utgiver=University of Pennsylvania Press|isbn=978-0-8122-4864-7|ref={{SfnRef|Irvin-Erickson2017}}}}</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1984-0723-502, 1. Wahlgang der Reichspräsidentenwahl.jpg|thumb|upright|En Hindenburg-veggplakat i forbindelse med presidentvalget i 1932.]]
Hindenburg ble gjenvalgt ved [[Presidentvalget i Tyskland 1932|presidentvalget i april 1932]]<ref name="snl" /> med 53 % av stemmene. Han var da vesentlig alderssvekket og hadde hukommelsesproblemer. Han måtte overtales til å stille, for han ble av mange ansett som den eneste som kunne beseire Hitler. Nå fikk Hindenburg først og fremst med sin støtte fra det politiske sentrum og av sosialdemokratene, som så den pliktbevisste gamle militæroffiser som en garant for republikkens fortsatte liv, mot de stadig sterkere partiene på ytterkantene, nasjonalsosialistene og kommunistene.

Hindenburg krevde at man i denne situasjon tilpasset politikken i en mer nasjonalistisk retning, noe som [[Heinrich Brüning]] ikke anså seg å kunne akseptere, og fratrådte. Han ble etterfulgt av [[Franz von Papen]], som vurderte dette spørsmålet mer som Hindenburg.

Etter flere sammenbrutte tyske regjeringer utså Hindenburg under stor tvil [[NSDAP]]-lederen [[Adolf Hitler]] til [[rikskansler]] i 1933,<ref name="snl" /> selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Etter [[riksdagsbrannen]] oppløste Hindenburg, på Hitlers begjæring, riksdagen. Den nyvalgte [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|riksdagen]] gav Hitler ekstraordinær makt i pakt med [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov|den nye fullmaktsloven]], med støtte i artikkel 48 i Weimarforfatningen.

Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke i stand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene ''Min Keiser''.

Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på sitt gods [[Neudeck]] i [[Østpreussen]], nøyaktig to måneder før sin 87. fødselsdag. Da Paul von Hindenburg døde, avskaffet Hitler umiddelbart posten som rikspresident og utropte seg selv til ''Führer und Reichskanzler''.