Redigerer Paul McCartney (avsnitt)

== Biografi ==
McCartney ble født den 18. juni 1942 i [[Liverpool]] i [[England]]. Han kom fra en familie fra Irland og Isle of Man, og vokste opp i fattige kår. Faren, Jim McCartney, var selv musiker, og påvirket Paul McCartney musikalsk. Fjorten år gammel mistet Paul McCartney moren, og ett år senere møtte han John Lennon. De to inkluderte også [[George Harrison]] og en roterende gruppe utfyllende bandmedlemmer. Sammen med [[Pete Best]] og [[Stuart Sutcliffe]] dro de til [[Hamburg]] i [[Tyskland]], der de gjennomførte mange svært tøffe konsertprogram i kjellere i Hamburgs røde distrikt. Dette førte til at de ble svært gode til å underholde og opptre. McCartneys styrke som sanger var å synge høye toner, og å kunne synge annenstemmen.

I 1962 fikk The Beatles, etter mange avslag, endelig kontrakt med [[George Martin]] i [[EMI]]s datterselskap [[Parlophone]], der de lyktes å spille inn egenkomponerte sanger. Fra da av har McCartney fremført i hovedsak egne sanger. McCartney utviklet seg både i The Beatles og etterpå som en låtskriver som kombinerte gode melodier med avansert musikkforståelse, og skapte en rekke banebrytende sanger. I tillegg til solokarriere, hadde han sitt eget band, Wings, på 1970-tallet, og har flere samarbeid med andre artister bak seg.

På et personlig plan var han den eneste i The Beatles som i mesteparten av sin karriere ikke var gift. Han hadde et forhold til skuespilleren [[Jane Asher]], men de to gled fra hverandre, og i 1969 giftet han seg i stedet med [[Linda McCartney|Linda Eastman]] og adopterte hennes datter fra et tidligere ekteskap, Heather. Familien, som ble utvidet med Mary i 1969, [[Stella McCartney|Stella]] i 1971 og James (1977), flyttet til Skottland til en liten gård, og etter noen år ble begge overbeviste vegetarianere. Linda døde i 1998, og fire år senere ble Paul McCartney gift med Heather Mills. Dette ekteskapet varte i under seks år, før de skilte seg i 2008. I 2011 giftet McCartney seg for tredje gang, da med Nancy Shivell.

=== Genealogi ===
Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar på farssiden James McCartney II ble født i [[Irland]] ca. 1845.<ref name="Mikemac">Mike McCartney: ''Thank U Very Much''. London 1982, s. 11.</ref> James var sønn av en polstrer som sannsynligvis rømte fra Irland på grunn av [[Hungersnøden i Irland 1845–1849|den store hungersnøden]] da James ble født. Vi vet at James møtte Elizabeth Williams, en datter av en kjelemaker, og at de to giftet seg i 1864. To år senere ble Joseph McCartney, Paul McCartneys farfar, født. Oldefaren på farssiden het Owen Moan, og i 1880 fikk han sønnen Owen Mohan (altså med h), som rømte tolv år gammel fra Tullynamalrow i Monaghan i [[Irland]] til [[Glasgow]] i [[Skottland]]. Der jobbet han med å levere kull. Tretten år senere, i 1905, giftet han seg med Mary Theresa Danher, født 1877. Hun ble født i Liverpool etter at faren, John Danher  flyttet fra [[Limerick]] til England der han reiste om for å installere gasslys. Han var gift med Jane Baines. Owen og Mary Theresa fikk datteren Mary Patricia Mohin den 29. september 1909. Hun var det andre barnet av fire, der tre vokste opp. I 1919 døde Mary Theresa i barsel, og faren dro først hjem til Irland før han giftet seg på nytt, visstnok på grunn av en medgift på £100, og dro tilbake til England. Mary mislikte den nye moren sterkt, og rømte til morens familie.<ref name="Macslekt">Side 22–41, Mark Lewisohn: «All Those Years Volume 1: Tune In Extended Special Edition», Little, Brown, London, 2013</ref>

Joseph McCartney jobbet hele livet sitt som bladskjærer på Copes tobakkfabrikk.<ref name ="Mikemac" /> Selv om det var strengt forbudt, tok han med seg tobakk fra jobben og solgte det i bytte for mat. På fritiden spilte han ess-[[tuba]] i fabrikkens brass-band, og ble dermed den første i familien McCartney som opptrådte med å spille musikk. 29 år gammel giftet han seg med 21 år gamle Florence «Florrie» Clegg, datter av fiskehandleren Paul Clegg. Florence og Joseph fikk til sammen ni barn, men bare syv overlevde barndommen. Av disse var James «Jim» McCartney nummer fem i rekken, om enn den tredje som overlevde barndommen. Familien McCartney var tett sammenknyttet, og det var lite krangel internt. Joseph oppfordret barn til å bli med på å synge eller spille instrumenter da han øvde på tuba, og Jim viste seg som en brukbar sanger og en god pianist. Jim var døv på det ene øret etter å ha falt av en mur som ung gutt. Han jobbet også på teater, men hans karriere var innen bomull, en tradisjonelt stor inntektskilde i Liverpool. Jim, ofte kalt «Gentleman Jim» på grunn av sine gode manerer, dannet sitt eget band kalt Jim Mac's Syncopated Band eller bare Jim Mac's Band. I 1925 giftet Mary Mohins fetter, Bert Danher, seg med Jim McCartneys søster Anne. Det tok imidlertid en god stund før da femten år gamle Mary og Jim fattet interesse for hverandre. I mellomtiden valgte Mary å bli jordmor, og utviste stor dyktighet<ref name="Macslekt" /><ref>[http://www.mccartney.com/?page_id=419 Jim McCartney] - McCartney Times</ref><ref>[http://www.beatlesireland.info/Irish%20Heritage/paulheritage.html Paul McCartney's Irish Heritage] {{Wayback|url=http://www.beatlesireland.info/Irish%20Heritage/paulheritage.html |date=20201124112516 }} - Beatles Ireland</ref>

Jim og Mary møttes ettersom Mary bodde hos Jims mor. Under et bombeangrep i 1940 rakk de å bli bedre kjent, og de to giftet seg 8. april året etter. Mary McCartney var katolsk, og selv om Jim McCartney var protestantisk, anså han seg som agnostiker. De giftet seg derfor i det katolske kapellet St. Swithin's. Hun tok hans etternavn.<ref>[https://www.beatlesbible.com/1941/04/15/jim-mccartney-marries-mary-mohin/ Jim McCartney marries Mary Mohin] - The Beatles Bible</ref>

=== Barne- og ungdomsår ===
[[Fil:20 forthlin road.jpg|thumb|Mike og Paul McCartneys barndomshjem i #20 Forthlin Road i [[Liverpool]]. Fotografiet er tatt i 2007.]]
Fjorten måneder etter at paret giftet seg, ble deres eldste sønn, James Paul McCartney, født på Walton Hospital i den nordlige del av [[Liverpool]] der moren jobbet. Fødselen var en komplikasjon der sønnen fikk pusteproblemer av typen som på den tiden ble kalt «hvitlig asfyksi», men etter munn-til-munn-metode og hjertemassasje var han i orden igjen.<ref>Side 83-84, Lewisohn</ref>

Familien bodde først i Sunbury Road 10, og så på en rekke adresser på kort tid. Jim McCartney jobbet i forskjellige jobber for å hjelpe til med krigsinnsatsen ettersom bomullsproduksjonen ble redusert på grunn av problemer med import av råvarer. I januar 1944 fikk Paul McCartney en bror, Peter Michael, som fikk kallenavnet Mike. Da krigen var over fikk Jim McCartney tilbake jobben på bomullsfabrikken, men tidene hadde forandret seg, og lønnen var lavere. Moren måtte der for slutte som hjemmeværende for Paul og Mike og i stedet bli helsesøster. I 1947 ble hun bydelsjordmor, noe som inkluderte et nytt hus som de ikke måtte betale leie for i Western Avenue 72 i Speke. Dette var et byggeområde i en relativt fattig del av Liverpool. Byen var en typisk arbeiderklasseby, og McCartney-familien definitivt arbeiderklasse. Det var kaldt og lite mat. Likevel var Western Avenue 72 et av de bedre stedene ettersom de ikke betalte leie og kunne fyre litt ekstra. Siden faren fikk tilbake jobben på bomullsfabrikken etter krigen, ble økonomien også noe bedre. Den nye boligen ble også et sted storfamilien ofte møttes til lystige lag.<ref>Side 117-118, Lewisohn; 38-40, Norman</ref>

De flyttet etter hvert Ardwick Road 12. Selv om det var kort unna og uten noen større plass eller fasiliteter, ble det regnet som et bedre strøk. Dette var sannsynligvis mest viktig for moren, Mary. Hun var opptatt av at Paul og Mike ikke skulle snakke bred Liverpool-dialekt og at de skulle være høflige. Familien var stor og kjærlig, musikalsk og glade i sammenkomster. Paul McCartneys favorittante var Jinny, eller Jin.<ref name="barn">Side 40–47, Norman</ref>

====Musikalsk oppvåkning og morens død (1953–1956) ====
[[Fil:Liverpool Anglican Cathedral - Lady Chapel.jpg|miniatyr|Lady's Chapel i Liverpools anglikanske katedral. Her prøvesang Paul McCartney. Han fikk ikke komme med, men senere framførte han verket «[[Paul McCartney's Liverpool Oratorio|Liverpool Oratorio]]» her.]]Paul McCartney var venstrehendt, noe som tradisjonelt ble forsøkt «korrigert», men på Joseph Williams Primary School ble det aldri et poeng. Paul McCartney fortsatte derfor å skrive og tegne, med et stort talent, med venstre hånd. Paul viste også som sjuåring en klar og sterk sangstemme. Ofte fikk han ofte hovedrollen i skoleforestillinger og under julestanger. Han hadde også blitt lært opp i å synge annenstemme, og han sang ofte en tenkt annenstemme til sanger han hørte på radio.<ref name="barn" /> Den 17. april 1953 prøvesang han for Liverpools anglikanske katedrals korsangerlaug. Han bommet på noen av de høye tonene han vanligvis greide uten problemer, sannsynligvis med vilje.{{efn|Ifølge Lewisohn mente Jim McCartney selv at Paul saboterte. Dette skyltes at han sannsynligvis ville ha brukt tre skoledager og mesteparten av lørdagene og søndagene med kortrening. Det ville ha gjort McCartneys framtid ganske annerledes.}}<ref>Side 176-77, Lewisohn</ref> I stedet begynte han i koret til St. Barnabas-kirken. Jim ville fortsatt utnytte Pauls musikalske talent, og sendte sønnen til pianoskole. Det skar seg, og pianoskoletiden ble svært kort. I stedet lærte Jim opp Paul selv og tok ham med på janitsjarkonserter. Paul og Mike ble også med i Liverpools 16. og senere 19. byspeidertropp.<ref name="barn" /><ref>Side 177;261, Lewisohn.</ref>

I 1953 kom Paul inn på Liverpool Institute, og samme år vant han en skrivekonkurranse som handlet om kroningen av dronning Elizabeth II. På Liverpool Institude gjorde han svært godt inntrykk på skoleelever, særlig fordi han var dyktig til å etterlikne komikerne på det populære radioprogrammet «The Goon Show» som var svært populært blant unge. Som elev var han imidlertid svært middels.<ref name="mary">Side 48-55, Norman</ref>

I 1956 gjennomførte McCartney-familien en form for klassereise geografisk. Fra det kriminelle arbeiderklasseområdet i Speke flyttet de til middelklassestrøket Allerton og Forthlin Road 20.{{efn|Selv om dette var langt ute i listen av McCartney-hus, er det den mest kjente og også den siste Paul McCartney bodde i før han flyttet hjemmefra.}}<ref>Side 260, Lewisohn</ref> Ett år etter fikk Mary McCartney bekreftet brystkreft, noe hun selv hadde antatt. Den 31. oktober 1956 døde hun, 47 år gammel. Paul McCartney selv fikk vite det kort tid etter. I en tid der man ikke viste følelser, skapte han et skall rundt seg selv. En av de første utsagnene han kom med var «Hvordan skal vi greie oss uten pengene hennes?». Poenget var i og for seg godt, selv om det var upassende. Mary McCartney tjente mest av de to foreldrene.<ref>Side 288, Lewisohn></ref><ref name="mary" /><ref name="mom">[https://www.beatlesbible.com/1956/10/31/paul-mccartneys-mother-mary-dies/ Paul McCartney's mother Mary dies] - Beatles Bible</ref>

==== Tidlig karriere (1956–1962) ====
[[Fil:Little Richard 1957.JPG|miniatyr|[[Little Richard]] ble en stor inspirasjon for Paul McCartney.]]
McCartneys første musikkjøp var singlen «[[Be-Bop-a-Lula]]» av sangeren [[Gene Vincent]] sommeren 1956.<ref>Side 272, Lewisohn</ref> Paul McCartney oppdaget [[Elvis Presley]] og [[Little Richard]] samme år, og ble øyeblikkelig fan av begge. Stemmeleiet til Little Richard gikk høyt, noe som lå godt til for stemmeleiet til Paul McCartney, selv om mange andre mislyktes i å kopiere ham.<ref>Side 291, Lewisohn</ref> The Goon Show ble nå byttet ut med rockestandarder når Paul skulle imponere i skolegården. Faren til Paul og Mike lot dem høre på rock ved å gi dem hodefelefoner så de kunne høre på Radio Luxembourg mens faren hørte på sin musikk nede i stuen.<ref>Side 61-62, Norman</ref>

Rundt denne tiden ble også Paul bedre kjent med den nesten ni måneder yngre gutten George Harrison.<ref>[https://www.henleystandard.co.uk/news/literature/87972/george-harrison-an-ordinary-guy-with-brilliance-thrust-upon-him.html Geoge Harrison - An ordinary guy with brilliance thrust upon him] - Henley Standard, 23. desember 2013, hentet 23. august 2020</ref> De møttes ofte i andre etasje på 86-bussen på vei til eller fra skolen, da begge gikk på Liverpool Institute. Faren var sjåfør flere ganger. George var allerede da gitarspiller, mens Paul spilte trompet, en bursdagsgave fra faren. Begge hadde latt seg inspirere av en avart av blues kalt skiffle. Skiffle var enkel, krevde få og enkle instrumenter man kunne finne i skuret hjemme (vaskebrett, vaskekjele og tebokser) og var lett å reprodusere. Det var særlig skotske [[Lonnie Donegan]] som var stjernen i Storbritannia. Da Donegan gjestet Liverpool i 1956, dro Paul på konserten. Han hang ved inngangen for å få se stjernen, og lot seg imponere da Donegan skrev en melding til sjefen for noen fabrikkarbeidere om at de ikke måtte straffes for å ha dratt på hans konsert i arbeidstiden.<ref>Side 290, Lewisohn</ref> Denne vennligheten gjorde sterkt inntrykk, og konserten fikk Paul til å overtale faren til å bytte trompeten til en gitar.<ref>Side 64-66, Norman</ref>

McCartney lærte seg stadig flere akkorder og kort tid etter skrev han sin første låt, «I Lost My Little Girl». På tross av at han var låtskriver og en habil gitarist med egen gitar, tok det tid før Paul ble rekruttert til et band. 6. juli 1957, nesten et år etter morens død, ble Paul med en venn fra skolen, [[Ivan Vaughan]], med på en hagefest i Woolton. Ivan bodde vegg i vegg med lederen for et skiffleband som skulle opptre der, og ville introdusere Paul til dem. Paul selv var mer opptatt av å imponere jentene, men ble likevel imponert av bandet, The Quarrymen. Etter første opptreden på hagefesten fikk han møte bandet og bandlederen John Lennon. De to snakket sammen om rock and roll, og Paul viste sine kunster ved å spille  «Twenty Flight Rock» av [[Eddie Cochran]], «Be-Bop-a-Lula» av [[Gene Vincent]] og en medley av forskjellige [[Little Richard]]-hits.<ref>[http://www.beatlesbible.com/1957/07/06/john-lennon-meets-paul-mccartney/ John Lennon meets Paul McCartney] - Beatles Bible, hentet 5. juli 2015</ref> Etter en stund fikk Paul tilbud om å bli med i bandet og takket ja. 6. februar 1958 ble George Harrison også med i The Quarrymen etter anbefaling fra Paul.<ref>[https://ultimateclassicrock.com/55-years-ago-harrison-joins-quarry-men/ The Day George Harrison joined John Lennon and Paul McCartney] - Ultimate Rock Classic 6. februar 2016</ref> Den 15. juli 1958 døde John Lennons mor, Julia.<ref>[https://www.beatlesbible.com/1958/07/15/julia-lennon-dies/ Julia Lennon dies] - Beatles Bible</ref> Paul mente at det at begge hadde mistet sin mor gjorde at de kom tettere sammen.<ref name="mom" />

Bandet fikk noen spilleoppdrag, men et gjennomgående tema var at arrangørene mente det ikke holdt med tre gitarer, de trengte også bass og trommer. George Harrison hadde også spilt med et annet band, Les Stewart Quartet, men dette bandet ble oppløst da Stewart ble rasende etter at George kom for sent til en konsert. Dette betydde at de måtte kansellere åpningen av en ny klubb i området, Casbah. George tok i stedet kontakt med Paul og John, og de tre opptrådte både på åpningen av Casbah den 29. august 1959 og mange konserter senere.<ref>Side 530–534, Lewisohn</ref> Et annet tidligere medlem av Les Stewart Quartet, Ken Brown, var også med, men passet ikke inn, og ble etter hvert fjernet.<ref>Side 534–535, Lewisohn</ref> Da John Lennons venn og medstudent fra kunstskolen, [[Stuart Sutcliffe]], solgte sitt abstrakte bilde «Summer Painting» for £90, brukte John, Paul og George mye tid på å overbevise Stuart om å kjøpe enten bass eller trommesett. Selv om Sutcliffe selv ønsket å investere i kunsten, endte han opp med en Hofner 333 firestrengers bassgitar.<ref>Side 575–576, Lewisohn</ref> Sutcliffe kunne ikke spille bass, og anstrengte seg heller aldri stort for å lære det.<ref>[https://www.beatlesbible.com/1960/01/17/stuart-sutcliffe-sells-painting-john-moores/ Stuart Sutcliffe sells a painting to John Moores] - Beatles Bible</ref> Det var imidlertid få spilleoppdrag, selv om de hadde en slags manager i [[Allan Williams]] og fikk spille av og til på Williams klubb [[Jacaranda (klubb)|The Jacaranda]]. 8. august fikk Williams et tilbud fra [[Bruno Koschmider]], en tysk nattklubbeier, om at han ønsket et nytt band etter at [[Derry and The Seniors]] hadde blitt et stort navn. De tre første bandene, [[Brian Casser|Cass and the Cassanovas]], [[Gerry & The Pacemakers]] og [[Rory Storm and the Hurricanes]] (bandet til [[Ringo Starr]]), takket nei enten fordi de ville (Gerry and thje Pacemakers), ikke kunne (Rory Storm and the Hurricanes) eller begge deler (Cass and the Cassanovas). Dermed fikk The Beatles tilbud om å dra til Hamburg, men under den forutsetning at de hadde med en trommeslager. Paul McCartney ringte selv til [[Pete Best]], en trommeslager de visste om, men som de hadde unngått en stund. Pete var sønn av Mona Best, eieren av Casbah Coffee Club der de hadde spilt, men som de sluttet med på grunn av uenigheter om betalingen. Nå, derimot, trengte de en trommeslager, og den stille gutten var grei nok.<ref>Side 675–77, Lewisohn</ref>{{efn|Lewisohn beskriver telefonsamtalen for å be Pete Best om å bli med som «telefonsamtalen som alt peker på at de hadde prøvd å unngå».}}

===  Tidlig Beatles: Fra Indra til Indica (1962–1965) ===
:''For perioden i Hamburg, se [[The Beatles#1960–1963: The Beatles slår an|The Beatles]] eller [[The Beatles i Hamburg]]''
:''For samarbeidet med John Lennon, se [[Lennon/McCartney]]''
[[Fil:Guitarras de McCartney y Harrison.jpg|thumb|Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch gitar]]
Hamburg-opplevelsene på Indra Club og Kaiserkeller gjorde dem bedre og mer samkjørte, men samtidig var George, John og særlig Paul kritiske til de to andre. Lennon kommenterte at Paul ''hatet'' Sutcliffe. Temaene i kranglene med Pete varierte fra damer til tempo.<ref>Side 705–707, Lewisohn</ref> Forholdet mellom Paul og Stuart (og Stuarts kjæreste [[Astrid Kirchherr]]) var svært dårlig utover 1960, samtidig som det var åpenbart for flere at Stucliffes evner var for dårlige. McCartney regnet med at dersom Sutcliffe forlot bandet, måtte han ta over bassen, som han anså som «tykke menneskers instrument».<ref>Side 722–724 Lewisohn</ref> Likevel fortsatte han å presse Sutcliffe, som måtte forsvare seg uten bestevennen John Lennons hjelp. McCartney reflekterte at han ble gitt rollen som syndebukk, enda alle var enige om at Sutcliffe måtte øve for å bli bedre.<ref>Side 868–869, Lewisohn</ref> Han var også skarp mot Pete Best tilbake i Hamburg, men han var ikke alene om å se problemer; Pete sovnet under konsertene på grunn av at han hadde sin egen døgnrytme, og han hadde et svært beskjedent repertoar<ref>Sid 887–888, Lewisohn</ref> Til slutt ble Sutcliffe stadig sjeldnere med på konsertene, og McCartney måtte ta over bassen. Han lånte først Sutcliffes store Hofner 333 og kort tid etterpå kjøpte han seg en Hofner 500/1, men denne ble spesiallaget til ham som venstrehendt. For første gang slapp han å bytte strengene eller å spille opp-ned. Kort tid senere ble forholdet mellom McCartney og Sutcliffe så dårlig at de to sloss på scenen. Da The Beatles (som The Beat Brothers) spilte inn sin første single med [[Tony Sheridan]], var det med Paul McCartney på bass. Den 1. juli 1961 var Sutcliffes siste konsert med The Beatles. Fra da av var McCartney bassisten i bandet.<ref>Side 906–909; 917, Lewisohn</ref>

Da The Beatles hadde sikret seg en kontrakt med [[George Martin]] og [[Parlophone]], inngikk også McCartney og Lennon en avtale om alltid å dele på sangrettighetene og inntektene. Slik ville de få 50% hver av inntektene uavhengig av hvem som skrev mest. Dette var en høyst uvanlig fordeling. De ble enige om at rekkefølgen skulle vektlegge den som skrev mesteparten. I begynnelsen, da «[[Love Me Do]]» var den første signlen, var det McCartney/Lennon, og siden også B-siden, «[[P.S. I Love You (Beatles-sang)|P.S. I Love You]]» var en McCartney-sang i hovedsak, forble første singel bare McCartney/Lennon. Nettopp denne inndelingen gjorde også at Harrison og Starr ikke fikk stort, selv om de bidro med forslag til de fleste sangene. Harrsion har selv sagt om perioden at han merket at under den tiden (sent i 1962) ble den tidligere likestilte rollen i bandet erstattet gradvis av at Lennon og McCartney dominerte.<ref>Side 1341–1343, Lewisohn</ref> Fra ''[[With The Beatles]]'' av ble imidlertid rekkefølgen sementert Lennon/McCartney.<ref>Side 181, Norman</ref>

Paul ble tidlig gitt rollen som «den søte» i The Beatles, men han var også populær blant pressen. Pressen, som selv var vant til artister med fantasiløse og ferdigskrevne svar på alle intervjuer, satte pris på humoren til The Beatles. De andre hadde en markant Liverpool-aksent og var ofte enten ordknappe (George og Ringo) eller sarkastiske (John), mens Paul hadde tid til alle og svarte høflig på alle spørsmål, selv de kjedelige, med høflighet og åpenhet. Han er beskrevet som et naturltalent for pressen.<ref>Side 170–173, Philip Norman: Paul McCartney Biografien, Gyldendal Norsk Forlag (Pocket-utgaven), 2017</ref> McCartney var også drivkraften til The Beatles, ofte omtalt som «arbeidsnarkoman» og perfeksjonist, der bandets offisielle leder, John Lennon, var mer avslappet. Dette førte til at både George Martin og deres pressetalsmmann [[Tony Barrow]] vurderte å presentere bandet som Paul McCartney & The Beatles (bandnavn var stort sett alltid «hovedsanger og backingband» før The Beatles slo gjennom og i den tidlige suksessen deres, jamfør [[Elvis Presley]] & [[The Jordanaires]], [[Gerry and the Pacemakers]], [[Buddy Holly]] & [[The Crickets]], [[Johnny Kidd & the Pirates]] med flere).<ref>Side 174, Norman</ref><ref>[https://www.phoenixnewtimes.com/music/pauls-rocky-revival-6422565 Paul's Rocky Revival] - Phoenix New Times 25. desember 1997</ref>

[[Fil:Stockhausen March 2004 excerpt.jpg|miniatyr|Mot midten av 60-tallet ble McCartney inspirert av musikken til den tyske samtidsmusikeren [[Karlheinz Stockhausen]].]]Mot slutten av 1963 ble McCartney kjæreste med skuespilleren [[Jane Asher]]. Dette fikk betydning for McCartney blant annet fordi han ble introdusert til finkultur han tidligere ikke kjente til. De gikk på teater og dro etter hvert til [[Athen]]. McCartney var svært ofte i Janes families hus i Wimpole Street 57, og det var her han og John Lennon skrev «[[I Want to Hold Your Hand]]».<ref name="earlyjane">Side 187–191, Norman</ref> På midten av 1960-tallet ble McCartney kjent med Barry Miles og Miles' avantgarde-musikk som eksperimentell jazz og musique concrète. McCartney og Miles røykte hasj og lyttet til eksperimentell musikk av blant andre [[John Cage]] og [[Karlheinz Stockhausen]]. Dette fikk betydning for McCartneys videre musikalske karriere.<ref>side 222–223, Norman</ref> Via Miles, Peter Asher (Janes bror) og en annen venn, John Dunbar, ble den alternative bokhandelen Indica til. McCartney var også engasjert, og deltok mye med oppussing. Bøkene som ble kjøpt inn før åpningen, ble lagret i kjelleren til familien Asher, og McCartney leste en rekke av dem. Han ble dermed en del av et nettverk av kulturpersonligheter, og utviklet seg stadig innen motkultur innen musikk, kunst og litteratur.<ref>Side 222–227, Norman</ref> Det var i Indica at John Lennon oppdaget ''The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Death'' av [[Timothy Leary]], som gjorde at han skrev «Tomorrow Never Knows»<ref>Side 233, Norman</ref>

George Martin forlangte en single hver tredje måned, i tillegg til at John Lennon og Paul McCartney måtte dermed lage to spillefilmer, turnere og komponere til både singler og to album per år mellom 1963 og 1966. Sangene ble i begynnelsen kreditert med den som bidro mest, men etter kort tid ble krediteringen [[Lennon/McCartney]] etablert. Selv om McCartney til tider protesterte på rekkefølgen, ble den etablert som en merkevare, og den hjalp også andre artister.<ref>Side 182, Norman</ref> Av disse sangene skrev McCartney alene «Love of the Loved» (nummer 35 i Storbritannia) og «It's For You» til [[Cilla Black]], «I'll Keep You Satisfied» (nummer 4 i Storbritannia, 30 i USA) og «From a Window» (10 i Storbritannia, 23 i USA) til [[Billy J. Kramer]] and the Dakotas, ««A World Without Love» (nummer 1 i Storbritannia og USA), «Nobody I Know» (10 i Storbritannia, 12 i USA) og «I Don't Want to See You Again» (16 i USA) for [[Peter & Gordon]] (Peter var broren til McCartneys kjæreste Jane Asher), «Like Dreamers Do» til The Applejacks i tillegg til den mislykkede «One and One is Two» for The Strangers med Mike Shannon. Han skrev også «I'll Be on My Way» (nummer 2 i Storbritannia) for Kramer, «[[I Wanna Be Your Man]]» (nummer 12 i Storbritannia) for [[The Rolling Stones]] og «Tip of My Tounge» (ikke på listen) for Tommy Quickly sammen med Lennon.<ref>Andrew Grant Jackson: [http://www.slate.com/blogs/browbeat/2013/04/22/the_beatles_give_their_songs_away_the_lennon_mccartney_originals_that_they.html?via=gdpr-consent The Songs the Beatles Gave Away'''Fet tekst'''] 22. april 2013, hentet 28. mars 2021</ref>

=== Midt-Beatles: Revolver til Pepper (1966–1967) ===
[[Fil:Mull of Kintyre Lighthouse - geograph.org.uk - 49941.jpg|miniatyr|Fyrtårnet ved Mull ved Kintyre i Skottland, der McCartney tilbrakte stadig mer tid utover sent 60- og tidlig 70-tall.]]
Paul bestmte seg tidlig i 1966 for at han ønsket å investere penger i eiendom, både fordi det var skattefordeler av det (The Beatles betalte tidvis over 90 % skatt), og fordi han ønsket å være mest mulig forberedt på tiden etter The Beatles. Han kjøpte High Park Farm på Kintyre i Skottland. Den lå på en halvøy, som lokalt  ble kalt en «mull». Han og Jane dro dit fra tid til annen etter at selgerne flyttet ut i november 1966, og det ble mye vedlikehold og oppussing der.<ref>Side 248–250, Norman</ref> Han tilbrakte også en del tid med Tara Browne, arvingen til [[Guinness]]-imperiet. De to var i Liverpool da McCartney falt av en moped og skadet overleppen. For å dekke over stingene, anla McCartney en bart, noe de tre andre i the Beatles også gjorde kort tid etterpå.<ref>Side 253, Norman</ref>

Rett foran første innspillingsdag av albumet ''Revolver'', ble Geoff Emerick utnevnt til ny lydtekniker. Han opplevde at de tre andre i the Beatles var mellomfornøyde, mens Paul McCartney var positiv. Han fikk et inntrykk av at McCartney og George Martin hadde pratet sammen på forhånd, noe som indikerer at McCartney gjerne jobbet bak kulissene for å få til ting som han ønsket.<ref>Side 2–7, Geoff Emerick & Howard Massey: «Here, There and Everywhere - My Life Recording the Music of The Beatles», Avery, New York, 2007</ref> Albumet var også et stort skritt fremover for McCartney. Han traff tidsånden godt med sin eoptimistiske og velkomponerte soulpregede sanger («[[Got to Get You into My Life]]», «[[Good Day Sunshine]]») og den mer alvorlige «Eleanor Rigby».<ref>Side 243-44, Norman</ref> Han skrev også «[[Here, There and Everywhere]]», den eneste McCartney-sangen Lennon innrømmet at han likte.<ref>Eric Schaal: [https://www.cheatsheet.com/entertainment/the-paul-mccartney-revolver-songs-that-even-john-lennon-raved-about.html/ The Paul McCartney ‘Revolver’ Songs That Even John Lennon Raved About] Showbiz Cheat Sheet, 4. august 2019, hentet 27. mars 2021</ref> McCartney fikk også inn den kjente [[waldhorn|hornisten]] Alan Civil til å spille på «[[For No One]]».<ref>Colin Fleming: [https://www.rollingstone.com/feature/beatles-revolver-15-things-you-didnt-know-252403/ Beatles’ ‘Revolver’: 15 Things You Didn’t Know] - Rolling Stone, 15. august 2016, hentet 27. mars 2021</ref> McCartney hadde også tatt initiativ til å bruke studioet mer aktivt som et instrument i seg selv, og de fire overgikk hverandre i eksperimentering. Paul pratet også med Geoff Emerick om hvordan man kunne få bassen dypere og mer dominerende enn den allerede var, og de hørte på importplater fra USA for å lære. Da Emerick fant ut av det (han brukte en høyttaler som mikrofon), måtte selv McCartney, som var langt mer teknisk begavet enn John, gi opp å forstå.<ref>Side 111-116, Emerick</ref> McCartney var også aktiv på andres sanger. Da George Harrison slet med sin egen solo på «[[Taxman]]», foreslo George Martin at Paul skulle prøve. Resultatet ble, ifølge Emerick en solo som var «''slående i sin råskap - gitarspillet hans hade en flamme og energi som hans yngre bandmedlem sjelden matchet - og ble gjennomført i bare et eller to opptak''».<ref>Side 126, Emerick</ref>

En stund etter at albumet var ferdig, diskuterte John og Paul med George Martin. De forklarte at fremtiden nå lå i at de skulle spille inn låter de ikke trengte å fremføre for et publikum, da de ikke lenger skulle dra på turné. Dette skulle bli begynnelsen på «[[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band]]». Låtene var nå total fri fra krav om gjennomføring på scene. Da McCartney spilte inn en av sine eldste sanger, «[[When I'm Sixty-Four]]», diskuterte han, ifølge Emerick, som vanlig for en McCartney-sang, mye med George Martin. Han hadde klare meninger om hvordan sangene skulle være, i dette tilfellet noe som både ga ham en yngre stemme (litt raskere tempo på båndet) og en litt godmodig stemning (ordnet med klarinetter). På «Penny Lane» hadde han klare ideer om instrumentering. Han ønsket [[tverrfløyte]], [[trompet]], [[pikkolofløyte]], [[flygelhorn]] og, etter forslag fra Martin, [[obo]], [[engelsk horn]] og dobbel bass. Etter inspirasjon fra [[Johann Sebastian Bach]]s andre [[Brandenburgerkonsertene|Brandenburgerkonsert]], inkluderte han også en pikkolotrompet. I denne perioden framsto McCartney stadig mer som en perfeksjonist.<ref>Side 132, 136-37; 142-45 Emerick</ref>

Dette gikk også utover Martin. Da McCartney ble inspirert til å spille inn «[[She's Leaving Home]]» og Martin ikke var tilgjengelig, brukte han en annen arrangør i stedet for å vente én dag. Dette til tross for at de to hadde jobbet sammen tett i fire år<ref>Side 260, Norman</ref> Martin har senere kommenterte at det var den en av de gangene i hans liv han følte seg mest såret.<ref>[https://www.beatlesbible.com/songs/shes-leaving-home/2/ She's Leaving Home (side 2)] - Beatles Bible</ref>

=== Slutten av The Beatles: Apple og Allen (1967–1970) ===
[[Fil:BEATLES MANZANA.PNG|miniatyr|Apple Corps ble The Beatles' nye selskap, sannsynligvis etter forslag fra McCartney.<ref>[https://focusonbelgium.be/en/facts/did-you-know-there-link-between-magritte-and-apple Did you know there is a link between Magritte and Apple?] - Focus on Belgium</ref><ref>Side 234, Norman</ref>{{efn|McCartney var selv begeistret for [[René Magritte]], som ofte hadde grønne epler i motivene sine, spesielt «Au Revoir», som McCartney kjøpte. Det er foreslått at valg av det grønne Granny Smith-eplet kom fra dette motivet.}}]]
Da The Beatles' manager Brian Epstein døde, ble det McCartney som tok over lederrollen i bandet. Hans lederskap var preget av detaljfiksering og kreativ kontroll, og Lennon forsvant inn i heroinmisbruk mens Harrison ble stadig mer frustrert.<ref>[https://faroutmagazine.co.uk/beatles-brian-epstein-death-break-up-the-band-lennon-mccartney-harrison-starr/ Did Brian Epstein's death mark the beginning of the end for The Beatles?] - Far Out Magazine, september 2020, hentet 28. mars 2021</ref> Under innspillingen av dobbeltalbumet ''[[The Beatles (album)|The Beatles]]'' (også kjent som ''The White Album''), var han den eneste som var virkelig engasjert og konsentrert, noe Harrison og Lennon oppfattet som sjefete og masete.<ref>Side 326, Norman</ref>

McCartney var god med barn, og selv Lennon lot seg imponere over hvor lett han hadde det med å leke med [[Julian Lennon]], Johns sønn med [[Cynthia Powell|Cynthia Lennon]], en sønn som John selv ikke behandlet spesielt godt. Da det ble klart at Cynthia og John Lennon skulle skilles, var McCartney den eneste i den nære kretsen som ikke boikottet henne og sønnen, men tvert imot tok vare på begge. Det var i denne sammenhengen at han skrev «[[Hey Jude]]» til Julian Lennon om at han ikke måtte ta all verdens sorger på sine skuldre.<ref>Side 330–331, Norman</ref>

Alle i The Beatles hadde investert i [[Apple Corps]], en multibedrift som drev blant annet med klesbutikk og plateselskapet [[Apple Records]]. Selv om de andre delene av bedriften ble en fiasko, var plateselskapet verd å ta vare på. I tillegg til egne låter, skapte de låter og karrierer for artister som [[Mary Hopkin]]{{efn|McCartney var hovedpersonen her. Han plukket selv ut «Those Were the Days» til henne og skrev hennes andre hit, «Goodbye». Hopkin ga ut to album før hun giftet seg og ble ferdig med popmusikk. Hun ble likevel brukt som studiosanger av flere kjente rockemusikere.}}<ref>Side 360, Norman</ref><ref>[https://www.udiscovermusic.com/artist/mary-hopkin/ Mary Hopkin] U Discover Music</ref>, [[James Taylor]]<ref>[https://beatleshistorian.com/?p=1234 James Taylor’s 1968 debut album was released on Apple Records] - 4. april 2020, hentet 28. mars 2021</ref>{{efn|Akkurat som Hopkin, var McCartney den av The Beatles som var mest aktiv i Taylors gjennombrudd, selv om Taylor skrev sine egne sanger. Det var imidlertid Pete Asher som var den store drivkraften. På grunn av Taylors rusproblemer, solgte ikke førstealbumet spesielt bra, og da Allen Klein (se neste avsnitt) startet opprydningen av Apple Records, ønsket både Taylor og Asher å forlate selskapet, og de skal ha oppgitt direkte til McCartney at Klein var grunnen.}} og [[Badfinger]] (originalt The Iveys).<ref>[https://www.allmusic.com/artist/badfinger-mn0000064303/biography?cmpredirect Badfinger] - Allmusic.com</ref>{{efn|Også Badfinger skyldte en stor takk til McCartney. Han hjalp dem få sin første hit, da som Iveys, og senere ga han dem deres første hit under sitt nye navn med «Come and Get It», en sang til Ringos film med [[Peter Sellers]], «The Magic Christian». Badfinger samarbeidet også med Harrison og skrev egne sanger, blant annet landeplagen «Without You» som senere ble en stor hit med [[Harry Nilsson]] og 20 år senere [[Mariah Carey]].}}

Etter lang tid med en økonomi på vei over styr, ble det klart at Beatles måtte ha en ny manager. McCartney foreslo Lindas bror John Eastman, mens de andre var skeptiske, og fant Eastman kjølig og uinteressert.<ref>Side 364–365, Norman</ref> Lennon introduserte i stedet Allen Klein, manageren til Rolling Stones. Klein hadde en egen evne til å få mest mulig til sine klienter, og han hadde gjort Stones svært rike. Han lyktes også å smiske med John Lennon for å få ham på sin side. Det at han var assosiert med 50 søksmål mot ham og at han var under etterforskning, dempet ikke Lennon, Harrison eller Starrs begeistring. McCartney prøvde å få Mick Jagger til å komme med motargumenter, ettersom Stones under Kleins managerskap hadde så store skatteutgifter at de måtte emigrere til Frankrike, og flere av deres største hits var kjøpt av Klein fra deres tidligere manager, Andrew Loog Oldham. Jagger trakk seg da han så Klein på møtet, og dermed ble det ingen protester utover McCartneys. Klein fikk lov til å starte en stor opprydning av The Beatles' affærer.<ref>Side 367-71, Norman</ref> McCartney nektet å samarbeide med Klein, og dermed ble mange avtaler ikke gjennomført. Stones selv måtte gjennom rettssak med Klein på 1980-tallet, der de mistet rettighetene til samtlige sanger til og med «[[Let It Bleed]]»-albumet.<ref>[https://ultimateclassicrock.com/beatles-hire-allen-klein-as-manager/ The Bealtes hire Allen Klein as Manager] - Ultimate Classic Rock</ref>

Allen Klein var en av flere grunner til at The Beatles ble oppløst. I 1970 var det bare én ting igjen, å få lappeteppet fra et ett år gammelt studioprosjekt kalt «The Get Back Sessions» til å bli utgitt. Dette ble utgitt som albumet ''[[Let It Be (album)|Let It Be]]'', et album som i stor grad hvilte på McCartneys sanger, som [[Let It Be (sang)|tittelsporet]], «[[Get Back]]» og «[[The Long and Winding Road (sang)|The Long and Winding Road]]». Alt dette ble spilt inn med [[Phil Spector]], og det ble tatt en rekke valg som var sterkt ukarakteristisk for The Beatles, deriblant overdreven bruk av strykere. Dette gjorde en allerede rasende McCartney enda sintere. Han hadde for lengst sluttet å snakke med Klein, og han sendte sin advokat til møtene.<ref name="theend">[https://medium.com/cuepoint/famous-last-words-the-snub-that-led-to-the-beatles-breakup-36ddd2088942 Famous Last Words - The snub that led to the Beatles Break-up] - Medium</ref>

=== Tidlig karriere etter Beatles (1970–1980) ===
For McCartney tok kampen mot sine venner hardt på. Han, Linda og barna dro til Kintyre. De forble der utenfor verdens kunnskap fram til 7. november, da magasinet ''Life'' lyktes i å finne ut om ham. Han sa at «Beatles-greia er over». Mot slutten av året dro han tilbake til London.<ref>Side 399-402, Norman</ref>

Et stridsaspekt mellom bandmedlemmene handlet om at McCartney skulle slippe sitt eget soloalbum, og da albumet ''Let It Be'' ble framskyndet, ba de McCartney om å flytte utgivelsestidspunkt på hans debutalbum, noe han nektet å gjøre. Han ble rasende da Starr kom på besøk for å overtale ham til å gjøre dette.<ref name="theend" /> Selve albumet, ''[[McCartney]]'', ble skrevet og innspilt av McCartney uten hjelp fra noen. Enkelte av låtene var låter som resten av The Beatles ikke fant verdige til å være med på noe Beatles-album.<ref>Side 403–404, Norman</ref> ''McCartney'' var en blanding av solide, hjemmesnekrede låter, men fikk bare lunken mottakelse av musikkritikere og publikum.<ref>[https://www.allmusic.com/album/mccartney-mw0000194129 McCartney] - Allmusic.com</ref> Sangen «[[Maybe I'm Amazed]]» fikk imidlertid glimrende mottakelse, og ble øyeblikkelig ansett som en klassiker.<ref>[https://faroutmagazine.co.uk/paul-mccartney-linda-mccartney-love-letter-maybe-im-amazed-story-behind-song/ The Story Behind The Song: Paul McCartney track 'Maybe I'm Amazed', a love letter to Linda] - Far Out Magazine, september 2020; hentet 28. mars 2021</ref><ref>[https://www.salon.com/2020/02/14/how-maybe-im-amazed-brought-paul-mccartney-back-to-life/ How "Maybe I'm Amazed" brought Paul McCartney back to life] - Salon.com 14. februar 2020, hentet 28. mars 2021</ref> Mest kjent ble kanskje markedsføringen, der han la med et presseskriv formet som et intervju med seg selv. Blant annet kommenterte han at Allen Klein ikke skulle involveres (Klein prøvde å få gitt ut albumet), at han ikke savnet de andre i Beatles, at han sa at soloalbumet muligens var et brudd med the Beatles og at det uansett var et brudd med Lennon/McCartney og at han ikke hadde noe forhold til Klein. Slik var det nesten en krigserklæring, men ''Daily Mirror'' erklærte den 10. april at «Paul slutter i The Beatles» med store bokstaver.<ref>Side 411–413, Norman</ref>

McCartney visste godt at pengene fra salget av ''McCartney'', i seg selv relativt beskjedent, kom til å gå inn i en felleskasse og Allen Klein ikke ønsket å betale ut dette til ham. Skulle McCartney leve av musikken sin, måtte han komme seg unna Klein. Dessverre for McCartney var det ikke mulig å saksøke Klein, fordi Klein ikke var en part i saken. Han måtte saksøke de som hadde ansatt ham, det vil si de andre tre medlemmene i The Beatles. McCartney levde på Lindas midler, og hadde dermed ingen valg. Nyttårsaften 1970 leverte ha inn stevningen, der han krevde en erklæring om at kompaniskapet be oppløst. Mellom utgivelsen av ''McCartney'' og stevningen hadde samtlige andre Beatles-medlemmer gitt ut sine soloalbum, alle med større kommersiell suksess. Lennon ga også ut et invervju der han skjelte ut ''McCartney''-albumet som svært svakt. Da saksøkingen forelå, kom McCartney i enda dårligere lys, også i pressen.<ref>Side 419-423, Norman</ref><ref>Gwen Aviles: [https://www.nbcnews.com/pop-culture/pop-culture-news/paul-mccartney-says-he-sued-beatles-save-band-s-music-n1235898 Paul McCartney says he sued the Beatles to save the band's music] - NBC News, 5. august 2020, hentet 28. mars 2021</ref> Rettssaken begynte 19. februar 1971, og varte i elleve dager. Retten ga McCartney medhold på alle punkter. De tre andre varslet øyeblikkelig at de  ønsket å anke, men 26. april ble anken trukket tilbake<ref>Side 425, 430, Norman</ref> I 1973 bestemte de tre resterende medlemmene av The Beatles seg for å saksøke Allen Klein.<ref>[https://www.billboard.com/articles/columns/rock/7431195/lennon-copy-beatles-document-allen-klein Lennon's Copy of Document That Ended Beatles' Relationship With Allen Klein To Be Sold] - Billboard.com 7. august 2018, hentet 28. mars 2021</ref>

Under rettssaken lyktes det Paul McCartney å utgi sin første single, «[[Another Day]]». Denne sangen ble av trommeslageren Denny Seiwell omtalt som «Eleanor Rigby i New York», og omtalte en kvinne som levde et fargeløst liv med «mannen i hennes drømmer som brøt illusjonen»<ref>Jack Whatley: [https://faroutmagazine.co.uk/paul-mccartney-another-day-story-behind-the-song/ The Story Behind The Song: 'Another Day', Paul McCartney's debut solo single, turns 50] - Far Out Magazine, februar 2021, hentet 29. mars 2021</ref> Låta nådde andreplass i Storbritannia og femteplass i USA. McCartney var dermed tilbake på toppen av hitlistene igjen.<ref>Side 431, Norman</ref>

Singelen ''«[[Another Day]]»'' ble gitt ut før det nye albumet ''[[Ram (album)|Ram]]'', men var ikke inkludert på det. Albumet ble en stor kommersiell suksess med førsteplass i Storbritannia og andreplass i USA. Imidlertid ble det ingen suksess blant kritikere, som omtalte det vekselsvis som «utrolig uvesentlig», «følelsesmesig innholdsløst» (Rolling Stone), «et klassisk tilfelle av feilblanding av form og innhold» (Village Voice) og at McCartney valgte «det enkle fremfor substans» (Playboy). Coveret, med bilde av to biller som kopulerte, spilte sannsynligvis på hvordan han følte seg behandlet av de andre i The Beatles (≈«billene»). Det var også enkelte stikk til Lennon (se [[Paul McCartney#John Lennon|under]]).
<ref name="ram">Side 431–434, Norman</ref> Albumets singel, ''«[[Uncle Albert/Admiral Halsey]]»'' nådde førsteplass i USA. Her lot han også musikere i større grad bidra med sine forslag, der han tidligere var kjent for å ha klare ideer.<ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/songs/uncle-albert-admiral-halsey/ Uncle Albert/Admiral Halsey] - Beatles Bible</ref>

==== Wings ====
{{utdypende|Wings}}
[[Fil:Paul and Linda McCartney.jpg|miniatyr|Paul og Linda McCartney under [[Oscar]]-utdelingen, der de var nominert for «Live and Let Die», men tapte for «[[The Way We Were (sang)|The Way We Were]]».]]
Utpå sommeren i 1971 foreslo McCartney for Seiwell og gitaristen Hugh McCracken at de skulle danne et band. Seiwell takket ja, men McCracken takket nei grunnet sin familiesituasjon. I stedet ble Danny Laine, tidligere fra [[Moody Blues]] tilbudt plassen, og han takket ja. Han avslørte etter hvert at Linda McCartney også skulle være med i bandet.<ref>Side 435–437, Norman</ref>

Bandet hadde spilt noe sammen og fikk etter hvert navnet Wings, men de begynte konsertopplevelsene ved å ha konserter ved universtiteter i Nottingham og omegn for et lite antall publikum for å få bandet samkjørt. Førstealbumet, ''[[Wild Life]]'' ble en fiasko hos både musikere og kritikere, men den kom på topp ti i USA og ellevteplass i Storbritannia. Hans nye PR-mann opplevde at McCartney var vanskelig å selge til pressen.<ref>Side 439–441</ref> Det hjalp ikke at sangene «Give Ireland Back to the Irish» (som riktignok toppet listene i Irland) og en reggae-versjon av barnesangen «Mary had a Little Lamb» ble gitt ut - og slaktet.<ref>Side 442, 444, Norman</ref>

Neste album skulle opprinnelig ha vært et dobbeltalbum, men McCartney ble overbevist om å korte dette ned til et enkeltalbum ettersom han slet med to narkotikadommer (begge endte bare med bøter). Før albumet ble ferdig, fikk han et tilbud om å skrive tittellåten til [[James Bond]]-filmen «[[Å leve og la dø]]». Hans sang, «[[Live and Let Die (sang)|Live and Let Die]]», var en atypisk Bond-låt, fordi disse stort sett ble framført av kvinnelige eller til tider mannlige croonere, ikke av band. Dessuten var dette en rock-reggae-aktig sang, i seg selv også atypisk. Både denne låten, det neste albumet, ''[[Red Rose Speedway]]'' og singlen ''«[[My Love]]»'' toppet listene i USA. McCartney selv var imidlertid ikke spesielt mett av suksess.<ref>Side 462, Norman</ref>

[[Fil:Paul and Linda McCartney Wings Over America 1976 (cropped).jpg|miniatyr|Etter suksessen med ''[[Band on the Run]]'' og de påfølgende albumene, var [[Wings]] et av 1970-tallets mest suksessrike turnéband.]]Det neste albumet skulle spilles inn på et eksotisk sted, og McCartney valgte Nigeria. Dårlig betaling og konflikter om musikalsk utfoldelse førte til at flere medlemmer forlot bandet før turen startet, og bare Denny Laine ble med. I tillegg ble Geoff Emerick med. Studioet var annenklasses, og måtte fikses med snekkere og Emericks «magiske» evner. McCartney ble ranet, men mistet bare bagen med kassetter og sangtekster, noe McCartney allikevel kunne utenat. Båndene med opptak ble så fraktet til George Martins studio, og etter hvert ble albumet ''[[Band on the Run]]'' utgitt. Dette ble det kunstneriske gjennombruddet for McCartney. Etter litt tid havnet albumet på toppen av listene både i Storbritannia (albumet lå på listene i tilsammen 124 uker, med tre uker på topp) og i USA (tre separate ganger på topp, og solgte til platinaalbum).<ref>Side 463-74, Norman</ref><ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/band-on-the-run/3/ Band on the Run (side 3] - Beatles Bible</ref>

Med et nesten helt nytt band ga Paul McCartney og Wings ut to album på kort tid, ''[[Venus and Mars]]'' og ''[[Wings at the Speed of Sound]]'' med respektive «[[Listen to What the Man Said]]» (Venus and Mars), «[[Let 'Em In]]» og «[[Silly Love Songs]]» (Wings at the Speed of Sound) som store hits. Det førstenevnte albumet ble en stor suksess, og bandet startet på en internasjonal turné. Under en liten pause i turneen ble album nummer to skerevet og kort tid etter utgitt. I 1977 tok Wings en liten pause mens McCartney ga ut albumet ''[[Thrillington]]'' under psevdonymet Percy «Thrills» Thrillington samt at han hjalp Denny Laine med et soloprosjekt. Deretter ga Wings ut sangen «[[Mull of Kintyre]]» sammen med Laine. Låta ble ingen suksess i USA, men det er den fjerde mest solgte singel i Storbritannia noensinne{{efn|Bak «Candle in the wind 97» av Elton John, «Do they Know it's Christmas» av Band Aid og «Bohemian Rhapsody» av Queen. The Beatles' beste var «She Loves You» på tiendeplass}}. Wings var nå et svært suksessrikt band, og bandets to siste album, ''[[London Town]]'' og ''[[Back to the Egg]]'' solgte godt. Deretter var det slutt for Wings.<ref>[https://www.allmusic.com/artist/wings-mn0000956707/biography Wings] - Allmusic.com</ref><ref>[https://www.songfacts.com/facts/wings/mull-of-kintyre Mull of Kintyre] - Songfacts</ref><ref>[https://www.officialcharts.com/chart-news/the-best-selling-singles-of-all-time-on-the-official-uk-chart__21298/ The best-selling singles of all time on the Official UK Chart] - Official Charts 14. februar 2020, hentet 29. mars 2021</ref>

=== Tragedie, film og solokarriere (1980–1985) ===
Åttitallet begynte ikke spesielt godt for Wings og McCartney. I Japan ble han fengslet for narkotikabesittelse og etter ni dager ble han kastet ut av landet, noe som medførte store personlige utgifter. Et lite høydepunkt ble at han spilte alle instrumenter og selv produserte sitt neste soloalbum, ''[[McCartney II]]'' samme år, og at det gikk rett til topps på hitlistene. Det gjorde også singlen ''«[[Coming Up]]»''.<ref>Side 550–551, Norman</ref>

Langt verre var det at John Lennon ble skutt og drept i New York 8. desember 1980. Dette kom som et sjokk på McCartney. Hans reaksjon til pressen, med «''It's a drag''» (omtrent «det er noe dritt») ble slaktet, og mange opplevde ham som svært ufølsom. Han forklarte det med at han var svært sjokkert og ute av stand til å uttrykke seg skikkelig. Han ga senere en litt mer følsom kommentar om at han fortsatt ikke kunne begripe det som hadde skjedd, før han så skrøt av Lennons bidrag til kunst, musikk og fred. I realiteten var han svært nervøs i lang tid etterpå.<ref>Side 560–561, Norman</ref>

Da McCartney begynte å spille inn musikk igjen, gikk han tilbake til George Martin. Albumet ''[[Tug of War]]'' (=tautrekking), har blitt omtalt som nettopp det, en tautrekking mellom sort amerikansk soul og hvit europeisk pop, mellom naiv optimisme og kjølig observasjon. Og ikke minst handlet det om samarbeidet mellom McCartney og [[Stevie Wonder]]. De to sang duett på to sanger på albumet, den naive listetopp-singlen ''«[[Ebony and Ivory]]»'' og den elektroniske funk-låten «What's That You're Doing?». Både singlen og albumet ble en kjempesuksess. Innimellom de mer velproduserte sangene var en mer nedtonet låt ved navn «[[Here Today (McCartney-sang)|Here Today]]», en ode til John Lennon. Albumet kom ut på forsommeren 1982.<ref>[https://www.allmusic.com/album/tug-of-war-mw0000193933 Tug of War] - Allmusic.com, hentet 30. mars 2021</ref>
<ref>[https://www.rollingstone.com/music/music-album-reviews/tug-of-war-119009/ Tug of War] - Rolling Stone, 27. mai 1982, hentet 30. mars 2021</ref>

[[Fil:Thatcher Spitting Image puppet.jpg|miniatyr|[[Spitting Image]] var mest kjent for å latterliggjøre politikere som [[Margaret Thatcher]] her, men lot McCartney gjennomgå etter at ''[[Give My Regards to Broad Street]]'' hadde premiere. {{Byline|mattbuck | type=Foto}} ]]
Låten «[[The Girl Is Mine]]» ble spilt inn sammen med [[Michael Jackson]] og var med på Jacksons svært suksessrike album ''[[Thriller (album)|Thriller]]'', som også kom ut i 1982. Jackson, som også tidligere hadde fått hjelp av McCartney, bidro på to sanger til ''[[Pipes of Peace]]'', McCartneys neste album – «[[Say Say Say]]» og «The Man». Samarbeidet mellom Jackson og McCartney ble imidlertid ødelagt av at Jackson kjøpte rettighetene til sangene til The Beatles «foran nesen» på McCartney, som ble svært fornærmet og brøt alle bånd. Det ble observert at McCartney ikke hadde opptrådt særlig profesjonelt under forhandlingene.<ref>[https://ultimateclassicrock.com/paul-mccartney-michael-jackson-beatles-catalog/ How Michael Jackson Outbid Paul McCartney for the Beatles Catalog] Ultimate Classic Rock, 14. august 2015, hentet 30. mars 2021</ref>

Albumet ''Pipes of Peace'' var en slags ''Tug of War''-«del to» med den todelte tematikken omkring krig og fred. Albumet ble anklaget for å være noe for lettbent, og fikk ikke like god kritikk. Dette var også siste gang i McCartneys karriere (per mars 2021) at han nådde førsteplassen på hitlistene.<ref>Parke Puterbaugh: [https://www.rollingstone.com/music/music-album-reviews/pipes-of-peace-99878/ Pipes of Peace] - Rolling Stone, 19. januar 1984, hentet 30. mars 2021</ref><ref>Stephen Thomas Erelwine: [https://www.allmusic.com/album/pipes-of-peace-mw0000190981 Pipes of Peace] - Allmusic.com</ref><ref>Jeff Strowe: [https://www.popmatters.com/paul-mccartney-tug-of-war-and-pipes-of-peace-2495483721.html Pipes of Peace] - Popmatters 15. oktover 2015, hentet 30. mars 2021</ref>

I 1984 slapp McCartney filmen ''[[Give My Regards to Broad Street (film)|Give My Regards to Broad Street]]'' med seg selv i hovedrollen i det som har blitt beskrevet som «en rotete historie».<ref>[https://www.allmusic.com/artist/paul-mccartney-mn0000029884/biography Paul McCartney] - Allmusic.com</ref> Den kjente filmkritikeren Roger Ebert ga den én av fire stjerner og anbefalte at man kunne holde seg til [[Give My Regards to Broad Street|filmmusikken]].<ref>[https://www.rogerebert.com/reviews/give-my-regards-to-broad-street-1984 Give My Regards to Broad Street] - Roger Ebert, 1. januar 1984, hentet 30. mars 2021</ref> Han omtalte det også som «det nærmeste du kommer en ikke-film». Den ble også slaktet av Variety («Intetsigende, blodfattig og meningsløs») og Washington Post («[så] kvelende kjedelig at du skriker etter luft»). I komiprogrammet [[Spitting Image]] ble han servert sin egen film av en kelner som sier «Kalkunen Deres, sir.»<ref>Side 591, Norman</ref> Singelen ''«[[No More Lonely Nights]]»'' nådde sjetteplass i USA.<ref>[https://www.billboard.com/music/paul-mccartney/chart-history/HSI/song/333537 No More Lonely Nights] - Billboard.com</ref>

=== Konsert og gjenforening (1986–1996) ===
[[Fil:Hogg Hill Windmill, Icklesham, East Sussex - geograph.org.uk - 1070979.jpg|miniatyr|McCartney bygget om Hogg Hill vindmølle slik at den fungerte som et platestduio. Albumet ''[[Press to Play]]'' ble det første som ble spilt inn der. {{byline| Oast House Archive | type=Foto: }}]]
Selv om han hadde en rekke suksesser også etter ''Give My Regards to Broad Street'', var det ikke lenger McCartneys musikk som lå på toppen av musikklistene. Det neste albumet, ''[[Press to Play]]'', ble heller ingen suksess. Med ny manager, Richard Ogden, ga McCartney ut et samlealbum og fokuserte i større grad på å finne tilbake til åttitallets stil heller enn å prøve å tilfredsstille gamle Beatles-fans. Samlealbumet gikk helt til andreplass og solgte til dobbelt platina. I 1988 ble The Beatles innlemmet i [[Rockens æresgalleri]] og McCartney skulle komme, men på grunn av uenigheter etter reforhandling av kontrakten som ga ham 1% mer inntekter enn Ringo, George og Yoko, ble han saksøkt og trakk seg fra seremonien.<ref>Side 599-607, Norman</ref>

Det neste albumet var noe pussig. McCartney og nye musikere han skulle bruke hadde varmet opp med mange gamle rockenumre. McCartney ville gi dem ut, men Ogden mente at det hørtes for likt ut som John Lennons album ''[[Rock 'n' Roll (John Lennon album)|Rock 'n' Roll]]''. Dermed ble det foreslått utgitt som en liksom-russisk-bootleg. Advokatene protesterte, og Ogden fikk i stedet et faktisk russisk plateselskap til å gi den ut. Albumet het ''[[Снова в СССР]]'', en russisk oversettelse av sangen «[[Back in the U.S.S.R.]]», etter en Beatles-låt han selv spilte trommer på. Denne ble svært vellykket både i Sovjetunionen og utenfor. Deretter samarbeidet han med [[Elvis Costello]] med å skrive låter som havnet på albumet ''[[Flowers in the Dirt]]'', som ble et stort comeback i Storbritannia og som fikk ham til å turnere etter mange års pause. Turneen, som var strengt vegetarisk, ble en stor suksess. Mye av suksessen lå i at han erkjente sin fortid i The Beatles og spilte mange Beatles-låter på konsertene. Han brukte også turneen til å fortelle sin versjon av blant annet mynten om at det var Lennon som var den eksperimentelle mens han var den trygge. Med hjelp av TV-reklame fra [[VISA]] fikk han også stort publikum i USA og i Brasil.<ref>Side 614–622, Norman</ref>

McCartney besøkte sin gamle skole for å få inspirasjon, men ble sjokkert over hvor dårlig tilstand skolen var i. Etter litt tenking og samtaler med George Martin, bestemte han seg for å bygge om den falleferdige skolen til [[Liverpool Institute for Performing Arts]] eller LIPA på folkemunne. Liverpool kommune var selv ute i et liknende ærend, og dermed gikk samarbeidet raskt. Høyskolen for skuespill, dans, management, musikk, lydteknologi og teaterdesign åpnet 7. juni 1996 av [[Elisabeth II av Storbritannia|dronning Elisabeth II]].<ref>[https://lipa.ac.uk/more-about-us/about-lipa/history-and-heritage/lipas-history LIPA's history] {{Wayback|url=https://lipa.ac.uk/more-about-us/about-lipa/history-and-heritage/lipas-history |date=20210410224336 }} - LIPAs offisielle hjemmeside</ref>

==== Anthology: The Beatles «gjenoppstår» ====
[[Fil:George Harrison Chanting Hare Krishna.jpg|miniatyr|[[George Harrison]] (her fra 1996) var lite samarbeidsvillig, og i en stund gikk samarbeidet om antologien tregt.]]
The Beatles' roadie [[Neil Aspinall]] hadde blitt administrerende direktør for Apple da det startet opp, og var en av få som overlevde Allen Kleins utvasking. Han drev selskapet godt, og planla tidlig etter at The Beatles brøt opp at det skulle lages en dokumentar om bandet. På grunn av problemer med krav fra de enkelte medlemmene av bandet, hadde prosjektet ligget på hylla. Det forandret seg rundt 1990. Harrison var svært skeptisk til McCartney, og ville ikke samarbeide mer enn han trengte, men økonomien hans var svært dårlig, og han hadde ikke noe valg. Likevel var Harrison alt annet en samarbeidsvillig, og kom med stikk mot McCartney når han kunne. Tittelen på dokumentaren måtte forandres fra «The Long and Winding Road» til mer nøytrale «[[The Beatles Anthology (film)|The Beatles Antologien]]».  Dokumentaren besto av ubrukte klipp fra alle og nye intervjuer med Paul, George og Ringo i tillegg til Aspinall selv, George Martin og pressetalsmannen Derek Taylor.{{efn|Mal Evans, en annen viktig person fra The Beatles' indre sirkel, ble skutt av politiet i sin egen leilighet i Los Angeles og døde i januar 1976.}} I tillegg til selve dokumentaren, ble tre doble album med materiale fra tidlig Betales-perioden gitt ut, noe som sikret Pete Best gode inntekter, og en bok som samlet opp en rekke sitater fra intervjuer presentert kronologisk gjennom The Beatles' karriere.<ref>Side 649–652, Norman</ref>

Utgivelsen av de tre albumene ''[[Anthology 1]]'', ''[[Anthology 2]]'' og ''[[Anthology 3]]'' var i utgangspunktet ment å fjerne ethvert behov for [[bootleg]]-utgivelser, og det var nok å ta av. Likevel var det sanger fra svært tidlig av, som «Like Dreamers Do», «You Know What to Do» (en Harrison-sang som skulle ha vært med på «A Hard Day's Night») og «That Means a Lot».<ref>Michael Gallucci: [https://ultimateclassicrock.com/beatles-anthology-best-songs/ 12 Tracks Worth Keeping From the Beatles’ ‘Anthology’ Series] - Ultimate Classic Rock, 20. november 2015, hentet 3. april 2021</ref> En helt ny singel, ''«[[Free as a Bird]]»'', ble sluppet samtidig som ''Anthology 1''. Låten var basert på en sang fra en demo av Lennon som aldri spilt inn i studio. McCartney fikk opptakene av Yoko Ono da Lennon ble innlemmet i Rockens æresgalleri i 1994, og han tok dem imot forutsatt at det ikke fulgte med noen betingelser. Singelen gikk rett inn på de britiske listenes andreplass da den ble gitt ut, men nådde aldri førsteplass. Den tilhørte McCartneys gamle fiende, Michael Jackson.<ref>[https://www.beatlesbible.com/songs/free-as-a-bird/ Free as a Bird] - Beatles Bible</ref>

=== Lindas død og livet etter (1996– ) ===
: ''For ekteskapet til Linda McCartney eller Heather Mills, se [[Paul McCartney#Kjærlighets- og familieliv|Kjærlighets- og familieliv]] under''
McCartney var sterkt påvirket av Linda McCartneys skrantende helse, men lyktes likevel å holde seg aktiv musikalsk. Han ga ut album med svært varierende stilarter og samarbeidet med flere store navn i musikkverdenen.

==== Lindas siste år (1998–1998) ====
I 1996 tok Linda McCartney inititativ til å få krediteringen til akkurat sangen «Yesterday» forandret til McCartney/Lennon på vegne av Paul. Paul McCartney fikk negativt svar, da Yoko svarte at flere sanger var kreditert med McCartney selv om Lennon hadde skrevet så godt som alt. Selv om det ikke var snakk om å fjerne Lennon fra krediteringen, tolket Ono det i retning av at det ville være et angrep på historien om dem.<ref>Side 673, Norman</ref> Denne konflikten kom tilbake igjen med jevne mellomrom, blant annet i 2002, da McCartney byttet om rekkefølgen på krediteringen på Beatles-sangerpå et live-album og Ono truet med å saksøke, en avgjørelse hun senere trakk.<ref>Brian Hiatt: [https://ew.com/article/2002/12/18/ono-wont-sue-mccartney-over-beatles-credits/ Ono won't sue McCartney over Beatles credits] - Entertainment Weekly, 18. desember 2002, hentet 3. april 2021</ref>

Den 11. mars 1997 ble også McCartney slått til ridder for sin innsats for musikkens tjeneste. Hendelsen ble i noen grad overskygget fordi kona Linda kjempet en tøff kamp mot kreft, og var for svak til å kunne være til stede på seremonien.<ref>Ken Kelley: [https://ultimateclassicrock.com/paul-mccartney-knighted/ The day Paul McCartney was knighted] - Ultimate Classic Rock 11. mars 2016, hentet 3. april 2021</ref> Musikalsk ble det også en opptur. Mellom «Flowers in the Dirt» (1989) og 1997 hadde McCartney sluppet «[[Off the Ground]]» til svake resultater både kommersielt og kritisk. Nå var han pålagt ikke å komme med nytt materiale mens han holdt på med Anthology-prosjektet, så i stedet ga han ut låter han hadde skrevet før og ikke gitt ut, inkludert samarbeid med Ringo Starr og sønnen James på gitar. Albumet, «[[Flaming Pie]]», sikret McCartney suksess igjen, og han lyktes å nå topp ti i USA for første gang siden 1982.<ref>Side 680, Norman</ref>

==== Store konserter igjen (1999–2008) ====
[[Fil:MaccaNewY.jpg|miniatyr|McCartney i New York i år 2000. Året etter arrangerte han en konsert til minne om ofrene for terroraksjonen mot [[World Trade Center]].]]
Ett år etter Linda McCartneys død (hun døde 17. april 1998) arrangerte hennes nære venner [[Chrissie Hynde]] og Carla Lane  en konsert til ære for henne. Paul McCartney lot seg overtale av Hynde til å fremføre «Lonesome Boy» av [[Rick Nelson]]; dette var hans første opptreden på over ett år.<ref>Side 699–700, Norman</ref>

I 1999 gjentok han eksperimentet med å spille [[Coverlåt|coverlåter]] fra ''Снова в СССР'' ti år tidligere, denne gangen med albumet ''[[Run Devil Run]]''med hjelp av blant andre [[Pink Floyd]]s [[David Gilmour]] på gitar og [[Deep Purple]]s [[Ian Paice]] på trommer. Albumet inneholdt tre egne låter og ellers coverlåter av relativt kjente rockestjerner fra 1950-tallet, om enn ikke de mest åpenbare, slik Lennon gjorde på ''[[Rock 'n' Roll (John Lennon album)|Rock 'n' Roll]]'', et album han ble sammenliknet med.<ref>[https://web.archive.org/web/20180708075419/http://ew.com/article/1999/10/11/run-devil-run/ Run Devil Run] - Entertainment Weekly (via Web Arhive) 11. oktober 1999, hentet 4. april 2021</ref>
<ref>[https://web.archive.org/web/20080212095329/http://www.rollingstone.com/artists/paulmccartney/albums/album/304892/review/5943215/run_devil_run Run Devil Run] - Rolling Stone (via Web Archive), hentet 4. april 2021</ref>

I 2001 kom to nye tragedier raskt på. Han hadde tilbrakt mye tid i New York, og ble som de fleste andre i byen sjokkert da [[terrorangrepet 11. september 2001]] inntraff. Etter samtale med [[Harvey Weinstein]], ble han medarrangør for konserten ''[[The Concert for New York City]]'' den 20. oktober samme år. Konserten samlet mange stjerner både fra musikken og andre sjangre. Litt over en måned senere døde George Harrison av kreft. Harrison hadde noen dager tidligere blitt transportert til et privathus som McCartney leide, og det var der han døde, skjult for pressen.<ref>Side 726-728, Norman</ref>

Albumet ''[[Driving Rain]]'' ble sett på som det siste i en trilogi etter ''Flaming Pie'' og ''Run Devil Run'' som taklet Linda McCartneys død i musikk.<ref>[https://www.allmusic.com/album/driving-rain-mw0000591223 Driving Rain] - Allmusic.com</ref> Albumet ble fulgt av et live-album fra den svært vellykkede turneen, en tendens han hadde lagt til seg siden ''Flowers in the Rain''<ref>[https://www.allmusic.com/album/back-in-the-us-mw0000535053 Back in the US] - Allmusic.com</ref> McCartney deltok også i flere andre konserter, deriblanet en minnekonsert til George Harrison den 29. november 2002, ettårsdagen siden han døde. I tillegg fikk McCartney endelig gitt ut albumet ''Let it Be'' som han ville ha det selv, med navnet ''[[Let it Be... Naked]]''. Albumet solgte til platina i USA.<ref>Side 741, Norman</ref>

Det neste albumet, ''[[Chaos and Creation in the Backyard]]'', var et nytt album der McCartney gjorde alt selv, akkurat som på ''McCartney'' og ''McCartney II''.<ref>[https://www.allmusic.com/album/chaos-and-creation-in-the-backyard-mw0000212777 Chaos and Creation in the Backyard] - Allmusic.com</ref> Albumet ble produsert av Nigel Godrich (som har produsert [[Radiohead]]) etter George Martins anbefaling, og det var han som foreslo et mer «vågalt» og «intimt» album. Godrich og McCartney jobbet tett selv om de begge hadde sterke meninger. McCartney uttalte at han måtte gi og ta. Albumetm som er blitt karakterisert som «kunst-pop», nådde sjetteplass i USA (debutplasseringen) og topp ti i Storbritannia.<ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/chaos-and-creation-in-the-backyard/ Chaos and Creation in the Backyard] - Beatles Bible</ref>

McCartney var et stort navn, og han ble bedt om å være med på [[Live 8]] i juli 2005 akkurat som han var med på [[Live Aid]] 20 år senere. Det var han og [[U2 (band)|U2]]s [[Bono]] som startet showet med sangen «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som starter med linjen «''It was twenty years ago today''» (det var tyve år siden i dag), med referanse til Live Aid.<ref>[https://www.billboard.com/articles/news/62209/mccartney-u2-kick-off-live-8-in-london/ McCartney, U2 Kick off Live 8 in London] - Billboard, 2. juli 2005, hentet 5. april 2021</ref>

Ettersom McCartney hadde flere konserter og dessuten et vanskelig ekteskap, ble det ingen nye album før ''[[Memory Almost Full]]'' (2007). Dette albumet var spesielt fordi det ble spilt inn på EMI Studios, men da dette ble kjøpt opp av et investeringsselskap etter store tap, valgte McCartney å hoppe av. Han befant seg i den vanskelige situasjonen at ingen tradisjonelle plateselskap var villige til å investere i ham. Han lyktes til slutt å gjøre en avtale med [[Hear Music]], plateselskapet til [[Starbucks]] kaffekjede, og albumet ble hans første de ga ut. Albumet ble ofte spilt på Starbucks' mange utsalgssteder, og det hjalp McCartney å selgetopp fem både i USA og Storbritannia.<ref>Side 774–775, Norman</ref><ref>[https://concord.com/labels/hear-music/ Hear Music] {{Wayback|url=https://concord.com/labels/hear-music/ |date=20220724220653 }} - Concord.com</ref>

Samme år måtte han gjennom en hjerteoperasjon sannsynligvis påvirket av stress etter at han og Heather Mills skilte seg og den påfølgende rettssaken.<ref>[https://www.courant.com/news/connecticut/hc-xpm-2008-01-03-0801020209-story.html Heart surgery in 2007 for McCartney] - Hartford Courant, 3. januar 2008, hentet 5. april 2021</ref> Rettssaken mot Mills ble avsluttet 18. mars 2008.<ref name="millsdivorce">[https://www.theguardian.com/uk/2008/mar/18/law.divorce1 Judge found Heather Mills 'less than candid', divorce ruling reveals] - The Guardian. 18. mars 2008, hente 5. april 2021</ref>

==== Etter 2008 ====
McCartney hadde et ukarakteristisk langt opphold mellom popalbum etter ''Memory Almost Full''. Han ga i 2012 ut ''[[Kisses on the Bottom]]'', men dette var en innspilling av kjente jazz-låter. Det ble først den 11. oktober 2013 at Paul McCartney ga ut det første studioalbumet med nytt materiale, med den passende tittelen ''[[New (album)|New]]''. Albumet debuterte på 1.-plass på ''[[VG-lista]]'' i uke 43.<ref>{{Kilde www|url=http://www.norwegianwood.org/new-inn-pa-forsteplass/|tittel=New inn på førsteplass|besøksdato=2020-02-23|dato=2013-10-25|etternavn=admin|språk=nb-NO|verk=Norwegian Wood}}</ref> Det var første gang siden ''[[Flowers in the Dirt]]'' fra 1989 at et album av Paul McCartney toppet [[VGs albumliste]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.vglista.no/topplister/topp-40-album-1989-28/|tittel=Topp 40 Album 1989-28|besøksdato=2020-02-23|språk=nb-NO|verk=VG-lista 2020}}</ref> Albumet hadde også langt flere studiomusikere enn de fleste foregådende album. Likevel var McCartney svært aktiv, og står oppført som vokalist og å ha traktert gitar, bassgitar, steel gitar, piano, cembao, celeste, wurlitzer-orgel, synthesiser, mellotron, klokkespill, vibrafon, rørklokker, trommer, slagverk, tamborin, conga, maracas med mer. Albumet nådde tredjeplass i Storbritannia og i USA.<ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/new/ New] - Beatles Bible</ref>

Innimellom dette ble han med på en nyinnspilling av sangen «[[He Ain't Heavy, He's My Brother]]» med en rekke andre artister under navnet The Justice Collective for å minnes de som døde 25 år tidligere under [[Hillsborough-tragedien]]. Sangen toppet de engelske hitlistene.<ref>[https://www.songfacts.com/facts/the-justice-collective/he-aint-heavy-hes-my-brother He Ain't Heavy He's My Brother] - Songfacts</ref> Det var ikke det eneste samarbeidet han hadde. I 2014 samarbeidet han med [[Kanye West]] på balladen «Only One», son nådde 35.-plass.<ref>[https://www.billboard.com/articles/columns/chart-beat/6436360/kanye-west-paul-mccartney-debut-in-hot-100s-top-40-with-only-one Kanye West, Paul McCartney Debut in Hot 100's Top 40 With 'Only One'] - Billboard.com</ref> Et senere samarbeid ble ifølge McCartney til ved at McCartney klimpret på gitar ved siden av West, og han selv trodde West var uinteressert helt til han oppdaget at West hadde brukt McCartneys gitardeler som del av den nye sangen «[[FourFiveSeconds]]». Den ble spilt inn med [[Rihanna]] som vokalist kort tid etter. Den nådde fjerdeplass i USA, og var dermed den første topp ti siden 1986.<ref>Sam Moore: [https://www.nme.com/news/music/paul-mccartney-kanye-west-songwriting-fourfiveseconds-rihanna-kim-kardashian-2341934 Paul McCartney on writing with Kanye West: “I was tootling around on guitar, and Kanye spent a lot of time looking at pictures of Kim”] - NME, 21. juni 2018, hentet 5. april 2021</ref><ref>[https://www.billboard.com/music/paul-mccartney/chart-history/HSI Paul McCartney Chart history] - Billboard.com</ref>

Det neste albumet til McCartney, ''[[Egypt Station]]'', kom først fem år senere, den 7. september 2018.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/70173899|tittel=Både blomster og ugrass på McCartneys første album på fem år|besøksdato=2020-02-23|dato=2018-09-07|fornavn=Øyvind|etternavn=Rønning|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> Det debuterte på 3.-plass på [[VG-lista]] i uke 37.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vglista.no/topplister/topp-40-album-2018-37/|tittel=Topp 40 Album 2018-37|besøksdato=2020-02-23|språk=nb-NO|verk=VG-lista 2020}}</ref> Albumet var McCartneys første topplassering på [[Billboard Hot 200]] siden [[Tug of War]] i 1982.<ref>{{Kilde www|url=https://www.billboard.com/articles/columns/chart-beat/8475341/paul-mccartney-first-no-1-album-in-over-36-years-on-billboard-200-chart|tittel=Paul McCartney Earns First No. 1 Album in Over 36 Years on Billboard 200 Chart With 'Egypt Station'|besøksdato=2020-02-23|verk=Billboard}}</ref> Albumet ble omtalt som et konseptalbum inspirert av ''Sgt. Pepper's'', som nylig hadde femtiårsjubileum. Tankene var at sangene er stasjoner på en imaginær rute. Albumet, som ble produsert av Ryan Tedder og Greg Kurstin, er også sett på som McCartneys betraktninger om dødelighet, søken og bekymringer. McCartney uttalte selv at han ble sterkt imotsagt av spesielt Tedder, som ønsket at McCartney fulgte instruksene hans mer.<ref>[https://www.theguardian.com/music/2018/sep/09/paul-mccartney-egypt-station-review Paul McCartney Egypt Station - Review] - The Guardian, 9. september 2018, hentet 5. april 2021</ref><ref>[https://pitchfork.com/reviews/albums/paul-mccartney-egypt-station/ Paul McCartney Egypt Station] - Pitchfork 11. september 2018, hentet 5. april 2021</ref><ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/egypt-station/2/ Egypt Station (side 2)] - Beatles Bible</ref>

Rett før jul i 2020 utga han albumet «McCartney III». Som på de to foregående «McCartney»-albumene fra 1970 og 1980, spilte han alle instrumentene selv og sto for sang, komposisjon og produksjon. Albumet fikk jevnt over relativt gode kritikker og gikk rett inn på førsteplassen på Billboards salgsliste. Vinylutgaven førte til den tredje største salgsuken for vinylplater siden 1991.<ref>{{kilde www|url=https://www.billboard.com/articles/business/chart-beat/9504857/mccartney-iii-debuts-top-album-sales-chart/|tittel=Paul McCartney’s ‘McCartney III’ Debuts at No. 1 on Billboard’s Top Album Sales Chart|dato=2020-12-28|besøksdato=2021-01-26}}</ref>

==== Pseudonymer ====
I årenes løp har Paul McCartney utgitt verk under et utall av [[Alter ego|''alter ego''-er.]] Det har som regel dreid seg om arbeider av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi.
{| class="wikitable"
|+ Paul McCartneys psevdonymer etter The Beatles
|-
! Psevdonym !! År !! Årsak
|-
| Bernard Webb || 1966 || Gi en single, «Woman», til Peter and Gordon for å se om den solgte uten hans navn på singlen.{{efn|Woman nådde 28.-plass i  Storbritannia og 14. i USA, men Peter and Gordon var uansett på vei ut av listene.}}<ref>[https://www.beatlesbible.com/1966/02/11/uk-single-woman-peter-and-gordon/ UK single release: Woman by Peter And Gordon] - Beatles Bible</ref>
|-
| Apollo C. Vermouth || 1968 || Produsent for [[Bonzo Dog Doo-Dah Band]]s hitsang «I'm the Urban Spaceman».<ref>[https://www.the-paulmccartney-project.com/artist/apollo-c-vermouth/ Apollo C. Vermouth] - The Paul McCartney Project</ref>
|-
| Percy «Thrills» Thrillington || 1977|| Utgivelse av en orkesterversjon av albumet ''Ram''<ref>[https://www.the-paulmccartney-project.com/artist/percy-thrills-thrillington/ Percy «Thrills» Thrillington]</ref>
|-
| The Fireman || 1993–2008 || Samarbeid med produsent og musiker Youth
|}

=== Klassisk musikk ===
[[Fil:Carl Davis.jpg|miniatyr|[[Carl Davis]] var mest kjent for sine mange musikalske bidrag til filmmusikk og musikken til den svært populære TV-serien basert på [[Jane Austen]]s bok «[[Stolthet og fordom]]», men han hjalp også mye til med McCartneys første klassiske verk.{{byline| Ramdzan Masiam | type=Foto:}} ]]
Paul McCartney har flere ganger prøvd seg som komponist av mer klassiske verker. Via omveier ble Paul McCartney kjent med komponistern og dirigenten [[Carl Davis]]. Davis ville gjerne at McCartney skrev et stykke til ære for at Liverpool filharmoniske orkester fylte 150 år. Davis forventet at de skulle jobbe hver for seg der McCartney sto for melodien og Davis «oversatte» den til passende stil. I stedet jobbet de tett med hverandre for å skape en musikalsk opplevelse. Det var McCartney som bestemte seg for at sjangren var et oratorium, og stykket fikk navnet ''[[Paul McCartney's Liverpool Oratorio]]''. Selv om Davis bidro stort, ville McCartney ikke dele sangrettighetene.<ref>Side 624–626, Norman</ref>

I 1995–1997 var McCartney knyttet til Anthology-samarbeidet, og pålagt ikke å gi ut klassisk musikk. Denne regelen gjaldt ikke klassiske verk, og i 1997 kom også hans andre klassiske korverk, «[[Standing Stone]]», som tok utgangspunkt i McCartneys undring over hvordan keltiske mennesker i gamle dager undret seg over «livets begynnelse og eksistensens mysterium». McCartney forfattet et dikt om emnet som ble utgangspunktet for strukturen for verket, selv om korverket er uavhengig av diktet. Verket toppet de klassiske listene.<ref>[https://www.classicfm.com/composers/mccartney/music/paul-mccartney-standing-stone/ Paul McCartney: Standing Stone] - Classic fm</ref>

I forbindelse med Standing Stone skrev McCartney stykket «Stately Horn» for waldhornvirtuosoen Michael Thompson. Stykket, som var selvstendig fra korverket, ble fremført, men aldri spilt inn.<ref>[https://www.the-paulmccartney-project.com/song/stately-horn/ Stately Horn] - The Paul McCartney Project</ref>{{efn|Philip Norman plasserer premieren i 2010, men andre kilder viser til 1997, i anledning premieren av Standing Stone.}}

[[Fil:Ecce cor meum8r.jpg|miniatyr|left|Foto fra oppføringen av [[Ecce Cor Meum]] i 2007.{{byline| Guy Lebèrge | type=Foto:}}]]
Etter to korverk på rad, kom McCartney i 1999 med et mer instrumentalt verk ''[[Working Classical]]''. Dette er en samling kortere stykker av McCartneys populærmusikk omgjort for  orkester ([[London Symphony Orchestra]] på de tre lengste sporene) og strykerkvartett ([[Loma Mar Quartet]] på de øvrige sporene).<ref>[https://www.allmusic.com/album/working-classical-orchestral-and-chamber-music-by-paul-mccartney-mw0000718439 Working Classical] - Allmusic.com</ref>

I 2006 kom nok et klassisk album, også dette et korverk, ''[[Ecce Cor Meum]]'' (omtrent «Se mitt hjerte»). Albumet ble møtt av den tradisjonelle kritikken for McCartneys klasiske verk at det var flotte melodier, men den klassiske utviklingen og arrangeringen av dem ikke holdt, spesielt i forhold til de største klassiske komponistene.<ref>Evan Sawdey: [https://www.allmusic.com/album/ecce-cor-meum-mw0000558096 Ecce Cor Meum] - Allmusic</ref><ref>[https://www.popmatters.com/paul-mccartney-ecce-cor-meum-2495731616.html Paul McCartney: Ecce Cor Meum] - Popmatters 8. november 2006, hentet 4. april 2021</ref>

Det femte og hittil siste klassiske verket til McCartney var denne gangen en ballett i samarbeid med datteren, designeren Stella McCartney. Verket fikk navnet ''[[Ocean's Kingdom]]'', og debuterte i 2011.<ref>Side 798, Norman</ref> Kritikere var skeptiske i begynnelsen, og McCartney og New York Ballet ble begge anklaget for kynisk å utnytte førstnevntes navn. Imidlertid fikk musikken relativt pen gjennomgang, og selv om librettoen ble anklaget for å være en klisjé, ble det også påpekt at balletter sjelden har spesielt originale librettoer. McCartney ble også anklaget og lovprist for å ha latt seg inspirere av store klasisske ballettkomponister, deriblant [[Pjotr Tsjaikovskij]], [[Maurice Ravel]], [[Samuel Barber]] og [[Leonard Bernstein]].<ref>Judith Mackrell: [https://www.theguardian.com/stage/2011/sep/30/oceans-kingdom-paul-mccartney Ocean's Kingdom - review] - The Guardian, 30. september 2011, hentet 5. april 2021</ref>

=== Elektronika ===
[[Fil:Martin Glover - Ilosaarirock 2009.jpg|miniatyr|Martin Glover, eller Youth, samarbeidet med McCartney på samtlige av hans elektronika-album med unntak av ett. {{byline| Tuomas Vitikainen | type=Foto:}}]]McCartney hadde lenge vært fascinert av moderne musikk og bruk av elektroniske hjelpemidler for å skape en eksperimentell lyd. I 1993 inngikk han et asamarbeid med bassisten i bandet [[Killing Joke]], Martin Glover, med artistnavnet «Youth». Sammen dannet de kjernen i det kollektive psevdonymet [[The Fireman]], hentet fra McCartneys sang  «Penny Lane». Hensikten med The Fireman var, som på '''Sg. Pepper'', å løsrive seg fra den artisten man var i alles øyne og prøve det man ville. Det var ingen regler, og man kunne prøve alt. Detes første album hadde navnet ''[[Strawberries Oceans Ships Forest]]''. Albumet besto i hovesak av mikser fra McCartneys nyeste album, «Off the Ground», men også «Back to the Egg» (fra Wings-perioden) og et par låter McCartney spilte inn i studio for Youth.<ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/strawberries-oceans-ships-forest/ Strawberries Oceans Ships Forest] - Beatles Bible</ref><ref name="elar" />

I 1995 ble flere låter spilt inn til et oppfølgingsalbum, ''[[Rushes (album)|Rushes]]''. Albumnavnet spiller også på «Penny Lane»., men det er også foreslått andre tolkninger. Albumet ble ikke fullført da, men tatt opp igjen på begynnelsen av 1998. Det fikk en naturlig stopp da Linda McCartney døde den 17. april samme år. Albumet ble gitt ut senere på året i 1998. Musikalsk var ''Rushes'' mer var iert enn forgjengeren, og besto også i større grad av originale verk. I motsetning til det første albumet, var det nå godt kjent at McCartney var del av The Fireman.<ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/rushes/ Rushes] - Beatles Bible</ref><ref name="Side 686, Norman">Side 686, Norman</ref>

I år 2000 kom et nytt album. Selv om han jobbet med Youth igjen, og også bandet [[Super Furry Animals]], ble ikke dette albumet kreditert The Fireman, delvis fordi dette var tungt McCartney-dominert. Albumet, ''[[Liverpool Sound Collage]]'', var inspirert av [[musique concrète]], noe McCartney hadde holdt på med siden 1960-tallet. Albumet ble gitt ut i forbindelse med McCartneys utstilling på Tate Modern i Liverpool.<ref>[https://www.allmusic.com/album/liverpool-sound-collage-mw0000620304 Liverpool Sound Collage] - Allmusic.com</ref>

McCartney fortsatte å eksperimentere med elektronika, nå med Roy Kerr (eller «The Freelance Hellraiser») på albumet ''[[Twin Freaks]]'' utgitt i 2005. Dette var gamle låter av ham med tung miksing.<ref>[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/twin-freaks/ Twin Freaks] - Beatles Bible</ref>

Det nyeste albumet, ''[[Electric Arguments]]'', kom først i 2008, nå med McCartneys og Youths navn på krediteringen. Youth hadde forelsått at dette albumet skulle ha vokal på, og McCartney, som ikke hadde noen sanger klare, bestemte seg for å improvisere. Selv om det må anses som et elektronika-album, hadde det større variasjon, og hadde trekk fra hard rock, country og gospel.<ref name="elar">[https://www.beatlesbible.com/people/paul-mccartney/albums/electric-arguments/ Electric Arguments] - Beatles Bible</ref>