Redigerer Parkering (avsnitt)

== Parkeringsnorm ==
En parkeringsnorm er en kommunes regelverk for hvordan parkering av biler og sykler skal ordnes ved nybygging og ombygging. Antall plasser angis som regel per leilighet, per ansatt eller per kvadratmeter bygningsmasse. Dette gir et minimumsantall parkeringsplasser som må bygges for å få byggetillatelse. Hvis parkeringsnormen for boliger settes lavere enn 1, forutsetter man at noen husholdninger ikke har bil. Dette er vanligst å forutsette i leilighetsbygg i områder med god kollektivtrafikk.

Parkeringsnormer oppsto på 1900-tallet for å sikre at trafikken til nye hus ikke skulle konkurrere om tilgangen til eksisterende parkeringsplasser. Det er mindre vanlig å angi et maksimumsantall parkeringsplasser. I Japan må man bevise att man har ordnet med parkering før man får kjøpe bil. I Singapore reguleres biltrafikken heller ved å begrense antallet lisenser på å eie bil, slik at markedsprisen på en slik lisens stiger.

Fordi parkeringsplasser er dyrt velger de fleste utbyggere å følge minimumsgrensene for antall parkeringsplasser. En rapport fra det svenske transportforskningsinstituttet fastslo at parkering subsidieres av fellesskapet og at kostnadene som regel spres på husleier, eiendomspriser og varepriser uten at den parkerende får mulighet til å vurdere om nytten av parkeringen er verdt tilleggskostnaden. Etterspørselen etter parkeringsplasser er derfor konstant høy.

Parkeringsnormer har fått kritikk fordi de ofte hindrer oppdeling av store leiligheter eller innredning av hybler. Den svenske organisasjonen Yimby har kritisert at parkeringsnormen for nybygg i Stockholm er 1, mens realiteten er 0,46 biler per leilighet i befolkningen nå. Yimby mener en så høy norm for nybygg fører til mindre interesse for ¨å bygge billige ungdomsleiligheter, økte byggekostnader, økt biltrafikk, utspredning av byfunksjonene og miljømessige betenkeligheter.

I Norge har vi sentrale, veiledende normer for antall parkeringsplasser for ulike typer bygg og institusjoner. Normene for bil er fra [[1970-tallet]], mens sykkelnormene er av nyere dato:

{| class=wikitable
|-----
! Virksomhetens art || Enhet
! Antall biloppstillingsplasser || Sykkelplasser 
|----- align="center"
| [[Enebolig]], småhus || Leilighet  ||  3,0 ||  1-2 
|----- align="center"
|  [[Rekkehus]], [[atriumhus]] ||  Leilighet  ||  2,0 ||  1-2 
|----- align="center"
| [[Boligblokk|Blokker]] ||  Leilighet  ||  1,50 ||  1-2 
|----- align="center"
| [[Hybel|Hybler]], hybelhus ||  Hybel  ||  1,0 ||  1
|----- align="center"
| [[Kirke]], [[kino]], [[teater]], [[forsamlingshus]] ||  Sitteplass  ||  0,50 ||  0,05 
|----- align="center"
| [[Butikk|Detaljhandel]] ||  100 m² gulvareal  ||  1,5 - 2,0 ||  3-4
|----- align="center"
| [[Varehus]] ||  100 m² gulvareal  ||  3,0 - 3,5 ||  3-4 
|----- align="center"
| [[Kontor]] ||  100 m² gulvareal  ||  1,5 - 2,0 ||  2 eller minst 10 % per ansatt
|----- align="center"
| [[Barneskole]]/[[barnehave]] ||  Ansatt  ||  0,6 ||  minst 50 % av sykkelføre personer
|----- align="center"
| [[Videregående skole]]r ||  Ansatt  ||  0,6 + 0,4 x elever over 18 år ||  minst 50 % av sykkelføre personer 
|----- align="center"
| [[Verksted]]er ||  100 m² gulvareal  ||  1,2 ||  2
|----- align="center"
| [[Varelager|Lager]] ||  100 m² gulvareal  ||  0,5 ||   
|----- align="center"
| [[Hotell]], [[gjestgiveri]] || Gjesterom  ||  1,0 + 0,5 per ansatt ||  
|----- align="center"
| [[Restaurant]], [[kafeteria]] ||  Sitteplass  ||  0,3 ||   
|----- align="center"
| [[Gatekjøkken]], [[kiosk]] ||  Sitteplass  ||  minst 8 ||  
|----- align="center"
| [[Idrettsanlegg]] ||  Tilskuer  ||  0,5 + 0,3 per ansatt || minst 10%
|----- align="center"
| [[Sykehus]]/[[sykehjem]] ||  Sengeplass  ||  0,2 + 0,6 per ansatt ||   
|----- align="center"
| [[Bensinstasjon]] (service)||    ||  minst 8 ||  
|----- align="center"
| Bensinstasjon (tanking)||   ||  minst 6 ||  
|}

Kommuner står relativt fritt i å vedta endringer av normene under henvisning til andre og lokalt mere tungtveiende hensyn. Disse kan eksempelvis dreie seg om lokal framkommelighet, forurensning grunnet økende biltetthet, ønske om å fremme kollektivløsninger. En kommunal parkeringsnorm kan angi både minimum, et fast antall og maksimum antall biloppstillingsplasser som skal etableres ved en gitt utbygging. Det er også anledning til å etablere frikjøpsordning og/eller sambruksordning. En frikjøpsordning fungerer slik at utbyggere kan betale en på forhånd vedtatt sum til kommunen som kommunen bruker til å etablere et offentlig anlegg. Dette er mest aktuelt i urbane situasjoner, der det offentlige selv har interesse av å ha kontroll på parkeringspolitikken og trafikkavviklingen, samtidig som det kan være vanskelig for utbyggere å dekke parkeringskravet på egen tomt. En sambruksordning går ut på at to eller flere utbyggere går sammen om å etablere et felles anlegg og at de da får et redusert krav som følge av at de har ulik tidsfordeling på når de bruker plassene.

Utviklingen i antall biler per innbygger har ført til at de etablerte normene ikke har dekket det reelle behovet. Private foretak har måttet ta hensyn til denne utviklingen i sine planer, mens offentlige foretak har fulgt de gamle normene. Resultatet er at offentlige institusjoner i den senere tid gjerne har underkalkulert behovet for antall parkeringsplasser for biler, særlig i rurale ''(landlige)'' strøk.