Redigerer Pansret personellkjøretøy (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:British Mark V (male) tank.jpg|thumb|En Mark V stridsvogn med mannskapsrom]]
[[Fil:BTR-40-batey-haosef-2.jpg|thumb|Et tidlig sovjetisk hjulgående PPK: [[BTR-40]] ]]
[[Fil:BTR-80 and Bradley.jpg|thumb|To kjøretøyklasser: [[M2 Bradley]] stormpanservogn til venstre og [[BTR-80]] PPK til høyre]]
[[Fil:Panser un 2.JPG|thumb|[[Pindad Panser]] [[Indonesia]] – [[ANOA]] 6X6 APS UN]]
[[Fil:Panser side left.JPG|thumb|APC [[Indonesia]] [[Pindad Panser]] – [[ANOA]] 6X6 APS]]

Under [[første verdenskrig]] ble de første [[stridsvogn]]ene utviklet for å kunne angripe fiendtlige maskingeværstillinger og passere piggtrådsperringer.  Samtidig ble den britiske [[Mark V]] utstyrt med et lite mannskapsrom for å bære infanteri.  Erfaringene fra dette ble ikke fulgt opp, og feltmarskalk [[Douglas Haig]] uttalte på slutten av krigen at seieren hadde kommet «ved geværet og bajonetten til infanteristen».  Franskmennene tolket krigserfaringen i den retningen at infanteriet trengte mer støtte, ikke mer beskyttelse, og satte opp styrkene sine med mer artilleri, stridsvogner og fly.

I 1928 følte militærtenkeren [[J.F.C. Fuller]] at det var påkrevet å påminne den årlige generalstabskonferansen om at pansring av krigsskip hadde gjort ramming umoderne, mens hæren hadde ikke tatt konsekvensen av dette og sluttet å angripe med menn. Fuller insisterte på at svaret var «en halv tomme stål». Britenes daværende stridsvogn, [[Vickers Medium Mark III]], var med sin 47 mm [[kanon]] en stor forbedring fra tidligere vogner, men det eksisterte ikke noe kjøretøy som kunne la infanteriet følge stridsvognene i angrep.

Mens britene var opptatt med sine stridsvogner og lette, pansrede kjøretøyer som [[bren-gun carrier]], jobbet tyskerne med å mekanisere sine styrker. Under [[andre verdenskrig]] ble infanterister satt opp med [[halvbeltevogn]]er, spesielt på tysk og amerikansk side. Tyskernes vogner var mer sofistikerte enn andre land sine.  De hadde blant annet bremsing på beltene for å avhjelpe styringen, bedre belter og bedre [[hjuloppheng]]. Et stort antall slike kjøretøyer kom i tjeneste fra 1938.  Det mest kjente var [[Hanomag]]s [[SdKfz 251]]

I [[1944]] støtte britisk og kanadisk infanteri på sterk motstand på vestfronten. Deres oppgave var å holde nede de tyske styrkene, mens amerikanske styrker brøt ut av brohodet og angrep vestover. I denne situasjonen hadde de mange tyske styrker konsentrert mot seg.  Kommandøren for ''2nd Canadian Corps'', general [[Guy Simonds]], sørget for å få konvertert 72 amerikansk-produserte [[M7 Priest]] selvgående [[haubits|felthaubitser]] til PPKer ved å fjerne haubitseren og plate over hullet i frontpanseret med vrakstål.  Kjøretøyene ble kalt ''Kenguruer'', etter kodenavnet for verkstedet som konverterte dem.  Hver vogn fikk tildelt en vognfører og lastet med 10 infanterister hver gikk de i kamp under operasjon Totalize natt til [[7. august]] [[1944]].  Kjøretøyene ble en suksess, og var i tjeneste under resten av felttoget i Frankrike.  [[28. august]] 1944 ble avdelingen som brukte dem omdøpt til ''1st Canadian Armoured Personnel Carrier Squadron''.

I løpet av felttoget var M7ene utslitt, og de ble senere erstattet av australskbygde [[Ram]]-stridsvogner som ble konvertert.

I etterkrigstiden forsvant halvbeltevognene, og PPKer ble enten hjulgående eller beltegående.  I USA ble det hovedsakelig fokus på beltegående vogner. [[M39]] og [[M44]], som kom på slutten av krigen, var [[M18 Hellcat]] [[panserjager]]e som var konvertert. De ble faset ut av [[M75]] og [[M59]] først på [[1950-tallet]].  De hadde da allerede den kjente «boks-på-belter»-profilen til M113.  [[Ford]] og [[Kaiser Aluminium and Chemical Co.]] brukte M59 og M75 som basis for neste generasjon vogner.  I [[1960]] kom de så med M113, den mest brukte og mest kjente beltegående PPK. Den er produsert i over 80&nbsp;000 eksemplarer, noe som gjør det til det mest utbredte amerikanske kampkjøretøyet noensinne. En rekke forbedrede versjoner kom i tiårene etter, også fra andre land enn USA. M113 er fremdeles i bruk verden over, og har mange etterligninger, for eksempel britiske [[FV432 Trojan]], franske [[AMX VTP]] og nederlandske [[DAF-YP 308]].

På samme tid konsentrerte [[Sovjetunionen]] seg om hjulgående PPKer. BTR-serien ([[BTR-60|60]], [[BTR-70|70]] og [[BTR-80|80]]) ble utviklet kontinuerlig gjennom [[den kalde krigen]].  Disse hadde åtte hjul og et lite tårn til maskingevær. De tok over etter [[BTR-40]], som nærmest var en pansret lastebil.  Sovjeterne hadde også ett ess i ermet: På 1960-tallet kom de med [[stormpanservogn]]en, kalt [[BMP-1]]. I motsetning til PPKer hadde denne nye klassen kraftigere bevæpning, og skulle ta opp kampen sammen med infanteristene den transporterte.  Utviklingen av beltegående PPKer stagnerte, da alle industrialiserte land konsentrerte seg om en blanding av hjulgående PPKer og stormpanservogner.

I senere tid har [[Israel]] tatt opp den gamle praksisen med konverterte stridsvogner, da de har bygget om gamle [[T-55]] stridsvogner til PPKer kalt [[IDF Achzarit]]. USA har også begynt å bruke hjulgående PPKer i større utstrekning, basert på [[sveits]]iske [[MOWAG Piranha]].