Redigerer Paleokristen arkeologi (avsnitt)

== Historisk fremvekst ==
Som en begynnelse for denne forskningsinteressen kunne kan betrakte keisermoren [[Flavia Iulia Helena Augusta|Helenas]] bestrebelser for å finne [[Det hellige kors]] i [[Jerusalem]].{{Tr}} Helena var moren til [[Konstantin den store]].

Den kristne arkeologi ble ikke noen egentlig fagdisiplin før i begynnelsen av [[renessansen]].{{Tr}} Da ble det i [[Roma]] en økt interesse for de tidligkristne kirker, og kirkeruiner, i byen. Ledende skikkelser i så måte var [[Giovanni de Dondi|Giovanni Dondi]] [1318–1389] med ''Iter Romanum'', [[Poggio Bracciolini]] [1389–1459] med ''De fortunae varietate urbis Romae'' og [[Maffeo Vegio]] [1407–1458] med ''De rebus antiquis memorabilibus S. Petri Romae'').{{Tr}} Man samlet på og analyserte både hedenske og kristelige innskrifter ([[Jan Gruter|Jan Gruyter]] [Janus Gruterus, 1560–1627]; [[Raffaele Fabretti]] [1620–1700]).

De romerske [[katakombene]] ble gjenoppdaget eller gjenstand for større og mer systematiskinteresse. Lærde som [[Antonio Bosio]] (1575–1629), [[Giovanni Ciampini]] (1633–1698), [[Filippo Buonarruoti]] (1661–1733), [[Marco Antonio Boldetti]] (1663–1749) og andre samlet materiale først fra Roma og etterhvert også annetsteds fra (som for eksempel fra [[Ravenna]]: [[Antonio Zardini]] [1725–1785], ''De antiquis sacris Ravennae aedificiis'') og presenterte det i rikt illustrerte samleverker. Ved siden av dette utforsket lokalhistorikere også de mindre kristne sentra fra antikken, i Italia, Frankrike, Spania og også i Tyskland.

Med ''Histoire de l’art par les monuments, depuis sa décadence au IVe siècle jusqu’à son renouvellement au XVIe'' (1823) forsøkte franskmannen [[Jean Baptiste Louis Georges Seroux d’Agincourt]] (1730–1814) å frembringe en kunstnerisk samlet presentasjon av de kristne fortidsminner.{{Tr}}

Bedrede reisemuligheter fra begynnelsen av 1800-tallet førtte til at ikke bare [[klassisk arkeologi]], men også kristen arkeologi, kunne begynne å utforske Midtøsten og noe senere også Nord-Afrika. [[Giuseppe Marchi (arkeolog)|Giuseppe Marchi]] (1795–1860) og [[Giovanni Battista de Rossi]] (1822–1894) fortsatte forskningen i Roma, 1871–1881 publiserte [[Raffaele Garrucci]] (1812–1885) sitt seksbinds ''Storia dell’arte cristiana nei primi otto secoli della chiesa'', [[Joseph Wilpert]] (1857–1944) kunne presentere de romerske katakombemalerier, sarkofager og kirkemosaikker og -veggmalerier.

I teologutdannelsen var kristen arkeologi et vedheng til [[kirkehistorie]]faget, men fikk etterhvert mer tyngde og plass.{{Tr}} Kirkehistoriens oppblomstring kom også den kristne arkeologi til gode.{{Tr}} I Roma gav [[Anton de Waal]] (1837–1917) ved [[Campo Santo Teutonico]] en gruppe unge teologer muligheten til et slikt spesialstudium. I 1901 stiftet kirkehistorikeren [[Franz Xaver Kraus]] (1840–1901) testamentarisk fra sin formue en lærestol for kristelig arkeologi ved det katolske teologiske fakultet ved [[universitetet i Freiburg]]. Ved det tilsvarende protestantiske fakultet ved [[universitetet i Berlin]] skjedde det noe lignende med et eget professorat fra 1913. Med [[Ludwig von Sybel]] (1846–1929) vendre også den tradisjonelle kunstvitenskap blikket mot førkristen kunst(''Christliche Antike. Einführung in die altchristliche Kunst'' [1906/1909]). I 1925 ble [[Pontificio Istituto di Archeologia Cristiana]] grunnlagt i Roma.

Fra begynnelsen av 1900-tallet har fagfeltets dybde blitt utviklet og metoder blitt forfinet av [[Franz Joseph Dölger]] (1879–1940), [[Theodor Klauser]] (1894–1984), [[Johannes Kollwitz]] (1903–1968), [[Friedrich Wilhelm Deichmann]] (1909–1993) og mange andre.