Redigerer Paleografi (avsnitt)

== Oversikt ==
Paleografi er på mange måter en forutsetning for [[filologi]]en, og håndterer to viktige vanskeligheter først. Ettersom stilen på de enkelte alfabet har utviklet seg hele tiden, er det nødvendig å kjenne til hvordan de enkelte bokstaver skal tydes. Skrivere benytter seg ofte av mange abbreviaturer, det vil si forkortelser, vanligvis for å kunne skrive teksten raskere, og noen ganger for å spare plass, slik at en paleograf må vite hvordan disse skal tolkes. Kunnskap om de enkelte bokstavformer, [[Ligatur (typografi)|ligaturer]], tegnesetting, forkortelser, og så videre, gjør det mulig for paleografen å lese teksten slik skriveren hadde til hensikt at den skulle bli lest.

[[Fil:Textus Roffensis ms.png|thumb|Første side av manuskriptet Textus Roffensis som ble funnet i katedralen i Rochesters bibliotek (MS A.3.5), men som i dag oppbevares i Maidstone i Kent Archives Office.]]
Den første gang begrepet «paleografi» ble benyttet var muligens i [[1703]] av [[Bernard de Montfaucon]], en [[Benediktinerordenen|benediktinermunk]]. I løpet av [[1800-tallet]] ble paleografi atskilt fra vitenskapen om [[diplomatikk]]en. [[Wilhelm Wattenbach]] og Leopold Delisle bidro meget til denne atskillelsen med deres studier mellom forholdet til den menneskelige hånd og skriving. Deres arbeid var hovedsakelig basert på håndens bevegelse når den former bokstaven, og på å etablere en [[genealogi]] av ulike former av skriving basert på den historiske utviklingen av dens former.<ref>Marichal, R.: «Paleography» i ''New Encyclopaedia New York'': Gale-Thomson, 2003 Vol.X, side 773.</ref>

Paleografen må ha kunnskap om tekstens språk, de forkortelser som benyttes, og de ulike håndskriftstilene. Kunnskap om skrivematerialer er også nødvendig for studier av oldtidshåndskrifter og for å identifisere de ulike tider eller epoker som de ble skrevet på og i.<ref>Gwinn, Robert P.: «Paleography» i ''The Encyclopaedia Britannica'', Micropaedia, Vol. IX, 1986, side 78.</ref> Paleografen må derfor tyde skrift på mange materialformer, eksempelvis [[papyrus]], [[pergament]], [[papir]], foruten skrift på potteskår som i [[Egypt]] og [[Hellas]], tynne metallplater, private og stort sett tilfeldige inskripsjoner på husvegger og lignende som i [[Pompeii]]. Det er avgjørende for paleografien å tyde fortidens skrifter og å kunne gi disse en datering og en stedsplassering.<ref>De Lasala, Fernando: ''Exercise of Latin Paleography'' (Gregorian University Rome, 2006) side 7.</ref>