Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

==Tidlige år==

=== Fødsel og ungdom ===
Otto II ble født i 955 som tredje sønn av Tysklands konge [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]] og hans andre kone [[Adelheid av Det tysk-romerske rike|Adelheid]]. I løpet av 957 var Otto IIs eldre brødre Henrik (født 952) og Bruno (født 953) døde. Det samme var Otto Is sønn fra hans første ekteskap med [[Edith av England]] (Eadgyth), kronprins [[Liudolf, hertug av Schwaben]]. Dermed ble den to år gamle Otto II kongedømmets kronprins og Otto Is arving. Erkebiskop Wilhelm av [[Mainz bispedømme|Mainz]] fikk ansvar for guttens litterære og kulturelle utdanning. Odo I, markgreve av Sachsen, lærte den unge kronprinsen krigskunst og kongedømmets juridiske skikker.

Otto I hadde behov for å sikre tronfølgen i Tyskland før han dro mot Italia for å samle det tysk-romerske rike. Et møte i [[Worms]] i mai 961 valgte derfor hans sønn til medkonge i Tyskland i en alder av seks år. Otto II ble deretter kronet av sin onkel Bruno, [[Köln erkebispedømme|erkebiskop av Köln]] i katedralen i Aachen 26. mai 931<ref> Reuter, Timothy, ''The New Cambridge Medieval History, Vol.  III: c. 900-c. 1024'', Cambridge University Press, 2000, s. 251</ref>. Otto I hadde dermed sikret tronfølgen, men han hadde brutt sedvaneretten som sa at umyndige barn ikke kunne gis kongemyndighet. Han var trolig motivert av risikoen ved sitt foretak i Italia der han skulle kreve at paven kronet ham til keiser over det tysk-romerske rike. Otto I krysset Alpene og dro til Italia mens Otto II ble igjen i Tyskland, og de to erkebiskopene Bruno (av Köln) og William (av Mainz) ble utnevnt til medregenter. Etter et opphold på tre år i Italia kom Otto I tilbake til Tyskland som romersk keiser. For igjen å sikre arvefølgen bekreftet Otto I på nytt Otto II som sin arving den 2. februar 965, på treårsdagen for Otto Is kroning som keiser. Otto II ble senere, den 25. desember 967 kronet til medkeiser sammen sin far av pave [[Johannes XIII]]<ref>Duckett, Eleanor (1968). ''Death and Life in the Tenth Century''. Ann Arbor: University of Michigan Press, s. 90</ref>.

=== Bekreftelse som tronarving ===
[[Fil:Otton II et Théophano.JPG | thumb | right | 220px | Otto II ( til venstre) og Theophania salves som keiser og keiserinne]]
Selv om Otto I ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten to år i Tyskland foretok Otto I en tredje ekspedisjon til Italia i 966 . Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da elleve år gamle Otto II under Otto Is fravær.

Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto I å avklare forholdet til [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia . Otto I ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans [[Det ottonianske dynasti|ottonianske dynasti]] og det østlige [[kongeriket Makedonia|makedonske dynastiet]]. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto II som medkeiser. Otto I sendte deretter bud om at Otto II skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i [[Verona]] og de marsjerte sammen gjennom [[Ravenna]] til Roma. På 1. juledag, den 25. desember 967, ble Otto II kronet til medkeiser av pave [[Johannes XIII]] og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikret<ref>Duckett, s. 90</ref>.
 
Otto IIs kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, seks år senere, under den nye bysantinske keiser [[Johannes I Tzimiskes]], var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto I hadde foretrukket den bysantinske prinsesse [[Anna Porphyrogenita]], datter av den tidligere bysantinske keiser [[Romanos II]], men hun var bare fem år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes I Tzimiskes foreslo i stedet sin niese [[Theophania]]. 14. april 972 ble den seksten år gamle Otto II gift med den tolv år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av paven<ref>Reuter, s. 254 </ref>.

Selv etter sin kroning ble Otto II værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto I utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto II ikke noe hertugdømme. Otto II oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter fem år borte returnerte den keiserlige familien til [[Sachsen]] i august 972.

Den 7. mai 973 døde Otto I av feber, og Otto II etterfulgte sin far som enekeiser uten å møte noen motstand<ref>Reuter, s. 254 </ref>. Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide det dypere inn i Italia.