Redigerer Oslo-Filharmonien (avsnitt)

==Historikk==
Oslo-Filharmoniens røtter går tilbake til 1871, da Christiania Musikforening ble stiftet av [[Edvard Grieg]] og [[Johan Svendsen]], og dermed avløste [[Det Philharmoniske Selskab]] av 1847. Orkesteret ble siden ledet av [[Ole Olsen (komponist)|Ole Olsen]], [[Johan Selmer]], [[Iver Holter]] og [[Otto Winter-Hjelm]]. Under Holters ledelse ble orkesteret slått sammen med [[Christiania Theater]]s Orkester, som den gang var truet av reduksjoner. Holter foreslo opprettelsen av et byorkester som kunne spille ved kommunale festligheter, ved konsertoppførelser og i teatret. Orkesteret fikk dermed kommunal støtte fra 1889.

[[File:Nationaltheatrets orkester, mars 1905 - no-nb digifoto 20140430 00125 bldsa fFA00277 (cropped).jpg|thumb|Johan Halvorsen og Nationaltheatrets orkester i 1905{{byline|Frederik Hilfling-Rasmussen. Eier: [[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
I 1899 ble [[Nationaltheatret]], som skulle romme både teater og opera, åpnet. Her fikk man et orkester med opptil 44 musikere. Dette orkesteret skulle også være Musikforeningens og hovedstadens faste symfoniorkester. Musikerne kom i stor grad fra det tidligere Christiania Theaters Orkester. Kapellmester var [[Johan Halvorsen]].

Under [[1. verdenskrig]] ble orkesteret oppløst som følge av pengemangel og lønnskonflikter, men ble gjenopplivet i 1918 ved en gave fra skipsreder [[Anton Fredrik Klaveness (1874–1958)|A. F. Klaveness]] på 500&nbsp;000 kr. Berømte gjestedirigenter ble invitert. Klaveness ble også leder av en komité innenfor Musikforeningen som forberedte stiftelsen av et permanent, selvstendig orkester. I 1919 ble Nationaltheatrets orkester oppløst, og de fleste musikerne tok plass i det nystartede Filharmonisk Selskaps Orkester.

===1919&ndash;20 : Den første sesongen===
[[File:Georg Schnéevoigt in Oslo ca. 1920 (cropped).jpg|left|175px|thumb|Georg Schnéevoigt ca. 1919{{byline|Narve Skarpmoen. Eier: [[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
Filharmonisk Selskap ble stiftet den 22. februar [[1919]].<ref name="Berckenhoff31"/> Hvert av stiftelsens 14 medlemmer tegnet en maksimumsgaranti for et år på 2&nbsp;500 kr. I mars søkte de kommunen om bidrag til overtagelse av Nationaltheatrets orkester, og 31. juli ble søknaden behandlet i bystyret. Samtidig tegnet 330 personer aksjer med totalt 382 garantideler i Filharmonisk Selskap AS. I dette selskapet måtte aksjonærene, i stedet for å forvente utbytte, forplikte seg til å betale fem ganger aksjens pålydende årlig i tre år. 5. juli 1919 ble den konstituerende generalforsamling avholdt, og representantskap, styre og programkomite ble valgt.

I løpet av våren hadde det vært stor diskusjon i pressen om hvem som skulle få æren av å være orkesterets første dirigent. Skulle man prioritere norske kandidater, eller skulle man velge en utenlandsk dirigent som kanskje var dyktigere, men som ikke ville ha det samme forholdet til og ønsket om å ivareta norsk musikk? Pressen selv foreslo at stillingen skulle deles, og det endelige resultat ble tre kapellmestre: [[Johan Halvorsen]], [[Georg Schnéevoigt]] og polske [[Ignaz Neumark]].

[[File:Filharmonisk Selskaps Orkester ca. 1920 (cropped).jpg|thumb|Filharmonisk Selskaps Orkester og [[Georg Schnéevoigt]] avbildet i [[Gamle Logen]] en gang mellom 1919 og 1921{{byline|Narve Skarpmoen. Eier: [[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
Filharmonisk Selskaps Orkesters første konsert fant sted i [[Gamle Logen|Logens Store Sal]] 27. september 1919, med 59 musikere på podiet og med [[Georg Schnéevoigt]] som dirigent.<ref name="Johnson26"/> På programmet var [[Rikard Nordraak]]s «[[Ja, vi elsker dette landet|Ja, vi elsker]]», [[Johan Svendsen]]s «Festpolonaise», [[Christian Sinding]]s ''Symfoni nr. 1'', [[Edvard Grieg]]s ''Klaverkonsert i a-moll'' og til slutt «Landkjenning», med operasangeren [[Erik Ole Bye|Erik Bye]] som barytonsolist, og med [[Den norske studentersangforening]] og Christiania Handelsstands Sangforening i korpartiene.

Blant den første sesongens store gjester var pianistene [[Eugen d’Albert]], [[Edwin Fischer]], Wilhelm Kempff, Ignaz Friedmann og Arthur Schnabel, og fiolinistene Bronislaw Hubermann og Carl Flesch, samt den internasjonale superdirigenten [[Arthur Nikisch]].

I løpet av denne første sesongen ga orkesteret 135 offentlige konserter, de fleste for fulle hus. Også kammermusikkseriens seks abonnementskonserter trakk mange tilhørere. Filharmonisk Selskaps Strykekvartett, etablert tre uker etter åpningsskonserten, besto av lederne for hver strykegruppe: Richard Burgin, Oscar Holst, H. H. van der Vegt og Alexander Schuster.

===1920-årene===
[[File:Domus media - Universitetet i Oslo (University of Oslo) - Oslo, Norway 2021-03-25.jpg|thumb|Med unntak av noen få år var [[Universitetets aula]] hovedarenaen til Filharmonisk Selskaps Orkester fram til [[Oslo konserthus]] sto ferdig i 1977{{Byline|Ryan Hodnett}}]]
[[File:Violinist Hugo Kolberg (cropped).jpg|left|175px|thumb|[[Hugo Kolberg]], konsertmester 1920&ndash;25{{byline|Ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket}}]]
Ved innledningen til sesongen 1920&ndash;21 trakk [[Johan Halvorsen]] seg etter uenighet med styret om honorar og administrative forpliktelser. Selskapet fortsatte med de to gjenværende faste dirigentene. Den tyske fiolinisten [[Hugo Kolberg]] overtok konsertmesterplassen etter Richard Burgin, som gikk over til stillingen konsertmester i [[Boston Symphony Orchestra]] under [[Pierre Monteaux]] og senere [[Serge Koussevitzky|Koussevitzky]].
I 1920 ble de etter hvert veldig populære skolekonsertene introdusert. Allerede i januar 1921 var de besøkt av over 30&nbsp;000 barn. Ved utgangen sesongen fratrådte [[Ignaz Neumark]], og [[José Eibenschütz]] ble hyret inn og fikk ansvar for 75-80 konserter årlig. Sesongens høydepunkt var trolig besøket av [[Jean Sibelius|Sibelius]], som dirigerte to konserter med egne verker for fulle hus og med kongefamilien i salen.<ref name="Johnson29"/>

Sesongen 1921&ndash;22 ble [[Filharmonisk Selskaps Kor]] stiftet, og orkestret ble av økonomiske grunner redusert med fem musikere. 
Til tross for stor suksess, gikk orkesteret fortsatt med underskudd. Orkesteret var avhengig av ytterligere inntekter for å kunne overleve, og dette førte til lange debatter om statsstøtte. I [[Stortinget]] var meningene delte; Partimessig tverrpolitisk sto Bygde-Norge mot By-Norge. Resultatet var opprettelsen av et fond på 500&nbsp;000 kr med årlige bevilgninger, hvorav 200&nbsp;000 kr skulle gå til orkestrene i [[Kristiania]] og [[Bergen]], og 100&nbsp;000 kr var på deling mellom [[Stavanger]] og [[Trondheim]]. 

For å møte de økonomiske problemene ble repertoaret popularisert og formen noe fornyet slik som de svært populære friluftskonsertene. Den første friluftskonserten fant sted på [[St. Hanshaugen (park)|St. Hanshaugen]] i august 1922, og innledet konsertsesongen 1922&ndash;23. Hele 15&nbsp;000 billetter ble solgt, og allerede lørdagen etter ble en ny utendørskonsert arrangert.  

I løpet av sesongen 1923&ndash;24 slapp tre nye norske dirigenter til: [[Olav Kielland]], [[Arild Sandvold]] og den norsk-amerikanske [[Ole Windingstad]]. Den aller første av Filharmoniens turnéer utenbys gikk til Trondheim. I april [[1923]] ble det det første radioprogram i Norge kringkastet fra [[Tryvannshøgda]], tett fulgt av den første radiokonserten. Våren 1925 fikk [[Det Norske Kringkastingsselskap]] konsesjon på driften i Oslo-området, og samme år forelå en kontrakt mellom Kringkastingsselskapet og Filharmonisk Selskap om konsertoverføring hver fredag kl. 20.00.

[[File:29167 Calmeyergatens Misjonshus.jpg|thumb|[[Calmeyergatens Misjonshus]] hadde i sin tid [[Oslo]]s største sal med plass til 2830 tilhørere. Filharmonisk Selskap benyttet den ofte til større konserter der Aulaen ble for liten. Bygningen ble revet i 1972 {{Byline|Leif Ørnelund. Eier: [[Oslo Museum]]}}]]
Sesongen 1924&ndash;25 var preget av en rekrutteringskrise etter at femten av de utenlandske musikerne sluttet. Bolig- og lønnsforholdene var langt bedre i andre europeiske land, og der ble også klassiske musikere behandlet med adskillig større respekt. Blant de nye ansatte var cellisten Karl Andersen. H. H. van der Vegt overtok som 1. konsertmester etter Hugo Kolberg, og i Vegts sted kom den tyske bratsjisten Hugo Kramm, fra konsertmesterstillingen i Harmonien. Vegt forlot orkestret allerede neste sommer og overlot 1. konsertmesterplassen til den franske fiolinisten Robert Soëtens. Soëtens er i dag trolig mest kjent for sin urframførelse av [[Sergej Prokofjev]]s ''Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll'' i [[Madrid]] i 1935.<ref name=ind>{{kilde avis|etternavn=Anderson|fornavn=Martin|url=https://www.independent.co.uk/news/obituaries/obituary-robert-soetens-1286893.html|tittel=Obituary: Robert Soetens|avis=[[The Independent]] |språk=engelsk|sted=London|dato=1997-12-5}}</ref>

I sesongen 1927&ndash;28 hadde orkesteret igjen store økonomiske problemer etter at statsstøtten var blitt ytterligere redusert. Samme sesong ble [[Issay Dobrowen]] ny sjefdirigent, og Max Rostal, den senere storfiolinist og internasjonalt anerkjente pedagog, ble ny l. konsertmester. Allerede sesongen etter ble Rostal kalt som professor i Berlin, og [[Ernst Glaser]] overtok stillingen. Glaser spilte i orkestret fram til [[1969]]. Orkesterets første utenlandsturné fant sted vinteren 1927 og gikk til [[Stockholm]] med Georg Schnéevoigt som dirigent.

===1930-årene===
[[File:Ernst Glaser 1951 (cropped) (cropped).jpg|left|175px|thumb|[[Ernst Glaser]] var 1. konsertmester 1928&ndash;1958{{Byline|Svein Abraham Sturlason }}]]
[[File:Issay Dobrowen and Filharmonisk Selskaps Orkester (Oslo).jpg|thumb|Issay Dobrowen og Filharmonisk Selskaps Orkester i [[Universitetets Aula]] ca. 1930{{Byline|Narve Skarpmoen}}]]
Økonomiske nedgangstider førte til nye kutt i de offentlige tilskuddene, og i 1932 var orkesterets økonomi så dårlig at det var på randen av nedleggelse. Orkestermusikernes lønninger måtte atter en gang kuttes, og det ble jobbet iherdig med å trekke til seg nye publikumsgrupper til konsertene. [[NRK|Kringkastingen]] ble Filharmonisk Selskaps redningsplanke, og orkesteret ble i 1934 kontraktsmessig forpliktet til kringastingstjeneste som et fast kringkastingsorkester, en ordning som varte helt fram til 1946. Orkesteret ble delt i to grupper, som byttet på å spille i kringkastingen på toppen av sine ordinære konserter for Filharmonisk Selskap. Orkesterets «trengselstid» var endelig over i 1938 da ti store bedrifter tegnet seg for store pengebeløp for billetter til sine ansatte.<ref name="Johnson38"/> 

Sjefdirigent Issay Dobrowen var stadig mer etterspurt som gjestedirigent utenfor Norges grenser, spesielt i [[USA]] og [[Storbritannia]]. Og etter noen uheldige programkollisjoner, der Dobrowen heller valgte å prioritere utenlandske oppdrag framfor Filharmonisk Selskap, ble det av bevilgende myndigheter forlangt en mer tilstedeværende kunstnerisk ledelse. I 1931 overtok derfor [[Odd Grüner-Hegge]] og [[Olav Kielland]] sjefdirigentrollen i fellesskap. Men bare etter noen få år ønsket styret å gå vekk fra en delt kunstnerisk ledelse, og Olav Kielland ble fra 1933 foretrukket som sjefdirigent alene, begrunnet med at han hadde mer administrativ erfaring enn Grüner-Hegge.<ref name="Johnson36"/> 

Et av de musikalske høydepunktene på 1930-tallet var [[Igor Stravinskij]]s opptreden som gjestedirigent i 1931. Besøket ble behørig omtalt i både norsk og utenlandsk presse og var til stor inspirasjon for norsk musikkliv. Nesten like stor interesse vakte besøket til [[Paul Hindemith]] samme år, som var solist i sitt eget verk, ''Kammermusikk nr. 5 for [[bratsj]] og orkester'', og i en konsert av [[Antonio Vivaldi|Vivaldi]]. Av øvrige solister på 1930-tallet hører [[Wilhelm Kempff]], Erna Berger, 13-årge [[Ida Haendel]], Casadesus og Piatigorsky. Blant gjestedirigentene finner man navn som [[Bruno Walter]], [[Erich Kleiber]] og [[Sir Adrian Boult]]. Mye omtalt var også besøket til [[Wilhelm Furtwängler]], som dirigerte Filharmonisk Selskaps Orkester 1. april 1940, en knapp uke før den [[Tyskland|tyske]] invasjonen.

===1940-årene===
[[File:Statsakten. Akershus. 1942-02-01. (8619126880).jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]] (t.h.) lytter til Filharmonisk Selskaps Orkester spille under [[Statsakten]] i «Riddersalen» på [[Akershus slott og festning|Akershus slott]] den 1. februar 1942. Orkesteret framførte blant annet «Hyldningsmarsj» fra ''Sigurd Jorsalfar'' av Grieg. Til venstre for Quisling på første rad sitter [[Josef Terboven|Terboven]]<ref> {{Kilde avis|url=https://www.nb.no/items/934bd7439a4f6435997084f89db6ca0c?page=5&searchText=statsakten%2Bfilharmonisk |tittel=Statsakten på Akershus slott|utgiver=Buskeruds Blad|besøksdato=|forfatter=|dato =1942-2-2  |side=6|arkivurl= |arkivdato=|sitat=Forsamlingen reiser seg og hilser Reichskommissar Terboven og NS fører Vidkun Quisling, idet de kommer inn sammen og tar sine plasser øverst ved podiet. Filharmonisk Selskaps orkester under dirigent Gustavson setter i med Königsmarsch av Richard Strauss og deretter med Griegs Hydningsmarsj av Sigurd Jorsalfar. [...] Høytideligheten slutter med den tyske og norske nasjonalsangen, hvoretter der Herr Reichskommissar og Vidkun Quisling forlater salen, fulgt av ministrene og æresgjestene. }}</ref>{{Byline|Riksarkivet}}]]
Konsertvirksomheten ble opprettholdt gjennom hele [[Andre verdenskrig|andre verdenskrig]], imidlertid underlagt okkupasjonsmaktens strenge sensur. «Kultur- og Folkeopplysningsdirektoratet» kunne for eksempel ikke tillate [[Ludvig Irgens-Jensen|Irgens-Jensen]]s oratorium ''[[Heimferd]]'', da publikum kunne tenkes å knytte handlingen til «aktuelle begivenheter» som igjen kunne lede til demonstrasjoner.<ref name="Johnson39"/> Dessuten forsøkte okkupasjonsmakten å bruke orkesteret til propagandaformål. Spesielt problematisk var medvirkningen i [[Statsakten på Akershus]] i februar 1942. Orkesteret forsøkte å nekte, men det var ingen vei forbi.<ref name="Johnson39"/>    

Verst gikk krigen ut over orkesterets [[Jøder|jødiske]] konsertmester, Ernst Glaser. Han fortsatte som konsertmester helt fram til høsten 1942. Men dagen før de store aksjonene mot jødene ble han varslet av [[hjemmefronten]], gikk i dekning og kom i siste øyeblikk over til [[Sverige]].<ref name="Johnson40"/> 

Blant de største konsertbegivenhetene under andre verdenskrig hører 100-årsmarkeringen av [[Edvard Grieg]]s fødsel i 1943 med til sammen fem konserter fra 7. til 12. juni.

Første konserter etter krigen fant sted i [[Nationaltheatret]] den 8., 9. og 10. juni med kongen til stede. I sesongåpningen den 10. september ble Olav Kielland møtt av pipekonsert fra publikum. Kielland hadde i 1940 vært medlem av [[Quislings første regjering|Quisling-regjeringens]] «[[Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål|konsultative råd]]» sammen med [[Per Reidarson]], [[David Monrad Johansen]] og [[Geirr Tveitt]]. Og selv om Kielland etter krigen ble frikjent av et myndighetsoppnevnt råd, var det tydeligvis ikke glemt av et rasende publikum. Kielland valgte derfor å fratre som kunstnerisk leder, og Odd Grüner-Hegge tok over. Imidlertid ble ni av orkesterets 57 meldemmer fjernet fra sine stillinger for sitt samarbeid med okkupasjonsmakten. Den tidligere solofløytisten Rolf Schüttauf, som i 1940 trådte ut av Filharmonisk Selskap for å bli medlem av [[Gestapo]], hadde blitt skutt.<ref name="Johnson41"/> [[Alfred Fidjestøl]] hevder imidlertid i sin bok fra 2019 at orkesteret aldri tok et egentlig oppgjør med krigen: «Man ofret de som ofres måtte, men tok aldri en debatt om selskapets rolle og hvilke valg institusjonen gjorde.»<ref name=Fidjestøl>{{Kilde avis|url= |tittel=Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med egen krigshistorie|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Ørstavik, Maren |dato =2019-9-27  |side=32-33|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>

Før krigen var musikerne ansatt på nimånederskontrakter og måtte livnære seg som kafé-, restaurant- eller tatermusikere i sommermånedene. Under krigen fikk imidlertid musikerne fast ansettelse og kunne ha orkesterstillingen som hovederverv.

===1950-årene===
[[File:Odd Grüner-Hegge and colleagues (cropped).jpg|thumb|Orkesterets ledelse i 1951. F.v.: [[Reidar Furu]] (orkesterformann), Odd Grüner-Hegge (sjefdirigent), Ernst Glaser (konsertmester) og [[Eigil Beck]] (intendant){{Byline|Svein Abraham Sturlason. Eier: [[Nasjonalbiblioteket]] }}]]
Krigsårene hadde satt landet i nærmest kulturell isolasjon, og mye av det som ble komponert i disse årene ble værende i komponistenes skrivebordskuffer fram til krigens slutt. De første årene etter krigen ble det derfor bragt en mengde ny norsk musikk fram i lyset, og i løpet av de ti første årene etter krigen hadde Filharmonisk Selskap hele sytti ur- og førstegangsframførelser av norske komponister.<ref name="Johnson41"/> Også ny musikk av utenlandske komponister ble presentert for Oslo-publikummet, og i 1953 ble [[International Society for Contemporary Music|ISCM-festivalen]] avholdt i Oslo med en serie urframførelser.

I 1952 ble [[Filharmonisk Selskaps Venner]] stiftet, som gjennom 50- og 60-årene bidro til finansieringen av gjestedirigenter og solister som Filharmonisk Selskap ellers ikke ville hatt råd til. 

Av konsertbegivenheter på 1950-tallet kan nevenes friluftskonserten på [[Jordal Amfi (1951)|Jordal Amfi]] med [[Elisabeth Schwarzkopf]] og [[Jussi Björling]] som solister, som tiltrakk seg et publikum på 7000 mennesker med [[kong Håkon]] i spissen. I 1951 gjestet [[Eugene Ormandy]] orkesteret med [[Nathan Milstein]] som solist i et rent [[Johannes Brahms|Brahms]]-program, og i 1955 fikk orkesteret besøk av [[Thomas Beecham|Sir Thomas Beecham]].

På 1950-tallet startet også orkesteret for alvor sin turnévirksomhet. Først med en Sørlandsturné i 1951, deretter en omfattende [[Nord-Norge]]-turné i 1952.<ref name="Huldt-Nystrøm366"/> 1950-tallet var også tiåret da orkesteret klarte å hevde seg internasjonalt med en plateinnspilling for første gang. Innspillingen av [[Richard Wagner|Wagner]]s ''[[Götterdämmerung]]'' med [[Kirsten Flagstad]] blant solistene og [[Øivin Fjeldstad]] som dirigent fikk meget rosende omtale i det [[Storbritannia|britiske]] platetidskriftet ''Gramophone''.<ref name="Johnson45"/>

I 1958 overtok [[Bjarne Larsen]] som 1. konsertmester etter Ernst Glaser mens Glaser fortsatte som 2. konsertmester.<ref name="Huldt-Nystrøm376"/>
<gallery>
31759 Ernst Glaser.jpg|[[Ernst Glaser]], fiolin. Trolig som solist i [[Klaus Egge]]s fiolinkonsert i 1953
Oslo Philharmonic Bassons and French horns.jpg|[[Valthorn]] og [[fagott]]er. Fra orkesterprøve i [[Universitetets Aula|Aulaen]] i 1953 
Oslo Philharmonic Flutes.jpg|Fra venstre: [[Ørnulf Gulbransen]] og [[Per Wang]] ([[tverrfløyte|fløyte]]) og [[Kees Lahnstein]] ([[obo]])
Oslo Philharmonic Conductor and violins.jpg|Orkesterprøve og dirigent
Oslo Philharmonic Violins.jpg|I midten: alternerende konsertmester Rudolf Brenner
Oslo Philharmonic Double basses (4).jpg|Kontrabassist [[Reidar Furu]] (bakerst) ved siden av sin bror, Hans Furu (t.h.)
Conductor Odd Grüner-Hegge 1953.jpg|Grüner-Hegge til høyre, cellist [[Karl Andersen (musiker)|Karl Andersen]] med ryggen til
Oslo Philharmonic Double basses.jpg|Kontrabasser {{Byline|Leif Ørnelund. Eier: [[Oslo Museum]] (alle foto)}}
</gallery>

===1960-årene===
[[File:Herbert Blomstedt in 1967.jpg|thumb|[[Herbert Blomstedt]] i aksjon på podiet i [[Universitetets Aula]] i 1967{{Byline|Johan Brun. Eier: [[Norsk Folkemuseum]]}}]]
[[File:Violinist Bjarne Larsen (cropped).jpg|left|175px|thumb|[[Bjarne Larsen]], konsertmester 1958&ndash;83{{Byline|Ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket}}]]
I 1962 trakk Kirsten Flagstad seg fra stillingen som operasjef ved [[Den norske opera]], og Odd Grüner-Hegge ble hennes etterfølger. Den ledige stillingen som sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester ble avertert internasjonalt, og det kom inn totalt 96 søknader fra 21 land. Valget falt på [[Øivin Fjeldstad]], som var eneste søker fra Norge, og [[Sverige|svenske]] [[Herbert Blomstedt]]. Grunnen til delingen av rollen var en ny avtale med NRK som forpliktet til et visst antall studioproduksjoner.<ref name="Johnson46"/> Begge dirigentene var godt kjente for orkesteret fra før, Fjeldstad hadde debutert der allerede i 1931, Blomstedt i 1961.

Med støtte fra [[Utenriksdepartementet]] og Oslo kommunne gjennomførte orkesteret i 1962 sin første utenlandsturné siden 1920-tallet, som omfattet [[Danmark]], [[Tyskland]] og [[Nederland]]. Begge dirigentene var med. Neste utenlandsturné gikk til [[Hellas]] i 1965.<ref name="Huldt-Nystrøm384"/>

Sesongen 1959&ndash;60 kom det i stand et samarbeid med foreningen [[Ny Musikk]] som resulterte i en rekke urframførelser av verker fra den yngre generasjonen norske komponister. Disse komponistene var mer orientert mot nye strømninger i [[Sentral-Europa]] enn ''den norske linjen'' som da var dominerende hos den eldre generasjonen. Blant urframførelsene hører [[Finn Arnestad]]s ''Fiolinkonsert'' (59&ndash;60), [[Finn Mortensen]]s «Evolution» (62&ndash;63) og ''Pianokonsert op. 25'' (65&ndash;66), [[Knut Nystedt]]s «Collocations» (64&ndash;65), [[Egil Hovland]]s «Lamenti» (1964) og [[Arne Nordheim]]s «Canzona» (61&ndash;62) og «Epitaffio» (64&ndash;65).<ref name="Huldt-Nystrøm386"/> En del av de nye verkene virket fremmedartede for filharmonikerne. I 1968 ble det skapt en del medieomtale da orkestermusikerne nektet å framføre [[Sigurd Berge]]s «B for orkester», som krevde at musikantene skulle klappe i hendene, banke på fiolinlokkene, mumle med og nynne planlagte strofer.<ref>Runo Hellvin, Nekrolog i Aftenposten (15.2.2002)</ref>

===1970-årene===
[[File:Oslo Philharmonic Orchestra 1975.jpg|thumb|Filharmonisk Selskaps Kor og Orkester framfører [[Giuseppe Verdi|Verdi]]s ''[[Rekviem (Verdi)|Rekviem]]'' i [[Trefoldighetskirken (Oslo)|Trefoldighetskirken]] i Oslo, februar 1975.Dirigent er [[Miltiades Caridis]] med solistene [[Frøydis Klausberger]], [[Edith Thallaug]], Naan Pold og Helmut Berger-Tuna{{Byline|Atelier Rude. Eier: [[Oslo Museum]]}}]]
I 1969 tok [[Hellas|gresk]]-[[Tyskland|tyske]] [[Miltiades Caridis]] over som sjefdirigent etter Blomstedt og Fjeldstad. Blomstedt hadde året før gått over til [[Danmarks Radios Symfoniorkester]] mens Fjeldstad ønsket å gi seg. Hans første konsert som sjefdirigent i september 1969 markerte samtidig orkesterets 50-årsjubileum. På programmet sto ''Konsert for orkester'' av Caridis’ erklærte favorittkomponist, [[Béla Bartók]].<ref name="Sjefdirigenter">{{Kilde www|url=https://ofo.no/no/jubileum/sjefdirigent|tittel=Sjefdirigenter|utgiver=ofo.no|besøksdato=2022-01-03|forfatter=|dato =|arkivurl=|arkivdato=}}</ref> Caridis jobbet iherdig for å utvide orkesterets repertoar, og introduserte komponister som [[Hans Werner Henze|Henze]], [[György Ligeti|Ligeti]], [[Francis Poulenc|Poulenc]], [[Darius Milhaud|Milhaud]],  [[Leoš Janáček|Janácek]] og [[William Walton|Walton]]. Av viktige førstegangsframførelser hører [[Gustav Mahler|Mahler]]s ''Symfoni nr. 3'', [[Anton Bruckner|Bruckner]]s ''Symfoni nr. 8'' og [[Richard Strauss]]’ ''En alpesymfoni''. Caridis var også en forkjemper for samtidsmusikken, og for sin innspilling av orkestermusikk av [[Fartein Valen]] vant orkesteret sin første [[Spellemannprisen 1972|Spellemannpris]] i kategorien «Årets seriøse plate» (1972).<ref name="Sjefdirigenter"></ref>

[[Finland|Finske]] [[Okko Kamu]] var 29 år gammel da han overtok som sjefdirigent i 1975. Han var allerede en merittert dirigent, og hadde i 1969 vunnet den prestisjetunge ''Herbert von Karajan-konkurransen''. Orkesteret hadde på dette tidspunktet 77 musikere.<ref name="Johnson54"/> Blant høydepunktene i Kamus periode hører åpningskonserten i [[Oslo konserthus]] den 22. mars 1977. Programmet besto av [[Klaus Egge]]s ''Symfoni nr. 2'', «Opening» av [[Oddvar S. Kvam]] og «čSv» av [[John Persen]]. I 1978 ledet han orkesteret i en omfattende [[USA]]-turné som blant annet inkluderte en konsert i [[Carnegie Hall]]. Året før gjennomførte han og orkesteret en turné til [[Nordkalotten]] med blant andre [[Åse Nordmo Løvberg]] som solist. Hans avskjedskonsert som sjefdirigent ble avholdt under [[Festspillene i Bergen]] i 1979, der orkesteret hadde sin første gangs framførelse av [[Gustav Mahler|Mahler]]s ''[[Symfoni nr. 8 (Mahler)|Symfoni nr. 8]]''.

===1979&ndash;2002 : Jansons-perioden===
[[File:Mariss jansons.jpg|thumb|Mariss Jansons var Oslo-Filharmoniens sjefdirigent fra 1979 til 2002 og hadde stor betydning for orkesterets økte anseelse utenfor Norge{{Byline|Ericoides}}]]
Mariss Jansons dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i oktober 1975. Kjemien mellom orkester og dirigent var upåklagelig fra første stund, og Jansons skal veldig tidlig ha blitt vurdert som en mulig framtidig sjefdirigent for Oslo-Filharmonien. Idéen ble luftet for Jansons i 1976 og interessen var gjensidig.<ref name="Sjefdirigenter"></ref> Før Jansons kunne tiltre sesongen 1979&ndash;80 måtte kontraktsforhandlingene via [[sovjet]]iske myndigheter, og Jansons måtte forplikte seg til ikke å spille med sovjetiske avhoppere.<ref name=Fidjestøl/> Første konsert som sjefdirigent fant sted 26. september 1979 med kongefamilien til stede. Konserten markerte orkesterets 60-årsjubileum, og som hovedverk på programmet sto Tsjajkovskijs ''Symfoni nr. 4''. Det var også på denne tiden orkesteret skiftet navn fra ''Filharmonisk Selskaps Orkester'' til ''Oslo Filharmoniske Orkester''. 

Jansons hadde høye kunstneriske ambisjoner både på egne og orkesterets vegne. Han ønsket å gjøre Oslo-Filharmonien til et europeisk topporkester. Dette ville i første omgang kreve at orkesteret fikk en standard symfoniorkesterbesetning på minst 96 musikere fra de 81 musikerne orkesteret hadde i 1979.<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Filharmonisk Selskaps Orkester er 60 år: Direktesending fra jubileumskonserten|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Vikdal, Berit|dato =1979-09-21  |side=8|arkivurl=|arkivdato=}}</ref>  Jansons hadde også en klar visjon for hvordan han skulle skaffe Oslo-Filharmonien internasjonal anerkjennelse: dels skulle det skje gjennom utstrakt turnévirksomhet i utlandet og dels gjennom plateinnspillinger.<ref name="Sjefdirigenter"></ref>  Da Jansons og orkesteret gjorde sin første utenlandsturné til [[England]] i 1982 var orkesteret et relativt ubeskrevet blad. Men da de returnerte i 1984 var interessen stor, og konsertene fikk strålende omtale i britisk presse. Turnéen falt sammen med utgivelsen av Tsjajkovskijs ''Symfoni nr. 5'' på platemerket ''Chandos'' høsten 1984, som vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet og var starten på orkesterets platesuksess på Chandos og senere EMI. Året etter fulgte Jansons og orkesteret opp med en turné til [[Tyskland]], [[Sveits]] og [[Østerrike]], med en konsert i et utsolgt Musikverein i [[Wien]] som høydepunkt. Konserten var meget vellykket og anmelderne i pressen i Wien kunne konstatere: «Et meget godt orkester»<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Filharmonien: Kritikerros i Wien |utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Plesner, Ragnhild|dato =1985-12-5  |side=40|arkivurl=|arkivdato=}}</ref> Turnésuksessen fortsatte med en [[USA]]-turné i 1987 og en [[Japan]]-turné i 1988.

I løpet av sine 10 første år som sjefdirigent oppnådde Jansons målet om å sette Oslo-Filharmonien på verdenskartet. Men i et intervju i [[Aftenposten]] i forbindelse med tiårsjubileet uttalte Jansons at det ennå var et stykke igjen til det absolutte toppnivået: «Klangen må bli rikere, større – da trenger vi også flere musikere, vi er 99, vi må bli 110, først da er jeg fornøyd! – og vi må spille mer briljant, mer virtuost. Når forarbeidet har vært grundig, kan orkesteret spille virtuost i dag. Men virtuositet er ennå ikke blant orkestrets sterke sider, og det er nødvendig for å hevde seg i teten.»<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=10 år med MARISS |utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Plesner, Ragnhild|dato =1989-11-8  |side=47|arkivurl=|arkivdato=}}</ref> Videre trakk Jansons fram to hovedutfordringer: for det første var musikernes lønninger for lav til å trekke til seg de største unge talentene, dernest måtte noe gjøres med den dårlige akustikken i [[Oslo Konserthus|Konserthuset]]. 

Blant høydepunktene på 1990-tallet hører residensuken i Wiens prestisjetunge Musikverein-sal i 1997, der Oslo-Filharmonien fikk spille fem kvelder på rad, et privilegium kun forbeholdt et fåtall orkestre i verden. Oslo-Filharmonien ble i løpet av denne uken møtt med stående ovasjoner og gode anmeldelser kveld etter kveld, og mange av Oslo-Filharmoniens musikere rangerer dette som et høydepunkt i deres tid med orkesteret.<ref name="Sjefdirigenter"></ref>

I februar 2000 kunngjorde Jansons at han hadde besluttet seg for å trekke seg som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien i protest mot de dårlige arbeidsforholdene i Oslo Konserthus.<ref name=arbeidsforhold>{{Kilde avis|url= |tittel=Sjefdirigent Mariss Jansons lei av arbeidsforholdene i Konserthuset : Trekker seg i protest |utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Utler, Knut|forfatter2=Jensen, Finn Robert|dato =2000-2-12  |side=11|arkivurl=|arkivdato=}}</ref>  Jansons dirigerte sin siste konsert i Oslo Konserthus den 30. mai 2002 med Mahlers ''Symfoni nr. 3'' på programmet, og han så seg aldri tilbake. Orkesteradministrasjonen forsøkte flere ganger å lokke Jansons tilbake som gjesterdirigent, blant annet til 100-årsjubileet i 2019, men det lyktes aldri. I et sjeldent NRK-intervju i 2017 fortalte Jansons at han i 2002 følte forholdet til politikerne og landet var ødelagt og at han fortsatt 15 år senere følte det som et nederlag at han aldri fikk gehør for sitt krav om bedre arbeidsforhold for musikerne.<ref>{{Kilde www|url= |tittel=Sjefdirigenten: Mitt forhold til Norge er ødelagt|utgiver=nrk.no|besøksdato=2022-1-16|forfatter=Staude, Tone|dato =2017-8-25  |side=|url=https://www.nrk.no/kultur/stjernedirigenten_-mitt-forhold-til-norge-er-odelagt-1.13656138|arkivdato=}}</ref>

:Se spesialartikkel: [[Sommerkonsert i Holmenkollen]]
En populær tradisjon i Jansons periode var de årlige [[Sommerkonsert i Holmenkollen|sommerkonsertene i Holmenkollen]], som var et samarbeid mellom Oslo-Filharmonien, [[NRK]] og [[Skiforeningen]]. Konsertene gikk av stabelen fra 1983 til 2002 og ble TV-overført til store deler av [[Europa]]. Jansons dirigerte selv konsertene 1983&ndash;1988 og 1993.

===2002&ndash;2020===
[[File:Oslo Philharmonic Summer Concert Myraløkka 2014.JPG|thumb|Oslo-Filharmoniens sommerkonsert på [[Myraløkka]], Oslo, 15, juni 2014.{{byline|Helge Høifødt}}]]
Som Jansons etterfølger falt valget på den aldrende stjernedirigenten [[André Previn]]. Previn hadde hatt en vellykket opptreden med orkesteret i mars 2001 der han dirigerte Mahlers ''Symfoni nr. 4'', og hadde høstet lovord både fra orkesterets musikere så vel som pressen. Valget av Previn var imidlertid kontroversielt. Kritiske røster, blant dem [[Leif Ove Andsnes]],<ref>{{Kilde www|url= https://www.vg.no/rampelys/musikk/i/dddxgO/skeptisk-til-previn |tittel=Skeptisk til Previn|utgiver=vg.no||besøksdato=2022-1-15|forfatter=|dato =2001-6-30  |side=|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> hevdet at Previn var blitt for gammel og manglet energien som måtte til for å videreføre orkesterets høye standard. Den britiske journalisten Norman Lebrecht mente at valget av Previn som sjefdirigent nærmest var en katastrofe for orkesteret.<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Skriver fordi han elsker musikk : Kjent kritiker romandebuterer|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Bjørnskau, Erik |dato =2005-4-6  |side=10|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Sesongen 2004-05 ble den mest aktive i Previns periode som sjefdirigent med konserter på [[BBC Promenade Concerts|BBC Proms]], [[Luzernfestivalen]], i Musikverein i Wien og en turné til de største byene i USA, blant annet med en konsert i [[Carnegie Hall]] i New York. Solist på turnéene var Previns daværende kone, [[Anne Sophie Mutter]]. I ettertid vurderer mange Previn som en slags overgangsfigur i orkesterets historie.<ref name=Åmås>{{Kilde avis|url= |tittel=Fortidsmusikk uten fremtid?|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Åmås, Knut Olav |dato =2006-10-15  |side=2|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Sammenlignet med Jansons-perioden ble repertoaret ifølge enkelte mindre spennende og orkesterspillet mindre dynamisk.<ref name=Åmås/> Et voksende problem i Previns periode var et stadig synkende besøkstall med stadig dårligere økonomi som følge, noe som førte til at orkesterets direktør, Erik Walderhaug, valgte å gå av etter kun to år.<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Leder : Urovekkende avgang|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter= |dato =2006-12-23  |side=2|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>

[[Jukka-Pekka Saraste]] var sjefdirigent i perioden 2006 til 2013 og var allerede en velkjent figur for orkesteret med hyppige gjesteopptredener på 1980- og 2000-tallet. Han var bare 25 år da han debuterte med Filharmonien i 1983 på en Freiakonsert. Saraste som dirigent beskrives som grundig men innadvendt.<ref name=Kjemien>{{Kilde avis|url= |tittel=Anmeldelse : Kjemien mellom Klaus Mäkelä (23) og Oslo-Filharmonien er god. Det kan være det viktigste.|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Ørstavik, Maren |dato =2019-1-11  |side=10|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Han bemerket seg spesielt med sine fine Mahler-tolkninger. For framførelsen av Mahlers ''Symfoni nr. 2'' i 2013, som var Sarastes avskjedskonsert, ble han og orkesteret tildelt [[Musikkritikerprisen]] for 2012/13.<ref name = musikkritikerprisen>{{Kilde www|url= https://kritikerlaget.no/saker/musikkritikerprisen-2012-2013|tittel=Musikkritikerprisen 2012/2013|utgiver=kritikerlaget.no|besøksdato=2022-1-15|forfatter= |dato =2013-9-18  |side=|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Det vakte oppsikt da Saraste i en artikkel i den finske avisen ''Helsingin Sanomat'' i 2010 kalte daværende kulturminister [[Anniken Huitfeldt]] for ''vintiö'' (norsk: «slyngel»).<ref >{{Kilde avis|url= |tittel=Kaller ministeren «en slyngel» : Kritiserer turnébrems i Filharmonien|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Nipen, Kjersti |dato =2010-7-1  |side=8-9|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Bakgrunnen for utspillet var misnøye med tildelingene fra Kulturdepartementet. Etter at hovedsponseren, [[Hydro]], hadde redusert pengestøtten mente Saraste at det var Kulturdepartementets plikt å gå tyngre inn for å sikre framtidige utenlandsturnéer.
Av innspillinger etter Saraste finner vi blant annet to Sibelius-symfonier på DVD (nr. 1 og 5) og en CD-innspilling av Mahlers ''Symfoni nr. 6'' på Simax. Saraste ble etter sin periode utnevnt til æresdirigent på livstid.<ref >{{Kilde avis|url= |tittel=Blir æresdirigent|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Taksdal, Nora |dato =2013-5-26  |side=9|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>
	
[[fil:Oslo-Filharmonien - Johan Svendsen Norsk kunstnerkarneval - Vasily Petrenko conducting- 20110219-1.jpg|thumb|Oslo-Filharmonien dirigert av Vasilij Petrenko på introduksjonskonserten etter at det ble kunngjort at han skulle ta over som sjefdirigent i 2013. De spiller Johan Svendsens stykke «Norsk kunstnerkarneval» for en fullsatt sal i Oslo konserthus 19. februar 2011.{{byline|Hans A. Rosbach}}]]
Det vakte stor begeistring da [[Vasilij Petrenko]] i februar 2011 ble utropt som ny sjefdirigent for Oslo-Filharmonien fra sesongen 2013&ndash;14. Spontant ble det arrangert en gratiskonsert der Petrenko dirigerte orkesteret i Tsjajkovskijs ''Symfoni nr. 5'' og Johan Svendsens «Norsk Kunstnerkarneval».<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Vasily Petrenko ny sjefdirigent|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Bjørnskau, Erik |dato =2011-2-17  |side=6-7|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Forventningene var store til hva 34-åringen kunne utrette, og mange håpet på en «Mariss-effekt», en ung dirigent som kunne «leve og utvikle seg sammen med Oslo-Filharmonien».<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Kommentar : At Petrenko slutter tidlig, er ingen katastrofe|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Ørstavik, Maren |dato =2018-6-19  |side=6|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>  Petrenko var en stigende stjerne på dirigenthimmelen og hadde nærmest hatt samme betydning for ''Royal Liverpool Philharmonic Orchestra'' som Jansons hadde hatt for Oslo-Filharmonien. Som dirigenttype var Petrenko ganske annerledes enn sin forgjenger, han hadde en mer ekstrovert podiestil med stor entusiasme og formidlingsglede.<ref name=mellomstasjon>{{Kilde avis|url= |tittel=Kommentar : Norge er en kunstnerisk mellomstasjon|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Ørstavik, Maren |dato =2020-6-8  |side=30-31|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Petrenko skapte i 2013 furore, også utenfor Norge, da han i et intervju i ''Aftenposten'' uttalte om kvinnelige dirigenter at «orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken».<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Duell med taktstokk|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Ørstavik, Maren |dato =2013-8-29  |side=10-11|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Petrenko beklaget senere uttalelsen. I 2018 ble det klart at kontrakten med Petrenko ikke ville fornyes utover sesongen 2019-20. Blant høydepunktene i Petrenkos periode hører en stor [[Asia]]-turné i 2014 og opptredenen under Proms i 2013.<ref name=mellomstasjon></ref> I motsetning til sine to forgjengere er Petrenkos periode grundig dokumentert med en rekke innspillinger på plateselskapet ''Lawo'', blant annet en [[Aleksandr Skrjabin|Skrjabin]] symfonisyklus, en [[Richard Strauss]]-serie og symfonier av [[Sergej Prokofjev|Prokofjev]] og [[Nikolaj Mjaskovskij|Mjaskovsky]]. I Petrenkos periode økte også publikumsbelegget, og i 2017 var belegget det nest beste siden 2001.<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Har økt publikumstallet|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Bjørhovde, Hilde |dato =2018-6-19  |side=6|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>

===2020&ndash;i dag===
[[Klaus Mäkelä]] ble den så langt yngste sjefdirigenten i Oslo-Filharmoniens historie da han som 24-åring overtok etter Petrenko høsten 2020 for en periode på syv år.<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Fullt orkester er en sjeldenhet i dagens verden|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Bjørhovde, Hilde |dato =2020-8-19  |side=32-33|arkivurl= |arkivdato=}}</ref> Enkelte kritikere mente valget av en så ung leder, om enn svært talentfull, var et dristig valg.<ref name=Kjemien></ref> I 2022 utga [[Decca]] en Sibelius symfonisyklus med Mäkelä og Oslo-Filharmonien.<ref name = Decca>{{Kilde www|url=https://www.deccaclassics.com/en/artists/klaus-makela/news/klaus-maekelae-finnish-conductor-joins-decca-classics-262361 |tittel=Klaus Mäkelä - Finnish conductor joins Decca Classics|utgiver=deccaclassics.com|besøksdato=2022-01-22|forfatter= |dato =2021-3-31  |side=|språk=en|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>

I 2020&ndash;21 gjorde Oslo-Filharmonien en større satsing på sosiale media og tilgjengeliggjorde konserter og annet materiale digitalt. Framføringen av Beethovens ''Symfoni nr. 9'' under Mäkelä fra 2019 ble en [[YouTube]]-vinner og hadde sommeren 2021 allerede 3,7 millioner visninger.<ref>{{Kilde avis|url= |tittel=Oslo-Filharmonien har nådd ut til 54 millioner|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Bjørhovde, Hilde |dato =2021-6-28  |side=30|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>

Oslo-Filharmonien har i dag 108 musikere.<ref name=musikere></ref> I den japanske boken ''Sekai no Okesutora 123'' (''Orkestrene'') fra [[1994]] nevnes Oslo-Filharmonien blant de 60 beste orkestre i verden ([[Bergen Filharmoniske Orkester|Harmonien]] i Bergen er også blant de 100 omtalte orkestre).<ref>[https://web.archive.org/web/20040716195526/http://www.geocities.com/laurent_lin/classic_music/123.html Liste over verdens beste orkestre]</ref>