Redigerer Osiris (avsnitt)

== Innledning ==
[[Fil:Osiris mit Atef-Krone.JPG|thumb|left|upright|Osiris med en Atef-krone, bronsestatuett, Naturhistorisches Museum, Wien.]]
Osiris er bevitnet på midten av [[5. egyptiske dynasti|det femte dynasti]], men det er sannsynlig at han ble dyrket langt tidligere;<ref>Griffiths, John Gwyn (1980): ''The Origins of Osiris and His Cult''. Brill. s. 44 </ref> epitetet ''Khenti-Amentiu'' er datert til minst [[1. egyptiske dynasti|første dynasti]], også som en faraoisk tittel. Det meste av informasjon som er tilgjengelig om mytene om Osiris er avlevert fra hentydninger i [[Pyramidetekstene]] fra slutten av femte dynasti, senere kilder fra [[Det nye rike i Egypt]] som [[Shabakasteinen]] og fortellingen «Striden mellom Horus og Set», og langt senere i den fortellende stilen fra skriftene til greske forfattere som [[Plutark]]<ref>Plutark: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/Isis_and_Osiris*/home.html «Isis and Osiris»], oversatt av Frank Cole Babbitt, 1936, bind 5, ''Loeb Classical Library''. Penelope.uchicago.edu</ref> og [[Diodorus Siculus]].<ref>Booth, G., overs. & red. (1814): [https://books.google.com/books?id=agd-eLVNRMMC&printsec=titlepage ''The Historical Library of Diodorus Siculus''], bind 1</ref>

Osiris ble betraktet ikke bare som den nådefulle dommer av de døde i etterlivet, men også en utsending fra underverden som ga alt liv, inkludert spirende vegetasjon og den fruktbare oversvømmelsene av elven [[Nilen]]. Han ble beskrevet «kjærlighetens herre»,<ref> Budge, E.A. Wallis (1969): ''The Gods of the Egyptians'', Dover, opprinnelig utgitt 1904, ISBN 0-486-22056-7, s.259</ref> «Han som er evig mild og ungdommelig»,<ref name="oxford_302-207">Redford, Donald B., red. (2003): ''The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology'', Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307</ref> og «Stillhetens herre».<ref>Wilson, J.A. (1963): ''The Burden of Egypt'', University of Chicago Press, 4. utg., s. 302</ref> Kongene av Egypt ble assosiert med Osiris i døden – slik Osiris steg fra de døde ville de, forent med ham, arve evig liv gjennom en [[magi]]sk prosess av parallellitet eller etterligning. Ved Det nye riket i Egypt hadde alle mennesker, ikke bare faraoer, troen på å bli assosiert med Osiris i døden, om de investerte i kostnadene for assimilasjonsritualene.<ref> Brandon, S.G.F. (1971): ''Osiris'', bind 5 i bokserien ''Man, Myth and Magic'', BPC Publishing, s. 2087–2088</ref>

Via håpet om et nytt liv etter døden begynte Osiris å bli assosiert med sykluser observert i naturen, i særskilt vegetasjons vekst og de årlige livegivende oversvømmelsene fra Nilen, gjennom hans forbindelser med [[heliakisk oppgang]] til stjernene [[Orion (stjernebilde)|Orion]] og [[Sirius]] ved begynnelsen av hver nytt år.<ref name="oxford_302-207"/> Osiris ble omfattende dyrket som «de dødes herre» fram til undertrykkelsen av egyptisk religion ved [[kristendom]]mens enerådende dominans i [[Romerriket|romersk tid]].<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/14577d.htm «Theodosius I»], ''Catholic Encyclopedia''</ref><ref>Bury, John Bagnell (1958): ''History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I. to the Death of Justinian'', kapittel 22 «The Suppression of Paganism», Courier Dover Publications, ISBN 0-486-20399-9, s. 371</ref>