Redigerer Oscar Wilde (avsnitt)

== Biografi ==
[[Fil:Oscar Wilde by Sarony 1882 01.jpg|thumb|Oscar Wilde, New York, 1882]]
Oscar Wilde, som ble født i [[Dublin]], hadde protestantiske [[anglo-irsk]]e foreldre, Sir William Wilde og Jane Francesca Wilde, født Elgee. Moren, som var en fremgangsrik forfatter og irsk [[nasjonalisme|nasjonalist]], skrev under navnet «Speranza» ([[italiensk]] for «håp»). Hun hevdet å være beslektet med [[Dante Alighieri]], og at etternavnet Elgee var en forvanskning av hans, men dette var fri fantasi.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 13.</ref> Wildes far var Irlands ledende øye- og øre[[kirurg]], og skrev bøker om [[arkeologi]] og [[folklore]]. Han var også en respektert [[filantrop]], og i 1844 fikk han en stall beliggende i Mark Street ombygd til et sykehus for ubemidlede, ''St Mark's Ophthalmic Hospital for Diseases of the Eye and Ear''. Det ble sagt at han hadde lykkes med å operere en engelsk [[prinsesse]] for [[Nystagmus|skjeløydhet]], men da han skulle gjenta suksessen med [[George Bernard Shaw]]s far, oppnådde pasienten bare at det opererte øyet skjelte til motsatt side.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 13.</ref>

Der var tre barn i ekteskapet - William (f. 1852), Oscar født to år senere, og Isola («[[øy]]» på italiensk, med tanke på Irland), født i 1857. Familien bodde svært fornemt i Merrion Square nr 1. Imidlertid ble privatlivet forstyrret av den unge kvinnen Mary Travers, som spredte brosjyrer med påstand om at da hun tidligere var dr Wildes [[pasient]], hadde han bedøvet henne med [[kloroform]] og [[voldtekt|voldtatt]] henne i konsultasjonsrommet sitt. Fru Wilde skrev til Travers' far at han måtte få stoppet datterens oppførsel. Mary Travers anmeldte da fru Wilde for injurier, og fikk i desember 1864 medhold i retten; men fru Wilde ble bare dømt til å betale Travers en ''farthing'' (= en fjerdedels ''penny'') i [[oppreisning]].<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 19.</ref>

Våren 1867 ble den så vidt ti år gamle Isola, som var på besøk hos slektninger på landet, syk med [[feber]] og døde. Familien kom seg aldri over sorgen, og Wilde hadde hele livet med seg en [[konvolutt]] med en lokk av lillesøsterens hår. Han mistet også begge halvsøstrene sine. Faren hadde tre barn utenfor ekteskap – Henry Wilson (f. 1838) delte etterhvert farens praksis med ham, mens Emily (f. 1847) og Mary (f. 1848) ble [[adopsjon|adoptert]] av farens eldre bror. Jentene omkom i november 1871 da de var på ball, og den ene danset en siste [[vals]] med verten. Hun kom for nær peisen, slik at [[krinoline]]skjørtene hennes tok fyr. Søsteren forsøkte å hjelpe, men da tok også kjolen hennes fyr. Verten tullet frakken sin rundt søstrene og skubbet dem ut i [[snø]]en; men livene deres sto ikke til å reddes.<ref>[http://www.irishidentity.com/extras/gaels/stories/wilde.htm «The tragedy of Oscar Wilde's half-sisters»], ''Irish Identity''</ref>

=== Utdannelse ===
Oscar fikk hjemmeundervisning til han var ni år gammel, hvorpå han begynte på Portora Royal School i [[Enniskillen]] i grevskapet [[Fermanagh (grevskap)|Fermanagh]] (1864–1871). Deretter studerte han klassisk litteratur ved [[universitet]]et i Dublin til 1874, hvor han vant Berkeleys gullmedalje for sin innsats. Han fikk et [[stipend]] til universitetet i [[Oxford]], hvor han studerte videre til 1878, og ble belønnet med et stipend til Magdalen College i [[Oxford]]. Efter Wildes død fant vennene hans en [[pant]]eseddel på medaljen. Edward Carson var en flittigere student enn Wilde, og kom mer enn tyve år senere til å gå løs på ham i retten i London.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 38.</ref> Wilde var så sikker på at han ville lykkes i å få stipendet, at han ikke gadd å ta eksamen det tredje året han var ved Trinity. I stedet hjalp han sin lærer i klassisk [[filologi]], John Mahaffy, med å lese korrektur på Mahaffys bok ''Social Life in Greece from [[Homer]] to [[Menander]]''. Her hadde Mahaffy gjort det uvanlige for sin samtid å skrive om [[homofili]]. Boken ble utgitt i november 1874 og inneholdt en takk for hjelpen fra «herr Oscar Wilde fra Magdalen College». På grunn av kritiske kommentarer ble avsnittet om homofili og takken til Wilde fjernet fra andre utgave.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 39.</ref>

[[Fil:Oscar Wilde (1854-1900), by Hills & Saunders, Rugby & Oxford 3 april 1876.jpg|thumb|upright|alt=Oscar Wilde posing for a photograph, looking at the camera. He is wearing a check suit and a bowler hat. His right foot is resting on a knee high bench, and his right hand, holding gloves, is on it. The left hand is in the pocket. Oscar Wilde at Oxford.|Oscar Wilde som 21-åring i Oxford.]]
Dagen etter tyveårsdagen sin ankom Wilde Oxford, der han studerte videre til 1878, og gjorde seg bemerket med uttalelser som: «For hver dag finner jeg det mer og mer vanskelig å leve opp til det blå [[porselen]]et mitt.» Men han var også en fremragende student med toppkarakterer til begge de store eksamener i 1876 og 1878, og ved muntlig eksamen ble det sagt at eksaminatorene brukte mer tid på å gratulere ham med prestasjonene hans enn på utspørring om de skriftlige besvarelsene.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 43.</ref> Han skrev senere at de to store vendepunktene i livet hans var da faren sendte ham til Oxford, og da samfunnet sendte ham i fengsel. Sommeren 1875 reiste han til [[Italia]] med professor Mahaffy, der han beskrev [[katedral]]en i [[Milano]] som «et grufullt feilgrep», og ikke hadde råd til å bli med helt til [[Roma]]. 19. april 1876 døde faren, og Wilde fikk det enda trangere økonomisk. Hans far hadde vært generøs mot mødrene til de uekte barna sine og belånt eiendommene, men Wildes halvbror betalte ned på gjelden, slik at familien fortsatt kunne bo i hjemmet. For Wilde var det en stor sorg at ikke faren fikk oppleve hans strålende eksamensresultater to måneder etterpå: «Min far ville gledet seg sånn over det. Det fratok meg helt gleden over karakterene.»<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 55–56.</ref>

I 1877 fikk Wilde anledning til å reise med professor Mahaffy til [[Hellas]]. På hjemveien møtte han venner i Roma, og var til privat [[audiens]] hos [[pave]] [[Pius IX]]. Dette kan kanskje forklare hvorfor halvbroren Henry, da han plutselig døde, etterlot Wilde bare 100 pund og halvdelen av en fiskerhytte i [[Connemara]], på betingelse av at Wilde forble protestant i fem år til, mens storebroren Willie arvet 2000 pund. Reisen ble ellers årsak til at Wilde returnerte en måned for sent til Magdalen, og derfor ble utvist for resten av [[semester]]et og bøtelagt. Han dro i stedet til [[London]] og anmeldte åpningen av Grosvenor-galleriet, den første offentliggjorte [[prosa]]teksten hans. Siste året ved Magdalen arbeidet han hardt foran den avsluttende eksamenen sin, gikk ut som den beste i kullet, og mottok dessuten universitetets [[poesi]]-pris.<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 62–63.</ref>

=== Ekteskap og familie ===
Da studietiden var over, dro Wilde tilbake til Dublin, hvor han møtte og forelsket seg i Florence Balcome. Hun ble siden forlovet med [[Bram Stoker]], hvilket fikk Wilde til å skrive til henne at han kom til å forlate Irland for godt. Han dro i 1878 og kom bare to ganger tilbake til sitt hjemland, da kun for å holde foredrag.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 75.</ref> De neste seks årene tilbrakte han i [[London]], Paris og [[USA]], på turné med foredrag om [[estetikk]]. I perioden januar-oktober 1882 krysset han fra USAs østkyst til vestkysten og tilbake, og møtte [[Walt Whitman]] og [[Henry James]]. Whitman likte ham godt, mens James omtalte «Hosscar» som «en tiendeklasses kjeltring».<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 52–56.</ref>

I London møtte han Constance Lloyd. De giftet seg 29. mai 1884 i St James' kirke i Sussex Gardens, London. Wilde hadde selv tegnet brudekjolen av gul [[sateng]] med puffermer, samt gifteringen. Bryllupsreisen gikk til hotell Wagram i rue de Rivoli i Paris. Vennen Robert Sherard, som Wilde hadde delt leilighet med i London, kom innom for å gratulere, og Wilde begynte opprømt å beskrive bryllupsnatten: «Det er vidunderlig, når en ung [[jomfru]] -.» Den forlegne Sherard fikk avbrutt ham.<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 131.</ref>

Om Constance sa Wilde: «Hun snakker nesten aldri. Jeg undres alltid på hva tankene hennes er.»<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 130.</ref>

[[Fil:Wildehouse.JPG|left|thumb|upright|alt=A semi-detached red-brick Georgian house, with a small blue plague on the wall.|Tite Street nr 34, Wildes hjem fra 1884 til 1895. Den gang var det nr 16.]]
Paret bosatte seg i [[rekkehus]]et Tite Street nr 34 (dengang nr 16) i [[Chelsea]]. Wilde skal senere ha fortalt til vennen Frank Harris at «da jeg giftet meg, var min kone en vakker jente, hvit og slank som en [[lilje]], med dansende øyne og munter, trillende latter som musikk. Etter omtrent et år var den blomsteraktige ynden helt forsvunnet; hun var blitt tung, uformelig, vanskapt. Hun slepte seg rundt i huset med forgremmet, flekkete ansikt og heslig kropp, syk til hjertet på grunn av vår kjærlighet. Det var fryktelig. Jeg prøvde å være vennlig mot henne; tvang meg til å ta på og kysse henne, men hun led alltid av kvalme, og – åh! Jeg kan ikke huske det, det er motbydelig alt sammen...Jeg pleide å skylle munnen og åpne vinduet for å rense leppene mine i frisk luft.» Constances [[svangerskap]] virket ekle på Wilde, men han fortsatte å være glad i og bo sammen med henne. Hver onsdag holdt de åpent hus; de gikk ut i lag, og Wilde var en oppmerksom far.<ref>[[#refGardiner1995|Gardiner 1995]], s. 75.</ref> «Hun forstod meg ikke, og jeg var lei inntil døden av ekteskapelig samliv. Men hun hadde noen søte karaktertrekk, og var vidunderlig lojal mot meg.»<ref>[[#refHolland1998|Holland 1998]], s. 124.</ref>

Hans senere følelser for sin kone reflekteres kanskje best i noen linjer fra ''[[Bildet av Dorian Gray]]'': «Det er alltid noe latterlig ved følelsene hos de menneskene man har sluttet å elske.»<ref>[[#refBelford2000|Belford 2000]], s. 174–75.</ref>

Paret fikk to sønner, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Da Wilde ble skandalisert og fengslet, tok Constance etternavnet Holland for seg og sine sønner; også broren hennes, Otho, skiftet navn til Holland. Cyril ble drept i [[første verdenskrig]], mens Vyvyan overlevde og ble forfatter og oversetter. Han utgav sine memoarer i 1954; hans sønn Merlin har redigert og utgitt flere verk om sin farfar.

=== Wildes seksualitet ===
Wilde har blitt [[kategori]]sert som [[bifili|bifil]] og homofil, alt etter hvordan man definerer begrepene. Hans tilbøyelighet til forhold med yngre menn er nokså velkjent; det første var sannsynligvis med Robert Ross. I Wildes litteratur finnes et tidlig indisium på hans [[seksualitet]] i ''The Portrait of Mr. W.H.'' (1889), hvor han fremsetter en [[teori]] om at [[William Shakespeare]]s [[sonett]]er ble skrevet ut fra dikterens forelskelse i en ung mann.

=== Skandale og rettssaker ===
[[Fil:wildeanddouglas.jpg|thumb|upright|alt=Two men sit on a bench with their legs crossed. Both are well dressed in suits.|<div class="center">Wilde og lord Alfred Douglas i 1893.</div>]]
I 1891 innledet Wilde et seksuelt forhold til lord Alfred Douglas, hvis noe eksentriske far, [[John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry]], ble forarget over sønnens forhold til Wilde, og konfronterte dem offentlig flere ganger. I februar 1895 fornærmet markien Wilde ved å legge igjen en beskjed i Wildes klubb hvor han kalte ham en «[[Sodomi|somdomitt]]» (''[[sic]]''). Venner av Wilde oppfordret ham til å ignorere fornærmelsen, men lord Alfred forsøkte å få ham til å saksøke markien, hvilket han gjorde. Påtalemyndigheten kjente imidlertid ikke til Wildes romantiske forhold til andre menn, og da Wilde ble spurt om dette, nektet han. Markiens forsvarsadvokat klarte å frembringe beviser for at Wilde hadde hatt seksuelle forhold til flere menn.

Rettssaken startet 3. april 1895 og varte i tre dager, med Edward Carson som Queensberrys forsvarer. Galleriet var fylt av tilskuere, men ingen kvinner. Bare to vitner var innstevnet: Klubbens ansatte, som tok imot Queensberrys kort, og Wilde selv. Wilde oppgav sin alder som 39 år. Carson, som hadde vært ved Trinity College samtidig som Wilde, visste at hans gamle studiekamerat måtte være fylt førti, og påpekte dette. Nå kunne Carson understreke den store aldersforskjellen mellom Wilde og den seksten år yngre Douglas, samt de omtalte gateguttene. Carson spurte ham først ut om hans forhold til Douglas, men her forelå det ingen beviser. Han fortsatte så med ''Dorian Gray'': «Har De noen gang forgudet en ung mann grenseløst?» «Nei, jeg har aldri forgudet andre enn meg selv.» På rettssakens andre dag ble Wilde utspurt om privatlivet sitt: «Drikker De champagne?» «Ja, sterkt mot min leges ordre.» «Vi har ingen interesse av Deres leges ordre.» «Ikke jeg heller.» Wilde begynte å slappe av, og da Carson spurte hvorfor han ikke hadde kysset Douglas' tjener, Walter Grainger, svarte Wilde at gutten var stygg å se på, og at han ikke hadde kysset ham av samme grunn som han ikke ville kysset en dørmatte. At Wilde hadde kysset gutten hvis han hadde vært attraktiv, avslørte Wilde.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 252-4)</ref> Nå trakk han etter råd fra sin advokat søksmålet, men Queensberry, som 5. april ble frikjent for anklagen om injurier, gav sine sakførere instruks om å oversende saksmappen til [[riksadvokaten]].<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 180-2)</ref> Pressen skrev at «ingen sunttenkende mann eller kvinne i den engelsktalende verden kan la være å føle dyp taknemlighet overfor markien av Queensberry, som har ødelagt de dekadentes yppersteprest [Wilde]».<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 125-31)</ref>
[[Fil:Somdomite.jpg|thumb|alt=A rectangular calling card printed with "Marquess of Queensberry" in copperplate script.|Queensberrys visittkort med den ærekrenkende påskriften «''For Oscar Wilde posing somdomite.''»]]

Allerede 6. april ble Wilde arrestert og satt i varetekt. Han ble løslatt mot [[kausjon]], betalt av Douglas' bror Percy, som av den grunn ble slått ned på [[Piccadilly Circus]] 21. mai av faren sin, Queensberry, som også sørget for at ingen hoteller ville ta imot Wilde. Wildes venninne, forfatterinnen Ada Leverson som han kalte «[[Sfinks]]», og mannen hennes inviterte ham imidlertid til å bo hjemme hos dem. Saken kunne ha sluttet her, med Wilde offentlig [[vanære]]t; men påtalemyndighetene fortsatte, med ingen ringere enn regjeringsadvokaten, sir Frank Lockwood, som anklager. Det sies at Edward Carson som Wildes gamle studiekamerat bad Lockwood om å frafalle saken, men fikk til svar at myndighetene ikke torde, på grunn av de navnene Queensberry hadde oppgitt i brevet sitt. Queensberry kan ha truet med å røpe Rosebery, som nå var blitt [[statsminister]], og kunne sies å være skyld i [[selvmord]]et til markiens eldste sønn, som var gjenstand for utpresning fordi han hadde stått i forhold til Rosebery.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 182-6)</ref> Dessuten var det snart valg, og regjeringen trengte å markere seg etter skandalen i Cleveland Street, der det i 1889 var blitt avslørt en [[bordell]], hvor unge gutter fra det nærliggende telegrafkontoret tilbød sex til kunder fra [[aristokrati]]et. Regjeringen hadde den gang presset politiet til å utsette arrestasjonene til samfunnets støtter hadde rukket å fjerne sporene etter seg.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 151)</ref>

Han ble arrestert 6. april 1895, tiltalt for 25 tilfeller av grov uanstendighet etter kriminalloven av 1885, som for første gang hadde omtalt «usømmelige forhold» mellom menn som kriminelle, med en maksimumsstraff på to år.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 256)</ref> Det var den samme [[paragraf]]en som [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]] sies å ha hatt innvirkning på, da hun ikke ville ha [[lesbisk]]e forhold inn under paragrafen, fordi hun mente at «kvinner ikke gjør sånt».<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 133)</ref> Carson var nå erstattet av Charles Gill, som også kom fra Trinity College, men ingen venn av Wilde. Som en ekstra belastning gikk Wildes hjem til tvangsauksjon 24. april. Wildes livsførsel med opphold på luksushoteller hadde satt ham i dyp gjeld. Nå forlangte Queensberry saksomkostningene sine dekket. Alt, også barnas leker og [[Thomas Carlyle]]s skrivebord, ble solgt til spottpris. Personlige brev ble rotet frem, og originale [[manuskript]]er forsvant.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 257-9)</ref>

I den foregående rettssaken hadde Wilde opptrådt vittig og unnvikende; i sin egen rettssak gav han under krysseksaminasjonen et følelsesladd forsvar for «kjærligheten som ikke våger å si sitt eget navn». Han forsvarte seg med at han omgikkes unge menn fordi han likte ungdom. De innstevnede vitnene kunne imidlertid fortelle om leide rom hvor dagslyset aldri slapp inn, og hvor det fløt av kvinne[[parykk]]er, -sko og -strømper, selv om de besøkende alltid var menn. I ventetiden før neste rettssak, som startet 20. mai, tryglet Constance og Wildes venner ham om å forlate landet. Men moren hans stod hardt på at han skulle møte i retten: «Hvis du blir, selv om du må i fengsel, vil du alltid være min sønn. Det gjør ingen forskjell for meg. Men reiser du, vil jeg aldri snakke med deg igjen,» sa hun.<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 147)</ref> Dermed ble Wilde værende, og ble funnet skyldig. Dommer i saken, den 77-årige sir Alfred Wills, fordømte Wilde hardt i sin domsavsigelse: «At De, Wilde, har vært sentrum i en krets av utbredt fordervelse av hesligste slags blant unge menn, er det umulig å nære tvil om.»<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 139)</ref>