Redigerer Oscar II (avsnitt)

== Politikk ==
Utenrikspolitikk var en av Oscar IIs store interesser. Han beundret [[Tyskland]] og spesielt [[Otto von Bismarck]]. Han arbeidet for et «germansk, skandinavisk og italiensk forbund».{{Trenger referanse|dato=Februar 2012}} [[Storbritannia]] var tenkt å kunne slutte seg til dette forbundet. Kjernen i utenrikspolitikken var faren fra øst. Flere og flere svensker beundret Tyskland. Den tyskvennlige kongen ble derfor påvirket i denne retning, og dessuten var dronning Sofia tyskfødt, fra [[Hessen-Nassau]], så kongefamilien sto mange tyske fyrstehus nær.

Oscar IIs største nederlag som konge var [[unionsoppløsningen]] i [[1905]]. [[Norge]] hadde i [[1814]] inngått en personalunion med [[Sverige]]; landene hadde felles konge og utenrikstjeneste, men for øvrig egne institusjoner. Selv om de to statene formelt var likestilt, var Norge tvunget inn i unionen som dens underlegne part. Mange svensker oppfattet Norge som erobret land og erstatning for tapet av [[Finland]] i [[1809]]. De ulike oppfatningene av unionen førte til mange konflikter, særlig i [[Karl III Johan]]s regjeringstid og under Oscar II. Tiårene omkring 1850 var unionens beste tid. [[Skandinavisme]]n sto sterkt, og [[Oscar I]] hadde imøtekommet mange norske krav i viktige symbolsaker, blant annet med innføringen av [[Norges flagg|unionsflagg]] og unionsvåpen som markerte likestilling mellom kongerikene.

I 1880-årene ble motsetningene skjerpet da venstresiden{{Trenger referanse|dato=Februar 2012}} i norsk politikk søkte å begrense kongemakten til fordel for den lovgivende makt. Innføringen av [[parlamentarisme]] i [[1884]] ble et nederlag for kongen. Flere og flere norske politikere ønsket unionen oppløst hvis det ikke skulle lykkes å oppnå full likestilling innenfor den. Utenriksstyret under rent svensk kontroll var det største norske ankepunktet. Som et første skritt ble det arbeidet for egne norske konsuler i utlandet.