Redigerer Oscar Alin (avsnitt)

== Lydrikeslæren og politisk arbeid ==
{{Utdypende|Kieltraktaten|Lydrikesläran}}
Som professor ble Alin  politisk aktiv, og satt i [[Uppsala läns landsting]] fra 1884 til sin død. I årene 1889–1899 satt han i [[Sveriges riksdag]] for Uppsala i ''första kammaren'', og møtte i [[Konstitutionsutskottet]], [[hemliga utskottet]], samt i ''Kommittén om förhållandet mellan Sverige och Norge''. Året før sin død ble han rektor ved Uppsala universitet. 

Han utga en rekke verk og tidsskrifter om skandinavisk historie, Vitenskapsakademiet, og andre historiske emner. Foruten doktorgradsavhandlingen var verket ''Sveriges nydaningstid 1521–1611'' sentralt (1877–78), et knippe studier av [[Karl XIV Johan]]. Han skrev også om riksagens historie, emner fra [[folkeretten]], og ikke minst om [[Unionen mellom Sverige og Norge]]. Han engasjerte seg sterkt i unionsspørsmålet som riksdagsmann, og var sterk motstander av at Norge skulle ha sin egen utenrikspolitikk eller [[konsulatsaken|konsulatvesen]]. Disse standpunktene ble sterkt preget av Alins såkalte Lydrikeslära.

Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, utviklet Alin den såkalte ''[[Lydrikesläran]]'' som både oppsummerte, og videre påvirket, Sveriges syn på Novembergrunnloven og Riksakten.
<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref>
Alin anså [[Kieltraktaten]] som det eneste konstituerende og rettslig gjeldende dokumenet for etableringen av unionen, og at Norge var å betrakte som ''en del av Sverige''. Mot dette synet mente Uppsala-professoren [[Herman Ludvig Rydin]], professor  [[Hans Forssell]] og de norske rettslærde [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], [[Ludvig Mariboe Benjamin Aubert]], og Bredo von Munthe af Morgenstierne med ''[[Jämlikhetsteorin]]'' at Norge ikke ble avhendet til Sverige, bare til den svenske kongen og hans etterkommere som et fortsatt selvstendig kongedømme som ikke pliktet å gå i union med Sverige.
<ref>Hans Forssell, ''Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien'', 1889, side 253-254.</ref>

Tilhengerne av Alin-skolens lydrikelære mente den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen etter sin suverene vurdering lot det rebelske Stortinget få sanksjonere de bestemmelser som Kieltraktaten allerede slo fast. De anså ikke Mossekonvensjonen som en ny traktat, men en svensk bemyndigelse til sine norske undersåtter til å sette ut i livet sine plikter etter Kieltraktatens bestemmelser. Først med den svenske kongens bifall av Novembergrunnloven mener Alin-skolen at grunnloven ble gyldig, og at unionen ble etablert i henhold til Kieltraktaten.
<ref>Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', s. 94-129, særlig side 125-127.</ref>

Alin selv mente at Novembergrunnloven ikke var et selvstendig lands konstitusjon, men et unionsdokument som først ble gyldig etter at Kongen hadde godkjent det. I Alins øyne var november-stortinget ganske enkelt en forsamling Kongen hadde tillatt for å skrive et unionsdokument som han siden skulle godkjenne og gjøre rettslig gyldig. I forlengelsen av dette fulgte det at ingen endring av den norske grunnloven kunne skje uten gjennom forhandling mellom Norge og Sverige - et syn som aldri fullt dominerte svensk politikk, men som sent i unionstiden avfødte et krav fra svenske konservative om å at Sverige skulle foreta en fullstendig revisjon av grunnloven.<ref>Erik Holmen, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/holmen.doc Sveriges rett til Norge] - hovedfagsoppgave i historie, ''Universitetet i Oslo'' våren 2004, side 17-18.</ref>

Etter dette synet var Riksakten bare en lov-kodifisering av den Novembergrunnloven og unionstraktaten som den svenske kongen suverent hadde tillatt nordmennene å vedta. De anså Riksakten som bare en samling og ordning av alle endringene i ett aktstykke, slik at man slapp å måtte endre en rekke grunnlovsbstemmelser samtidig.
<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 130. Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', side 132 f. Nils Edén, ''Den svensk-norska unionsforfattningens tillkomst'', side 22.</ref>