Redigerer Orodes II av Partia (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Kamp for overherredømme ===
Etter drapet på faren ble Orodes' bror Mitridates III ble gjort til konge av [[Media (region)|Media]], mens han selv overtok tronen i Partia. Ikke lenge etter ble Mitridates avsatt av Orodes og tvunget til å flykte til Syria. Derfra vendte han tilbake og invaderte Partia, lyktes å opprette sitt kongedømme kortvarig i 55 f.Kr. Imidlertid ble beleiret av Orodes' hærfører Surena i byen [[Seleukia]] ved [[Tigris]]. Etter en langvarig motstand ble Mitridates til sist overvunnet, tatt til fange og drept.<ref>Bivar (1983): «The Political History of Iran under the Arsacids», s. 49.</ref>

=== Første krig mot romerne ===
Partia hadde forsøkt å holde seg unna konfrontasjon med Romerriket, men fikk ikke noe valg da [[Marcus Licinius Crassus]] ble utnevnt som guvernør av [[romersk Syria]] i 53 f.Kr. og som utnyttet sin posisjon til å provosere fram en krig. Han gjorde så antagelig i håp om vinne militær ære ved å ta [[Mesopotamia]] i besittelse, eller i det minste en del av landet, prestisje nok slik at hun kunne framstå som en seierrik hærfører på lik linje som sin tidligere politiske kollegaer, [[Julius Cæsar]] og [[Pompeius]].<ref name="bryce226">Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 226</ref> Den store konfrontasjonen skjedde ved [[slaget ved Carrhae]] (tidligere [[Harran (Mesopotamia)|Harran]] i nordvestlige Mesopotamia). Det ble en av de mest beryktede hendelser i romersk historie. Crassus' hær på sju legioner, 35 000 menn, ble utmanøvrert og utryddet av et partisk kavaleri og bueskyttere på rundt 10 000. For å gjøre ydmykelsen enda større tvang de overlevende sin hærfører til å overgi seg og oppgi sitt verdifulle militære ørnemblem, ''aquila''. Kort tid etter ble Crassus drept i en krangel med en partisk offiser.<ref name="bryce226"/><ref>Hovedkilden er Plutark: ''Crassus'' 19-31 og Dio Cassius, 40.17-27</ref>

Det var Orodes' dyktige hærfører Surena som vant seieren for Partia. Orodes hadde selv invadert [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]] og erobret landet ved å tvinge kong [[Artavasdes II av Armenia|Artavasdes]], sønn av [[Tigranes I av Armenia|Tigranes den store]] til underkaste seg og frasi seg sin allianse med Roma. Seieren ved Carrhae sikret landene øst for Eufrat for Partia. Surenas store seier over romerne gjorde Orodes sjalu og mistenksom, og besørget at han ble henrettet før han ble farlig.<ref>Schippmann (1987): «Arsacid ii: The Arsacid Dynasty», s. 528.</ref> Da Artavasdes besøkte Orodes ved hans hoff for å trekke opp betingelsene for en anti-romersk allianse, ble han underholdt ved en framføring av [[Evripides]]' drama ''[[Bakkantinnene]]''. Istedenfor en scenerekvisitt ble det brukt et virkelig hode i framføringen. Det tilhørte Crassus.<ref>Plutark: ''Crassus'' 33</ref>

Etter at Surena var drept tok Orodes selv kommandoen over hæren og ledet selv et angrep på Syria som feilet totalt og han måtte trekke seg tilbake. To år etter seieren ved Carrhae sendte Orodes sin sønn [[Pakores I av Partia|Pakores]] (Pakores), i 51 f.Kr., for å okkupere det, noe han gjorde, men kun for kort tid før han ble fordrevet av [[Gaius Cassius Longinus]] (den senere ''tyrannicide'').<ref name="bryce226"/> Partias seier ved Carrhae hadde alvorlige og langtrekkende konsekvenser for Romas innflytelse og interesser i vestlige Asia og Midtøsten. Orodes forsøkte å destabilisere og true romersk tilstedeværelse i hele regionen ved å oppmuntre lokale herskere til å vise sin motstand. Tilsvarende opp muntring ble sendt til områder etablert som Romas klientriker,<ref>[[Klientkongedømme]] er konvensjonelt benyttet av moderne forskere for å «betegne en rekke monarker og kvasi-monarker av ikke-romerske folk som nøt et forhold med Roma som var vesentlig harmonisk, men ikke likeverdig» (''OCD'' 348). Slike personer ble formelt referert til av det romerske senatet som «konge og allierte og venn».</ref> som Kommagene, som grenset til Syria i nord, og hva som var igjen av [[Kongedømmet Judea|Judea]] i sør. Han kan også ha kontaktet [[nabateere]] øst for Judea og bystaten Palmyra.<ref name="bryce226"/>

=== Andre krig med romerne ===
[[Fil:Orodesii.jpg|thumb|Mynt utstedt av Orodes.]]
I 44 f.Kr. ble Julius Cæsar myrdet, og Roma ble sendt inn i enda en innbyrdeskrig, og romernes østlige provinser ble en del av denne, særlig da ''tyrannicide'', de som hadde myrdet Cæsar, [[Marcus Junius Brutus|Brutus]] og før nevnte Cassius forsøkte få Orodes som sin allierte.<ref>Dio Cassius, 48.24-26</ref> Cassius sendte vinteren 43-42 f.Kr. en representant til Partia, [[Titus Labienus|Labienus]], for å sikre støtte mot deres motstandere, triumviratet [[Augustus|Octavius]], [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] og [[Marcus Antonius]]. Orodes var positiv ettersom hans egen agenda var å utnytte Romas splittede militære kraft ved atter en gang å invadere Syria.

I [[42 f.Kr.]] kom nyheten at Octavius og Marcus Antonius hadde seiret over sine fiender ved [[Slaget ved Filippi|Filippi]] nord i [[Hellas]]<ref name="bryce227">Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 227</ref> Brutus og Cassius hadde latt Labienus bli værende i Partia, og da han ikke kunne vende tilbake til Roma, utnevnte Orodes ham til partisk hærfører (sammen med Orodes' sønn Pakores). De krysset [[Eufrat]] og inn i Syria med det mål å erobre og holde landet. Syrias guvernør, Lucius Decidius Saxa, utnevnt av Marcus Antonius, ble beseiret og drept, og mange av de romerske soldatene i Syria hadde tilhørt Brutus og Cassius, og gikk over til Labienus, og i løpet av 40 f.Kr. hadde de tatt kontroll over hele Syria, unntatt noen få kystbyer.<ref name="bryce227"/> Den partiske hærføreren [[Barzafarnes]] dro sørover, invaderte Judea og erobret [[Jerusalem]]. Landet hadde vært kontrollert av ypperstepresten [[Johannes Hyrkanos II]]. Han ble erstattet av sin nevø [[Antipatros fra Idumea|Antipatros]], Orodes' utvalgte, som sørget for å skjære ørene av sin onkel for å sikre at han aldri ble yppersteprest igjen,<ref>[[Josefus]]: ''Ioudaike archaiologia'' («Jødisk forhistorie»), xiv. 5-13. I henhold til Josefus spesifiserte loven at posisjonen som yppersteprest krevde at alle ens legemlige deler var intakt.</ref> Han ble deretter ført som fange til [[Babylonia]] og Judea ble underlagt Partia, med unntak av noen få befestede byer. Den partiske hæren ble siden presset ut av Judea av [[Herodes den store]] i 37 f.Kr. med romersk hjelp. Barzafarnes' skjebne er ukjent.

Labienus fulgte opp suksessen i Syria ved å invadere Anatolia og vante store deler av området for Partia. I løpet av denne perioden hadde Partia gjenopprettet sine besittelser til bortimot hva [[akamenidedynastiet]]s [[Perserriket]] tidligere hadde utgjort. Det hadde underlagt seg det meste av Anatolia med unntak av noen byer. Den partiske suksessen ble ikke langvarig. I 39 f.Kr. kom det romerske motangrepet under [[Publius Ventidius Bassus|Ventidius]] og Labienus ble beseiret i Anatolia. Han ble tatt til fange og henrettet. Orodes' sønn Pakores ble senere lurt inn i en felle satt av Ventidius året etter i et slag i en region i nordlige Syria ved sted kalt Cyrrhestica (mellom [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] og Eufrat). Pakores ble drept og den romerske seieren førte til at alle partiere ble forvist fra Syria. Ventidius vendte tilbake til Roma hvor han ble gitt et triumftog.<ref name="bryce229">Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 229</ref>

Orodes ble dypt berørt av drapet på sin yndlingssønn, og utnevnte en annen sønn, [[Fraates IV av Partia|Fraates IV]], som sin nye arving. Han døde selv året etter, i 37 f.Kr., da den nye arvingen ikke aktet å vente på sin far, men påskyndet aktivt hans død.