Redigerer Opprøret i 1173–1174 (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Henry the Young King.jpg|thumb|left|[[Henrik den unge konge]]]]
Henrik II, en av de dyktigste [[Middelalderen|middelalderkonger]] i [[England]], styrte tre territorier: England, [[Normandie]] og [[Anjou]]. I tillegg var hans hustru Eleanora hersker over det store [[Aquitaine|hertugdømmet Aquitaine]]. I [[1173]] hadde hans fire legitime sønner, fra den eldste til den yngste: [[Henrik den unge konge|Henrik, kalt for «den unge konge»]]; [[Rikard I av England|Rikard, kalt for «Løvehjerte»]]; [[Geoffrey II, hertug av Bretagne|Geoffrey]]; og [[Johan av England|Johan, kalt for «uten land»]] (som den yngste var han ikke berettiget til å arve land); hadde alle enten arvet noe eller alle disse besittelsene.

Henrik den unge konge var 18 år gammel i 1173 og var priset for sitt gode utseende og sjarme. Han hadde i lang tid vært gift med datteren til den [[Frankrike|franske]] konge, [[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig VII]], og samtidig tidligere ektefelle av hans mor Eleanora. Henrik den unge konge hadde et stort og glamorøs følge, men var forlegen av hans mangel på ressurser og inntekter. Alle sønnene hadde grunner til å være misfornøyde. De var blitt gitt arv i form av besittelser og titler, men ingen reell autoritet til å herske over dem. Den unge Henrik, som utpekt etterfølger av kongen selv, kronet som hans medkonge i [[1172]], var den som aller mest følte seg tilsidesatt og var derfor ivrig etter å ta kontroll over en del av hans nedarvet besittelser for å herske over disse i egen rett.

Den umiddelbare praktiske årsak til opprøret var Henriks beslutning til å testamentere tre festninger som lå innenfor riket til den unge konges arv til sin yngste sønn Johan. Dette som en del av et arrangement for Johans ekteskap til datteren av greven av Maurienne. Henrik den unge konge ble oppmuntret til å gjøre opprør av mange aristokrater som så muligheten til profitt og å komme i en maktposisjon. Hans mor Eleanora av Aquitaine, som hadde hatt hennes strider med sin ektemann kongen, ble med i opprøret, noe også mange andre gjorde som var opprørt over Henriks mulige deltagelse i mordet på erkebiskop [[Thomas Becket]] i [[1170]], noe som hadde fått Henrik fremmedgjort og hatet i hele det kristne Europa.

Henrik den unge konge dro til hoffet til sin svigerfar, kong Ludvig VII av Frankrike, i mars [[1173]], og fikk snart følge av sine brødre Rikard og Geoffrey. Deres mor Eleanora forsøkte også å gjøre det samme, men ble hindret av Henrik II og fraktet til England for å bli holdt i forvaring. Den unge konge og hans franske mentor skapte en bred allianse mot Henrik II ved å love landområder og utbytte i England og Anjou til grevene av [[Flandern]], [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]], og [[Blois]]. [[Vilhelm I av Skottland]] ville ha det gamle skotske kravet i utbytte, [[Northumberland]]. I praksis forsøkte den unge konge å skaffe seg sin farsarv ved å bryte det av i biter.

Kongens sønner var alle gutter, den eldste var 18 år og de andre yngre, og ingen av dem hadde erfaring i å lede et opprør av slik størrelse. Initiativet ble tatt av den franske konge som så en mulighet til å svekke og ydmyke den engelske kongen. Henrik II kom med svært fordelaktige vilkår til sine sønner ved [[Gisors]] i september, men på den franske kongens råd ble disse avvist. I henhold til historikeren [[Austin Lane Poole]]: «Kongen av Frankrike var lederen og han gjort sitt arbeid klossete. Det var intet mål, ingen plan for hærtokt, intet koordinert handling mellom de ulike fraksjonene av opprøret. Under en dyktig ledelse kunne opprøret ha ført til at Angevin-riket brøt sammen, for flertallet av de ledene baronene på begge sider av kanalen ønsket velkommen muligheten til å ramme den kongen som hadde tatt deres festninger og holdt dem fast i underkastelse».<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 334.</ref>