Redigerer Oppløsningen av Englands klostre (avsnitt)

==Kontekst==

Oppløsningen skjedde ikke som en isolert politiske hendelse. Det hadde mange steder vært en bevegelse rettet mot [[Den hellige stol]]s jurisdiksjoner, spesielt i forbindelse med den [[protestantisme|protestantiske]] reformasjonen på kontinentet. De religiøse endringene i England var av en annen natur enn de som forekom i for eksempel [[Tyskland]], idet den engelske reformasjonen ble utløst av politiske hensyn, og ikke [[teologi]]ske.

I utgangspunktet ble mange av de katolske tradisjonene bevart i Den engelske kirke. Protestantiske innovasjoner som kom med i ''[[Ten Articles]]'' ble stort sett reversert da Henrik VIII i 1539 gav ut ''[[Six Articles]]'', hvor han gjorde det klart at den gamle troen for det meste skulle bevares. Enkelte reformer hadde også blitt sanksjonert av Roma; kardinal [[Thomas Wolsey]] fikk allerede i [[1518]] utstedt en [[pavelig bulle]] som godkjente begrensede reformer i England.

Den engelske kirke hadde dermed sterke katolske trekk helt til [[Edvard VI av England|Edvard VI]] kom på tronen. De protestantiske skikkene som ble innført var stort sett knyttet til to personer som var sentrale under begge konger: [[Thomas Cranmer]], erkebiskop av Canterbury, og [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]] som var ''[[Lord Protector]]'' mens Edvard VI var mindreårig. Cranmer gikk så langt som til å gifte seg i all hemmelighet med niesen til en [[lutheranere|luthersk]] teolog fra [[Nürnberg]].

Enkelte reformlover ble vedtatt under Henrik VIII i november [[1529]]. Det ble satt et tak på avgifter for probering av testamenter og for begravelse i vigslet mark, regler for [[kirkeasyl]] ble fastsatt og antallet kirkelige embeter en person kunne inneha ble redusert til fire. Disse endringene var ikke først og fremst religiøse reformer, men presiseringer av kongens jurisdiksjon i en del saker som berørte ham og hans undersåtter.

Motstanden var allikevel kraftig. [[Reginald Pole]] var en av lederne for den pro-romerske fløyen, og Henrik VIII lovte ham erkebispesetet i [[York erkebispedømme|York]] eller bispesetet i [[Winchester bispedømme|Winchester]] dersom han støttet kongens ønske om skilsmisse fra [[Katarina av Aragón]]. Pole nektet å gjøre dette, og gikk i [[1532]] i selvvalgt eksil.