Redigerer Opphavsrett (avsnitt)

== Opphavsrettens historie ==
Da den britiske trykkeren [[William Caxton]] satte opp den første trykkepressen med løse tegn i [[England]] i [[1476]] vedtok tronen en lov som krevde at alle trykkere og utgivere skulle registrere seg i et register. Lovgivningen rundt boktrykking ble ytterligere utvidet i [[1530]], da kirken fikk retten til å forhåndssensurere [[teologi]]ske bøker, i [[1538]] da alle bøker måtte forhåndsgodkjennes av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|Det kongelige råd]] («The Privy Council»)<ref>{{Kilde www
|utgiver=
|forfatter=William F. Patry
|utgivelsesdato=1994
|tittel=Copyright Law and Practice
|url=http://digital-law-online.info/patry/
|besøksdato=2. mai 2008
}}</ref>,
og i [[1557]], da medlemmene av «The Royal Stationers Company» fikk monopol på trykkevirksomhet. Etter at kong James II ble styrtet i [[1688]] lot parlamentet være å fornye lisensene, slik at de utløp i [[1695]]. Dette førte til at bokmarkedet i [[London]] ble oversvømt av billige bøker, spesielt fra [[Skottland|skotske]] trykkere.

Etter 15 år med trykkefrihet, og minst ti lobbyforsøk fra trykkere i London<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Murray, Andrew D.
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2007
| artikkel=
| tittel= The regulation of cyberspace: control in the online environment
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=Milton Park
| forlag=Routledge-Cavendish
| side=
| isbn=0-415-42001-6
| id=
| kommentar=
| url=
}}
</ref>
ble det som av mange er omtalt som den første reelle loven om opphavsrett vedtatt i 1710, da [[Det britiske parlamentet]] vedtok ''[[The Statute of Anne]]''. Denne loven gav forfattere eller forlag en enerett på 14 år til å trykke bøkene sine. Eneretten kunne fornyes én gang om forfatteren fortsatt var i live. Eneretten omfattet kun boktrykking, og regulerte ikke ting som oversettelser av litterære verk eller oppsetninger av skuespill. Utover på 1700-tallet arbeidet forleggerne med å få vernetiden utvidet, og de gikk rettens vei for å gjøre eneretten evigvarende. Dette stridstemaet ble ikke avklart før ved en kjennelse i [[House of Lords]] (som var Storbritannias høyesterett) i [[1774]], der idéen om en evigvarende opphavsrett ble forkastet. Avgjørelsen skapte begrepet «[[offentlig eiendom|public domain]]», mengden av verk der opphavspersonens kontroll over bruken var utløpt.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= [[Lawrence Lessig|Lessig, Lawrence]]
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2004
| artikkel=
| tittel= Free culture : how big media uses technology and the law to lock down culture and control creativity
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=New York
| forlag=Penguin Press
| side=85-93
| isbn=1-59420-006-8
| id=
| kommentar=
| url=http://www.free-culture.cc/remixes/
}}
</ref>

[[USA]] fikk sin første føderale lov om opphavsrett i [[1790]]. [[USAs grunnlov|Den amerikanske grunnloven]] gir [[Kongressen (USA)|Kongressen]] mulighet til å «fremme vitenskap og kunst» ved å gi forfattere og oppfinnere en tidsbegrenset enerett.<ref>Oversatt fra engelsk «promote the Progress of Science and useful Arts», se [http://en.wikisource.org/wiki/Constitution_of_the_United_States_of_America#Section_8 De forente staters grunnlov, del 1, seksjon 8]</ref> Som i Storbritannia varte eneretten opprinnelig i 14 år, med mulighet for å fornye den én gang. For at et verk skulle omfattes av opphavsretten måte opphavsretten registreres i et offentlig register, noe som ble gjort for omtrent 5&nbsp;% av alle publiserte verk. Vernetiden ble utvidet i [[1831]] og i [[1909]], og siden [[1962]] har vernetiden blitt utvidet hele 11 ganger. Den siste utvidelsen kom i [[1998]] med [[Sonny Bono Copyright Term Extension Act]], noe som satte vernetiden til opphavspersonens levetid + 70 år.<ref>Lessig, side 133–134</ref>

I løpet av attenhundretallet vokste også opphavsretten frem i [[Frankrike]]. Mens den anglo-amerikanske ''copyright'' dreide seg om økonomiske rettigheter, vokste det i Frankrike frem et system basert på ''droit d'auteur'', forfatterens rettigheter. Denne var inndelt i de to hoveddelene ''droits patrimoniaux'' (økonomiske rettigheter) og ''droits moraux'', moralske eller [[ideelle rettigheter]]. I 1761 ble det slått fast at opphavsretten gikk i arv, etter at [[Jean de La Fontaine]]s arvinger gikk rettens vei for å få kontroll over verkene han etterlot seg. I [[1777]] slo to andre rettsavgjørelser fast at forleggeres rettigheter ikke varte lenger enn i opphavspersonens levetid.<ref>{{ Kilde artikkel
| forfatter= Latournerie, Anne
| utgivelsesår= 2001
| tittel= Petite histoire des batailles du droit d’auteur
| publikasjon= Multitudes
| nummer=5
| url=http://multitudes.samizdat.net/spip.php?article168
}}
</ref>