Redigerer Opera (avsnitt)

== Begrepsavklaring og terminologi ==
Forskjellen mellom ''[[oratorium]]''/''[[kantate]]'' og ''opera'' ligger i at i oratoriumet (eller kantaten) agerer ikke sangerne, og de opptrer ikke på en scene med dekor. Forskjellen mellom en ''[[operette]]''/''[[syngespill]]'' og ''opera'' er at operetten er musikalsk enklere og har friere form, men begge formene anvender ''skolerte'' stemmer. En ''musikal'' krever ikke skolerte stemmer. Den kan musikalsk snarere ses som en følge av slagere, og har ofte dansescener.

En spansk ''[[zarzuela]]'' er en slags mellomting mellom ''opera buffa'' og en ''operette''. Zarzuela er ofte en [[enakter]] med humoristisk handling med (i en viss grad) improviserte dialoger.

Betegnelsen kommer fra det latinske ordet ''opera'' som betyr arbeid/verk i flertall (entall opus). Ordet «opera» brukes vanligvis om det tradisjonelle europeiske musikkteatret som oppstod i [[Firenze]] på slutten av [[1500-tallet]], men også andre former for musikalsk drama &ndash; for eksempel kinesisk «pekingopera» &ndash; regnes i samme kategori.

Ordene til en opera er kjent som [[libretto]] (bokstavelig talt "liten bok"). Noen komponister, særlig [[Richard Wagner|Wagner]], har skrevet sin egen librettoer; andre har jobbet i nært samarbeid med librettistene sine, f.eks. [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] med [[Lorenzo da Ponte|Lorenzo Da Ponte]]. Tradisjonell opera, ofte referert til som "nummeropera", består av to moduser for sang: [[resitativ]], plottdrevne passasjer sunget i en stil designet for å etterligne og understreke tale,<ref name=":0" /> og arie (en "luft" eller formell sang) der karakterene uttrykker følelsene sine i en mer strukturert melodisk stil. Vokalduetter, trioer og andre ensembler forekommer ofte, og refreng brukes til å kommentere handlingen. I noen former for opera, for eksempel [[Syngespill|singspiel]], [[opéra comique]], [[operette]] og semi-opera, blir resitativet stort sett erstattet av talt dialog. Melodiske eller halvmelodiske passasjer som forekommer midt i, eller i stedet for, resitativ, blir også referert til som [[arioso]]. Terminologien til de forskjellige typene operastemmer er beskrevet i detalj nedenfor.<ref>''The Oxford Companion to Music'', by P. Scholes (10th ed., 1968).</ref> I både [[Barokken (musikk)|barokken]] og den [[Klassisk musikk|klassiske]] perioden kunne resitativ dukke opp i to grunnleggende former, som hver ble ledsaget av et annet instrumentalt ensemble: secco (tørr) resitativ, sunget med en fri rytme diktert av ordets aksent, akkompagnert bare av [[Generalbass|basso continuo]], som vanligvis var en [[cembalo]] og en [[cello]]; eller begivenhet (også kjent som [[strumentato]]) der orkesteret sørget for akkompagnement. Utover 1700-tallet ble arier i stadig større grad akkompagnert av orkesteret. På 1800-tallet hadde akkompagnementet fått overtaket, orkesteret spilte en mye større rolle, og [[Richard Wagner|Wagner]] revolusjonerte operaen ved å avskaffe nesten alt skille mellom arie og resitativ i sin søken etter det Wagner kalte "endeløs melodi". Påfølgende komponister har en tendens til å følge Wagners eksempel, selv om noen, for eksempel [[Igor Stravinskij|Stravinskij]] i hans ''The Rake's Progress'', har vendt seg imot trenden. Orkesterets skiftende rolle i opera er beskrevet mer detaljert nedenfor.