Redigerer Oorts sky (avsnitt)

== Hypotese ==
I 1932 postulerte den estiske astronomen [[Ernst Öpik]] at langperiodiske kometer stammet fra en sky som gikk i bane helt mot ytterkanten av solsystemet.{{Sfn|Öpik|1932|s=169–182}} I 1950 ble denne tanken uavhengig gjenopplivet av den nederlandske astronomen [[Jan Oort|Jan Hendrik Oort]] som et hjelpemiddel for å løse et paradoks:{{Sfn|Oort|1950|s=91–110}} i løpet av solsystemets eksistens er kometbaner ustabile; til slutt sier [[dynamikk (mekanikk)|dynamikken]] at en komet må kollidere med enten solen eller en planet, ellers blir den kastet ut av solsystemet på grunn av planetarisk [[perturbasjon|påvirkning]]. Videre betyr deres isete sammensetning at etterhvert som de gjentatte ganger nærmer seg solen, vil [[Elektromagnetisk stråling|stråling]] gradvis koke bort [[volatiler|isene]] helt til kometen splittes eller utvikler en isolerende kappe som hindrer videre utgassing. Oort resonerte seg derfor frem til at en komet ikke kan ha blitt dannet i en slik bane, og dermed må ha blitt holdt i et ytre reservoar gjennom nesten hele dens eksistens.{{Sfn|Oort|1950|s=91–110}}{{Sfn|Jewitt|2001|s=1039–1049}}{{Sfn|Levison|Donnes|2007|s=575–588}}

Det finnes to hovedklasser av kometer. Kortperiodiske (også kalt [[ekliptikken|ekliptiske]] kometer) og langperiodiske (også kalt nær-[[isotropi]]ske kometer). Ekliptiske kometer har relativt smale baner, under 10&nbsp;AE, og følger det [[Ekliptikken|ekliptiske planet]] – det vil si det samme planet som [[planet]]ene ligger i. Nesten alle isotropiske kometer har svært store baner i størrelser på tusener av AE, og de dukker opp hvor som helst på himmelen.{{Sfn|Levison|Donnes|2007|s=575–588}} Oort bemerket seg at det var en topp i antallet nær-isotropiske kometer ved [[Apsis (astronomi)|aphel]] (deres lengste avstand fra solen) på drøyt {{Formatnum:20000}}&nbsp;AE. Dette antydet et reservoar ved den avstanden med en sfærisk, isotropisk fordeling.{{Sfn|Levison|Donnes|2007|s=575–588}} Disse relativt sjeldne kometene med baner på ca. {{Formatnum:10000}}&nbsp;AE har sannsynligvis gått en eller flere runder gjennom solsystemet og fått sine baner trukket innover av [[Tyngdekraft|gravitasjonen]] til planetene.{{Sfn|Levison|Donnes|2007|s=575–588}}