Redigerer Omega navigasjonssystem (avsnitt)

==Omegastajonen på Bratland==

[[Fil:Vedlikehold på Omegaantennen.jpg|thumb|Vedlikehold på Omegaantennen]]
Den eneste omegastasjonen i Norge lå på Bratland i [[Aldersundet]] i [[Lurøy kommune]] på [[Helgeland]].<ref name="historier">[https://historier.no/historier/omega-norge-stasjon-bratland/ OMEGA NORGE – STASJON BRATLAND AV RONALD KJÆRSUND], historier.no, I-10.04.2020-1, 10. april 2020</ref>

Bratland Omega senderen (Senderstasjon – {{coord|66.420833|N|13.150555|E|region:NO_type:landmark|name=Bratland Omega Transmitter Building}}) lå mot Aldersundet og var den eneste Europeiske Omegastasjonen. Den brukte en uvanlig antenne, en lang strekkantenne over Aldersundet mellom to store ankerfester i betong. Lengden var 3500 m. Det ene festet på fastlandet i øst {{coord|66|25|27|N|013|10|01|E|region:NO_type:landmark|name=Bratland Omega Transmitter, Antennefeste øst}} og det andre på Aldra i vest. {{coord|66|24|53|N|013|05|19|E|region:NO_type:landmark|name=Bratland Omega Transmitter, Antennefeste vest}}. Antennen ble tatt ned i 2002.

En egen gruppe av [[United States Coast Guard]] (den amerikanske kystvakta) hadde ansvaret for operasjonen av systemet, mens Japan tok seg av synkroniseringen av navigasjonssignalene. I Norge ble stasjonen eid av [[Fiskeridepartementet]] og [[Telenor]], mens omegautstyret ble eid og betalt av USA. Dette viklet oss inn i en forsvarspolitisk debatt på 1970-tallet.<ref name="historier"/>

Omega Norge og Hawaii var de eldste stasjonene i systemet. Historien startet 1. mai 1965 da Per Rise (senere stasjonsbestyrer) kom med [[helikopter]] til Bratland for å ta de første målingene. Dermed startet en anleggsperiode med bygging av antennefundament og strekking av antenner mellom [[Aldra]] og Liatind. Liatind ble nå arbeidsplass for 10-20 personer. Det ble bygget en taubane opp til toppen for å transportere byggematerialer bl.a. til 2 anleggsbrakker som ble tjora fast på berghyller. Den ene hytten brukes fortsatt ved antennevedlikehold.<ref name="historier"/>

Under strekking av den ene antennelina 19.februar 1966 røk en sjakkel i festet for en kasteblokk oppe på Aldertind, slik at hele antennelina ramla ned og feide med seg den 27 år gamle Odd Pedersen fra Aldra. Dette skjedde bare noen få dager før sønnen Gunvald ble født.<ref name="historier"/><ref>Nordlands avis, 22/2-1966</ref>

Vinteren 1965/1966 var stri med mye snø. Det ble også rigget til en mottakerstasjon ute på Hestmann og til transport ble benyttet båten «Rundholmen» fra Aldersund. Skipper Sigleif Andreassen bar en gassflaske uten stopp en kilometer innover [[Hestmona]].<ref name="historier"/>

Omegautstyret kom ferdigmontert i vogntog fra USA og [[England]]. Denne transporten var ikke helt enkel før ferjeleiet i [[Stokkvågen]] var ferdigbygget. På gunstig flo ble de losset på kaia i Stokkvågen og tauet inn til Bratland. Sendervogna fra England var fylt med halm for å holde ting på plass under transporten.<ref name="historier"/>

Per Rise var kommet om høsten i 1965, mens Egil Selnes var på plass etter nyttår i 1966. Sammen med Karstein Marthinsen, Bernt Pedersen, Leif Vatne, Jann Kristiansen og Eystein Albertsen jobbet de nesten døgnet rundt for å få tingene til å fungere, godt hjulpet av Kvina Auto og Liens Mek.<ref name="historier"/>

I mars 1966 ble de første Omegasignalene sendt ut, men signaler i det hørbare området slo inn på alt som var tilknyttet kraftnettet. Dårlig jordinger eller tilkoplinger forsterket problemene. Dessuten hadde ikke kraftlinjene til [[Rødøy-Lurøy Kraftverk]] kapasitet nok for de store radiosenderne. Hvert hvert 10 sek. forsvant derfor TV-bildet p.g.a. for lav spenning. Dette ble ordnet ved at stasjonen kjørte nødaggregat i TV-tiden.<ref name="historier"/>
[[Fil: Omegastasjonen på Bratland.JPG|thumb|Omegastasjonen på Bratland i Lurøy]]
Trailerne med utstyr var plassert ved foten av Liatind i et område hvor det stadig gikk snø- og steinras som ødela bygninger og utstyr. For å fullføre testprogrammet besluttet Per Rise på egen hand å bygge om stasjonen, slik at den kunne fjernstyres fra kontorbrakka på Bratland. Arbeidstegninger ble produsert etter hvert på pappkartonger, ukeblad og bordbiter. Etter 14 dager kunne stasjonen igjen kjøres på lufta, men nå fra nevnte kontorbrakke på Bratland. Det første Omegautstyret hadde mange svakheter, dessuten var antenna en utmerket lynavleder. Etter hvert lærte man seg å takle overslag og branntilløp, men en antennedom brant ned. Utstyret ble forbedret etter hvert som feilene oppsto, noen ganger med nye deler, andre ganger måtte man produsere delene selv. Oppfinnsomheten og kreativiteten var på den tiden meget stor, selv om det av og til bar galt av sted. I et forsøk på å skyte en line gjennom et rør v.h.a. en rakett, kom raketten ut av kontroll og bare flaks hindret den fra å rasere hele stasjonen. Slik ble stasjonen drevet fram til 1973, da det nye anlegget ble tatt i bruk.<ref name="historier"/>

Overgangen til nye moderne lokaler hadde sine barnesykdommer. Fortsatt raserte stein fra Liatind kabelgrøfta mellom senderstasjon og antennehuset, og fylte den med flomvann fra oversvømte bekker. Oppgaven til Omegastasjonen var nå, kontinuerlig å sende ut navigasjonssignaler hele døgnet, som krevde en bemanning på 10 personer. 5 tekniske betjenter som gikk inn i et helkontinuerlig vaktsystem, 3 teknikere inkludert bestyrer, 1 marskintekn. Og 1 rengjøringsbetjent. En gang i året ble stasjonen slått av for full overhaling. All fastforankring på antennene måtte løses og antennekabelen forhales for å endre trykkpunkt på lina. Antennearbeidet har for det meste i 30 år vært ledet av anleggsleder Håkon Padøy i bergensfirmaet Olav Aga.<ref name="historier"/>

Omega Norge ble fra første dag en mønsterstasjon. Ekspertisen på stasjonen ble også benyttet av andre omegastasjoner. Per Rise var en periode engasjert som teknisk rådgiver i USA. Egil Selnes var flere turer nede på LaReunion og Roy Johansen var i Liberia etter borgerkrigen. Ellers var det en utstrakt reisevirksomhet. Etter hvert som utstyret bedret seg, ble jobbene mer og mer rutinepreget og man hadde behov for flere arbeidsoppgaver. En av dem var brannmeldingstjenesten for Lurøy og deler av Rødøy. Dessuten fikk personalet mer tid til å engasjere seg i det lokale kultur- og organisasjonslivet.<ref name="historier"/>

Navigasjonssystemet fikk navnet Omega etter den siste bokstaven i det greske alfabetet. Dette fordi man mente at dette var den siste generasjon av den type navigasjon. Etter mer enn 30 års drift ble systemet avslått den 30. september 1997 kl. 0500.<ref name="historier"/>

Antennene henger ikke lengre over Aldersundet, og i dag er det bare få spor av det lengste antennespennet i Europa. Man så heller ikke nytten av å etablere et museumsanlegg her, til store kostnader. I dag er det bare det store antennefestet på Liatinden tilbake.<ref name="historier"/>

===Loran C-saken===
{{utdypende artikkel|Listesaken|Loran C-saken}}
I 1977 var det to kontroversielle saker hvor partiet [[Sosialistisk Venstreparti]] (SV) var i fokus, i ettertid kjent som ''[[Listesaken]]'' og ''[[Loran C-saken]]''. SV-politikeren [[Berge Furre]] (1937–2016) var i mindre grad involvert i den første, men hovedperson i den andre.

SV-politikeren [[Ivar Johansen (politiker)|Ivar Johansen]] (f. 1950) hadde ved hjelp av åpne kilder laget lister over ansatte i [[Politiets overvåkningstjeneste|overvåkningspolitiet]]. Dette ble gjort kjent gjennom et intervju med Johansen i [[Arbeiderbladet]] 1. august 1977, og Johansen antydet at disse kunne bli offentliggjort i [[Ny Tid]].<ref>Dagbladet 2.8.1977, jmf [[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.229</ref> <ref>Dagbladet 3.8.1977, jmf [[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.229</ref> Politiet satte i gang et stort apparat for å oppspore listene og beslagla dem.<ref name=Nyha493>[[#Nyhamar1990|Nyhamar (1990)]] s.493</ref> Ifølge SV-politikeren [[Otto Hauglin]] (1942–2012) hadde også Furre på et tidspunkt kopi av listene.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s. 231</ref>
[[Fil:Berge Furre.jpg|thumb|upright|SV-politikeren [[Berge Furre]] (1937–2016)]]
Navigasjonssystemene [[LORAN]]-C og OMEGA ble etablert på norsk territorium i 1960-årene. Loran C-stasjonen ble opprettet i [[Bø i Vesterålen]]. Loran C var til stor hjelp for amerikanske [[ubåt]]er som førte [[atomvåpen]], og etableringen av systemet ble vedtatt av [[Odvar Nordlis regjering]] uten å ha blitt vedtatt i Stortinget.<ref name=Ross226>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.226</ref><ref name=Ustvedt37>[[#Ustvedt1991|Ustvedt (1991]] s.37</ref> SV mente at disse navigasjonssystemene var i strid med norsk base- og atompolitikk, og at opprettelsen av anlegget på Bratland ikke var vedtatt av Stortinget på en konstitusjonelt forsvarlig måte.<ref name=Ross226/> Etter at SV-politikerne [[Arent M. Henriksen]] (f. 1946) og [[Finn Gustavsen]] (1926–2006) hadde tatt opp saken i Stortinget satte regjeringen i 1975 ned et utvalg ledet av [[Andreas Olai Schei|Andreas Schei]] (1902–1989)<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s. 284</ref> som fikk i oppdrag å utrede forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonssystemene. Bare en begrenset del av utvalgets rapport ble gjort offentlig,<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Sammendrag av innstilling fra utvalget til undersøkelse av sakene om etablering av Loran C og Omega-stasjoner i Norge (Granskningsutvalget Loran C - Omega) | utgivelsessted = Oslo | forlag = Statsministeren | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013021109118 | side = }}</ref> og saken ble behandlet i lukket møte i Stortinget.<ref name=Ross226/><ref>[[#Furre1997|Furre (1997)]] s.109</ref>

SV ønsket at utvalgets rapport skulle offentliggjøres, og Furre gikk ut og truet med at han ville bryte taushetsplikten og offentliggjøre rapporten dersom ikke regjeringen gjorde det.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1977-06-21 | tittel = Nordlands Avis 1977.06.21 | utgivelsessted = Norge;Nordland;;Hemnesberget;;;; | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_nordlandsavis_null_null_19770621_84_46_1 | side = }}</ref> Ifølge [[Yngvar Ustvedt]] erklærte Furre og Gustavsen allerede under Stortingets lukkede behandling at de ikke ville respektere hemmeligstemplingen, men fritt sitere fra hele rapporten.<ref name=Ustvedt37 /> Rossavik skriver at Furre og Gustavsen «følte seg bundet av taushetsløftet», men var under hardt press fra hovedstyret i SV hvor særlig [[Steinar Stjernø]] sto hardt på at dersom regjeringen ikke selv offentliggjorde fakta skulle SV gjøre dette.<ref name=Ross227>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.227</ref>

Da regjeringen ikke etterkom Furres ønske, røpet Furre og Gustavsen hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i [[Folkets Hus i Oslo]] den 22. august 1977. Samtidig ble hele Schei-komiteens innstilling offentliggjort av [[Pax forlag]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1977 | tittel = Loran C og Omega: innstilling | isbn = 8253008821 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301056 | side = }}</ref>

I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til [[Stortingets forretningsorden]] §&nbsp;14a) for å vurdere om det skulle reises [[riksrett]]stiltale mot Furre og Gustavsen. [[Odelstinget]] voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.<ref>{{Kilde www|tittel=Riksrett|url=https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Arbeidet/Riksrett/|utgiver=stortinget.no|besøksdato=2016-10-07}}</ref>

Langbølgesenderne trengte lange antenner, og antennestrekket i Aldersundet var 3500 meter langt mellom Liatind på fastlandet og Aldertind på øya [[Aldra]]. Dette var ei tid [[Nord-Europa]]s lengste luftspenn. I dag er antennespennet tatt ned, men en liten utstilling ved [[Grønsvik kystfort]] viser med utstyr fra stasjonen, modeller, plansjer og bilder hvordan systemet fungerte.