Redigerer Ole Paus (avsnitt)

== Familien Paus ==
{{Utdypende artikkel|Paus}}

{{sitat|Stem opp, min fløyte, et sørgmodig kvad,<br/>la skjelvende sanger fortelle om vår sorg<br/>Gråt, skjebnesøstre, for vår kjære fars sorgfulle død<br/>og syng hans skjebne i verdige rytmer.|Det nesten 400 år gamle [[Peder Povelsson Paus#In memoriam Domini Petri Pavli|latinske sørgediktet]] over<br/>[[Peder Povelsson Paus]] (1590–1653), skrevet av sønnen [[Povel Pedersson Paus|Povel]] i 1653}}
Ole Paus var sønn av generalmajor [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Otto Cicin von Paus]] (1910–2003) og Else [[Corneliussen (slekt)|Corneliussen]] (1916–1951). [[Paus|Slekten Paus]] trådte frem som aristokratisk [[Presteskap#Geistligheten som stand|presteslekt]] fra [[middelalderbyen Oslo]] på 1500-tallet. Navnet, det [[middelnedertysk]]e ordet for [[pave]], er trolig selv en satirisk metafor i betydningen «den gudfryktige». Slekten hadde siden begynnelsen av 1600-tallet stått fremst i det Ibsenforsker [[Jon Nygaard]] kaller et «[[Øvre Telemark#«Embetsaristokratiet» i Øvre Telemark|sammenfiltret embetsaristokrati]]» av prester og jurister som styrte [[Øvre Telemark]].<ref name=Nygaard2013>{{ Kilde bok| etternavn1 = Nygaard | fornavn1= Jon |forfatter-lenke=Jon Nygaard |utgivelsesår = 2013 | tittel = «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien | forlag= Senter for Ibsen-studier |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018062607584 |isbn= 9788291540122|side=74–77|kapittel=Det sammenfiltrede embetsaristokratiet i Øvre Telemark}}</ref>{{efn|Det finnes en omfattende historisk faglitteratur om slekten Paus – fra slektshistoriske verk som [[S.H. Finne-Grønn]]s bok ''Slekten Paus'' til Ibsenforskning som går i dybden om familiemedlemmer, herunder Ole Paus' tippoldefar [[Christopher Blom Paus]] og tipptippoldefar [[Ole Paus (1766–1855)]], som [[Jørgen Haave]]s ''[[Familien Ibsen]]'' og [[Jon Nygaard]]s ''[[«… af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien|... af stort est du kommen]]''}} Det var en meritokratisk preget elite kjennetegnet av utdanning og virksomhet i kirkens og statens tjeneste, men også en nøysom etos og mer moralsk lederskap enn økonomisk kapital, og toppen av den sosiale orden i Øvre Telemark fra 16- til 1800-tallet; den ''er'' staten for befolkningen i Øvre Telemark. Ole Paus' familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i [[Skien]] – de var [[Henrik Ibsen]]s nærmeste slektninger – og under [[den industrielle revolusjon]] som stålmagnater langs [[Akerselva]] i [[Oslo|Christiania]], der oldefaren [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] startet [[Ole Paus (firma)|firmaet av samme navn]]. Ole Paus' nærmeste familie oppstod imidlertid i [[Wien]], dit farfaren – eventyreren [[Thorleif Paus|Thorleif (von) Paus]] – flyttet i 1902 og møtte Paus' jødiske farmor som skulle bli den senere visesangerens viktigste omsorgsperson. [[Arvid Skancke-Knutsen]] skriver at «beretningen om Paus' egen slekt står sentralt» i Paus' ufullendte selvbiografi ''[[Ole Paus#Selvbiografien For en mann|For en mann]]'' og «er et anslag til noe nærmest monumentalt».<ref name=Skancke/>

{{ahnentafel
|collapsible=yes
|collapsed=yes
|1='''Ole Paus'''
|2=[[Ole Otto Paus|Ole Otto Cicin von Paus]],<br />general
|3=Else [[Corneliussen (slekt)|Corneliussen]]
|4=[[Thorleif Paus|Thorleif von Paus]]<br />konsul, godseier, «eventyrer»
|5=Ella Stein<br />konverterte til [[protestantisme]]n
|6=[[Ragnar Corneliussen]]<br />industrileder
|7=Monna [[Munthe af Morgenstierne|Morgenstierne]] Roll 
|8=[[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]]<br />stålmagnat<br />[[Henrik Ibsen|Ibsens]] fetter
|9=Birgitte [[Schou]]
|10=August Stein<br />Hof- und Gerichtsadvokat i Wien<br />konverterte fra [[jødedom]]men til [[katolisisme]]n
|11=Josefine Wagner
|12=[[Andreas Martin Corneliussen]]<br />skolemann, cand.theol.
|13=Clara [[Thinn]]
|14=[[Emil Roll]]<br />høyesterettsadvokat og friluftsmann
|15=Caroline Marie Heidenreich 
}}
===Skipperen som ble Henrik Ibsens bestefar===
{{Hoved|Ole Paus (1766–1855)}}
[[File:Colorized version of an older black-and-white image of a painting on ivory of Ole Paus, circa 1790s.jpg|miniatyr|venstre|upright|[[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] (1766–1855) flyttet fra [[Øvre Telemark]] til [[Skien]], og ble [[Henrik Ibsen]]s bestefar. Maleri på elfenben, 1790-årene.]]

Den første med navnet Ole Paus, tipp-tipp-oldefaren [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] (1766–1855), brøt med familiens tradisjon som embetsmenn i [[Øvre Telemark]], en stor og naturskjønn, men avsidesliggende og sparsomt befolket region som siden tidlig på 1600-tallet hadde vært styrt av et puritansk og nøysomt «sammenfiltret embetsaristokrati» på en håndfull familier som i 200 år hadde monopolisert alle embeter som prester og jurister, som ofte gikk i arv, og der familien [[Paus]] var den fremste.<ref>[[Jon Nygaard|Nygaard, Jon]] (2013). ''[[«… af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien|«...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien]]''. Acta Ibseniania. VIII. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122.</ref> Han dro som tolvåring i 1778 fra fødebygda [[Lårdal]] til det som da var en av Norges viktigste og mest dynamiske og internasjonalt orienterte sjøfartsbyer, [[Skien]], ble tatt inn i huset hos farens fetter [[Christopher Blom (1739–1803)|Christopher Blom]] og opplært i [[skipper]]yrket, tok borgerskap i Skien i 1788 og giftet seg i 1798 med den 28 år gamle enken [[Johanne Plesner|Johanne Ibsen]], [[Knud Ibsen]]s mor, året etter [[Henrich Ibsen]]s forlis med skuta «Caritas» ved [[Hesnes]]. Gjennom ekteskapet ble han også svoger til eidsvollsmannen [[Didrich von Cappelen]], Skiensdistriktets rikeste mann. Han kjøpte i 1799 lystgården [[Rising]] i [[Gjerpen]] fra svogerens søster etter å ha solgt Ibsenhuset i [[Løvestrædet]], som han overtok fra Johannes første ektefelle. Som både Knud Ibsens sosiale far og [[Marichen Altenburg]]s onkel – hun var datter av hans søster [[Hedevig Christine Paus|Hedevig]] – var han den eneste bestefaren [[Henrik Ibsen]] kjente i barndommen. Den tett sammenvevde storfamilien til søskenparet fra Lårdal – Ole og Hedevig Paus – på Rising og i [[Altenburggården]] var Henrik Ibsens nærmeste slektninger, og begge Ibsens foreldre var oppvokst i familien, nærmest som sosiale søsken. Etter at alle barna hans hadde flyttet til Skien og gjort byborgere av seg solgte Oles og Hedevigs far [[Cornelius Paus (1726–1799)|Cornelius Paus]] slektsgården i Lårdal – den gamle sorenskrivergården Håtveit som forfedrene hadde styrt Øvre Telemark fra – og døde hos datteren i [[Altenburggården]] i 1799, samme år som «[[Kristine Cathrine Ploug|faster Ploug]]» flyttet inn.<ref name=Nygaard2013-2>{{ Kilde bok | ref = {{SfnRef|Nygaard2013}}| etternavn1 = Nygaard | fornavn1= Jon |forfatter-lenke=Jon Nygaard |utgivelsesår = 2013 | tittel = «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien | forlag= Senter for Ibsen-studier |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018062607584 |isbn= 9788291540122}}</ref><ref name=Haave>{{ Kilde bok | etternavn1 = Haave | fornavn1= Jørgen | forfatter-lenke=Jørgen Haave |utgivelsesår =2017 | tittel = Familien Ibsen |forlag=Museumsforlaget/Telemark Museum |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020041448039 | isbn= 9788283050455}}</ref>
[[Fil:Rising i Gjerpen.jpg|miniatyr|Gården [[Rising]] ble bygget for [[Ole Paus (1766–1855)|Ole Paus]] fra 1799, etter at han solgte Ibsenhuset i [[Løvestrædet]] som han overtok fra kona [[Johanne Plesner|Johanne]]s første ektemann [[Henrich Ibsen]]. Rising var også stesønnen [[Knud Ibsen]]s barndomshjem. Amtmann [[Christian Cornelius Paus]] overtok gården]]

Yngstesønnen, visesangerens tippoldefar [[Christopher Blom Paus]] (1810–1898), gikk en annen vei enn sine to juristbrødre [[Henrik Johan Paus]] og [[Christian Cornelius Paus]], som ble [[amtmann]] i [[Bratsberg amt|Bratsberg]] og huskes som modell for byfogd Peter Stockmann i ''[[En folkefiende]]''. Christopher fulgte femten år gammel den tretten år eldre halvbroren [[Knud Ibsen]] inn i forretningslivet og startet karrieren som handelsbetjent hos Knud da broren etablerte virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien i 1825. Christopher bodde i [[Stockmanngården]] sammen med broren Knud og kusinen Marichen da nevøen [[Henrik Ibsen]] ble født der i 1828. Etter at Knud fikk økonomiske problemer var han den av brødrene som i størst grad tok seg av storebroren, og eide [[Ibsenhuset (Snipetorpgata 27)|huset på Snipetorp]] der Ibsenfamilien bodde fra 1843. Han ble senere en av Skiens ledende skipsredere, satset på skip som gikk i emigrantfart, ansatte i 1864 nevøen [[Ole Paus Ibsen]] som styrmann på emigrantskipet «Neptunus» og var også direktør for [[Skiens Sparebank]].<ref name=Haave/>

Henrik Ibsen kom til å ha lite kontakt med sine foreldre og søsken som voksen, men var mer villig til å ha kontakt med sine slektninger i familien Paus – det vil si onklene og tantene og deres familier. Ibsen var i Christopher Paus' gullbryllup, som ble feiret hos sønnen [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] i Pilestredet i 1895 – den siste familiesammenkomsten Ibsen deltok i. En rekke figurer, motiver og hendelser i skuespill som ''[[Peer Gynt]]'', ''[[Gengangere]]'', ''[[En folkefiende]]'', ''[[Vildanden]]'', ''[[Rosmersholm]]'' og ''[[Hedda Gabler]]'' var inspirert av familiemedlemmer og familietradisjoner innen familiekretsen Paus–Altenburg–Ibsen, og hendelser på Pausfamiliens gård [[Rising]] tidlig på 1800-tallet (se nærmere om familien [[Paus#Familien Paus i Ibsens drama og i Ibsenforskningen|Paus i Ibsens drama]]). Utover enkelthendelser, karaktertrekk og lån av enkelte navn – som Hedvig – representerer familien Paus i Ibsens verk først og først embetsmannsslekten; Ibsenforsker [[Jon Nygaard]] skriver at fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra [[Øvre Telemark]], familien Paus» er et hovedtema i Ibsens verk.<ref name=Nygaard2012>{{cite journal|last1=Nygaard|first1=Jon|author-link=Jon Nygaard|date=2012|title=Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»|journal=[[Bøygen (tidsskrift)|Bøygen]]|volume=24|issue=1|pages=81–95|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018030781098_001}}</ref> Om slektningen Henrik Ibsen har Ole Paus uttalt: «Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!»<ref>«Herlige, selvbevisste Ibsen», ''Aftenposten morgen'', 31.01.2006 s. 6</ref>

===Stålmagnaten, eventyreren og den jødiske flyktningen===
{{Hoved|Ole Paus (1846–1931)|Thorleif Paus}}
[[File:Ole Paus, industrialist, 1916 (cropped).jpg|thumb|Stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] (1846–1931), visesangerens oldefar og [[Henrik Ibsen]]s fetter. Ole Paus mintes det store maleriet av oldefaren de hadde i barndomshjemmet: «Jeg var russ i Trondheim. Da jeg gikk opp den trappa seine kvelder og så bildet av oldefar, føltes det som å få en ørefik.»<ref name=dag2005/>{{byline|[[Peter Elfelt]], 1916}}]]
[[Fil:Hjula Væverier, Akerselva, Hønse-Lovisas hus, Den Norske Hesteskosømfabrik.jpg|miniatyr|Ole Paus' familie eide store deler av industrien langs [[Akerselva]] fra [[den industrielle revolusjon]] i andre halvdel av 1800-tallet og til første halvdel av 1900-tallet. Til høyre oldefaren [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]]' fabrikk [[Den Norske Hesteskosømfabrik]], i midten «[[Hønse-Lovisa]]s hus» som hørte til fabrikken, til venstre [[Hjula Væverier]] som ble eid av slektninger i familien [[Schou]].]]
[[Fil:Pausvillaen, interiør, 1942-1945.jpg|miniatyr|[[Pausvillaen]] på Bygdøy ble bygget i 1907 for Ole Paus' oldefar, stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]]. Bildet er fra andre verdenskrig, da den var bolig for [[Terboven]]]]
[[Fil:Kvesarums slott april 2018 2.jpg|miniatyr|[[Kvesarums slott]] i Skåne ble eid av Ole Paus' farfar, konsul [[Thorleif Paus]].]]
[[File:Wiener Zentralfriedhof - alter jüdischer Teil - Alois Stein und Caroline Stein.jpg|thumb|Ella Paus' families grav på den gamle jødiske gravlunden i Wien]]

Stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] (1846–1931) – visesangerens oldefar og Henrik Ibsens fetter – vokste opp i Skien, gikk i handelslære i utlandet og flyttet som ung mann til den fremadstormende hovedstaden [[Christiania]]. Han var en aktiv deltager i [[den industrielle revolusjon]] i Norge og etablerte i 1872 det landskjente [[Ole Paus (firma)|jern- og stålfirmaet Ole Paus]]. I 1881 etablerte han med sine to brødre [[Den Norske Hesteskosømfabrik]], som overtok det tidligere Foss Spinderi ved Akerselva fra [[Thorvald Meyer]], etablerte filial i London og bygget fabrikk i Hamburg. Han var administrerende direktør – tilsvarende styreformann – i [[Den norske Creditbank]] og en av eierne av [[Christiania Stålverk]], som ville gjøre Norge selvforsynt med stål. Han giftet seg med Birgitte [[Schou]], en kusine av industrimagnaten [[Halvor Schou]]. Familien Schous industrivirksomhet, [[Hjula Væverier]], lå ved siden av hans egen fabrikk ved Akerselva. Birgittes bror var også bestyrer for Hjula Væverier. I dag gjenstår bare «[[Hønse-Lovisa]]s hus» av det tidligere fabrikkanlegget eid av Ole Paus' oldefar med samme navn. [[Oskar Braaten]]s roman ''[[Ungen (skuespill)|Ungen]]'' er fra den tiden Ole Paus eide huset, og Braaten sa at han så for seg at «Hønse-Lovisa» bodde der. Ole Paus fikk i 1907 bygget den slottslignende [[Pausvillaen]] på Bygdøy, en villa som siden både var bolig for [[Terboven]] under andre verdenskrig og som nå eies av [[Petter Stordalen]]. Ole Paus og hans bror [[Karl L. Paus]] førte fra tidlig på 1900-tallet rettssaker mot personer som ikke tilhørte [[Paus|embetsmannsslekten Paus]] for å hindre dem i å bruke familienavnet, og forfulgte en bokholder og en gartner og hans familie med advokater i nesten 50 år.{{efn|name=fn2|Stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] og hans bror [[Karl L. Paus]] førte fra tidlig på 1900-tallet rettssaker mot personer som ikke tilhørte [[Paus|embetsmannsslekten Paus]] for å hindre dem i å bruke familienavnet, og forfulgte en bokholder og en gartner og hans familie med advokater i nesten 50 år. Da gartnerens sønn ble landssvikdømt og lå nede for telling i 1946, klarte Karl L. Paus og Ole Paus’ barn etter henimot 50 års kamp endelig å få has på ham da Aker herredsrett fradømte ham retten til å bruke Paus som mellomnavn.<ref>{{ Kilde artikkel | dato = 1946-11-27 | tittel = Fra advokat Anthon Busch | publikasjon = [[Dagens Næringsliv|Norges Handels og Sjøfartstidende]] | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgeshandelsogsjoefartstidende_null_null_19461127_57_274_1 | side = 8 }}</ref> Det kan virke som stålmagnaten Ole Paus' barnebarn, visesangerens «[[Per Paus|onkel Per]]» – som overtok familiefirmaet også kalt [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]] og som var det uformelle overhodet for familiens stålgrosserergren i visesangerens barndom – videreførte familiens iver etter å verne om slektsnavnets eksklusivitet. At det finnes en god del personer som ikke tilhører embetsmannsslekten Paus som heter Paus var en kilde til stor irritasjon for deler av Ole Paus' familie på 1900-tallet.}}

Visesangerens farfar [[Thorleif Paus]] (1881–1976) – som i Østerrike-Ungarn het Thorleif von Paus{{efn|''[[Von]]'' var et [[adel]]ig [[privilegium]] i Østerrike, og den norske konsulen [[Thorleif Paus]] kunne bruke det fordi det felles svensk–norske [[Utenriksdepartementet (Sverige)|Utenriksdepartementet]] – etter hans eget ønske – hadde registrert ham under dette navnet hos de østerriksk-ungarske myndighetene, og det ble brukt i hans [[eksekvatur]] som konsul. Hans tremenning, grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] i [[Roma]], som var ambisiøs på familiens vegne, inspirerte ham til å ta navnet ''von Paus''; flere slektninger hadde kalt seg ''de Paus'' i internasjonale sammenhenger siden slutten av 1800-tallet. Et annet moment i navnevalget var nok at Østerrike i 1902 var et svært rigid klassedelt samfunn med et omfattende «adlingsmaskineri» – svært forskjellig fra Skandinavia – der det gav en klar sosial fordel å hete «von». For diplomater som ikke alltid het «von» i sine hjemland var det derfor en akseptert praksis å ta «von» i navnet i Østerrike som en form for «oversettelse» til en østerriksk språklig og sosial kontekst. De østerrikske myndighetene godtok denne praksisen som del av diplomatisk kutyme. Det innebar ikke formelt en adling, men var en særtillatelse til å bruke et adelsprivilegium og i praksis en sosial anerkjennelse av likeverdig status med adelen i Østerrike. Thorleif Paus mottok [[Jernkroneordenen]], som historisk medførte adelskap for østerrikske undersåtter – som den norske konsulen ikke var. Thorleif sluttet å kalle seg «von» da han forlot Østerrike i 1918; barna og hans fraskilte ektefelle het offisielt «von Paus» til de ble berørt av Loven om avskaffelse av adelskap (Adelsaufhebungsgesetz) i 1919, som behandlet «von» som et adelig privilegium i Østerrike og derfor forbød dette navnetillegget.}} – ble omtalt av barnebarnet som en munter eventyrer og «mannen som reiste jorden rundt for å finne seg selv», men som levde et uansvarlig liv og ofte sviktet sine nærmeste. Hans livshistorie speiler både tiltrekningskraften og fallgruvene i et liv der eventyr og personlig frihet stod i første rekke. Ole Paus skriver i selvbiografien at han kjenner seg igjen i farfaren: «Uansett hva han begynte med, endte det som et fluktforsøk».<ref name=Paus2024/><ref name=Spaans>{{Kilde www |forfatter=Ronny Spaans |url =https://www.dagogtid.no/meldingar/bok/eit-sandkorn-i-maskineriet-6.121.37378.7002d1b0e7 |tittel =Eit sandkorn i maskineriet |verk =[[Dag og Tid]] |dato =2024-11-01 }}</ref> Thorleif Paus vokste opp i [[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] 28 i Christiania, i en bygård faren eide, der også bestefaren [[Christopher Blom Paus]] bodde de siste årene og der de hadde besøk fra [[Henrik Ibsen]] i hans barndom. Mens storebroren [[Christopher Blom Paus (1878–1959)|Christopher Blom Paus]] fulgte faren inn i en mer tradisjonell forretningskarriere og tok over familiens stålfirma i Oslo – også kalt [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]] – fikk den yngre sønnen Thorleif mer frihet til å gå sin egen vei. Han tok offisersutdannelse ved [[Krigsskolen]] og innledet som 21-åring i 1902 et 16 år langt eventyr i [[Østerrike-Ungarn]], da han ble knyttet til det svensk–norske generalkonsulatet i [[Wien]]. Han tok over stillingen som konsulatsekretær og en av konsulatets to ansatte – ved siden av generalkonsul [[Carl Neufeldt]] – fra den fargerike eventyreren [[Georg Wedel-Jarlsberg]], en annen ung mann som hadde reist ut i verden. Han stod midt i begivenhetene da Norge løsrev seg fra Sverige og ble bare 23 år gammel plutselig Norges eneste diplomatiske utsending til stormakten Østerrike-Ungarn, med ansvar for å oppnå anerkjennelse av Norges uavhengighet fra et av Europas viktigste land. Han var Norges yngste sendemann eller ambassadør noensinne. Thorleif Paus var siden visekonsul og fungerende generalkonsul i Wien til 1918, samtidig som han engasjerte seg i jern- og stålindustriforetagender eid av faren, rederier og andre forretninger. Hans diplomatiske rolle gav ham tilgang til de høyeste samfunnslagene i Østerrike-Ungarn og han møtte [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]], [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]], [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertug Franz Ferdinand]] og andre medlemmer av keiserfamilien ved en rekke anledninger. Han reiste også mye rundt i det østerriksk-ungarske imperiet for å promotere norsk næringsliv og eksportindustri. I 1914 var Paus under en slik reise til [[Balkan]] eneste skandinaviske øyenvitne til [[Skuddene i Sarajevo]] som utløste [[første verdenskrig]].<ref name="Jacobsen">Palle Koster Jacobsen: «[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_faedrelandsvennen_null_null_19681214_94_291_1 Han så erkehertugen dø ...]». ''[[Fædrelandsvennen]]'', 14. desember 1968 s. 4</ref>

I Wien møtte Thorleif Paus det som skulle bli Ole Paus' bestemor og viktigste omsorgsperson, Gabrielle Stein (1883–1971), som ble kalt Ella og som Ole kalte Mullerl. Thorleif von Paus og Gabrielle Stein giftet seg i det lutherske trossamfunnet i Wien 8. april 1908,<ref name=Kirchen1908>{{Kilde www |url =https://www.familysearch.org/ark:/61903/1:1:6BWC-M2WF |tittel =Ekteskap: Thorleif von Paus og Gabriele Stein |besøksdato = 2024-11-10 |utgiver = |verk = Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900 |dato= 8. april 1908}}</ref> og fikk en stor sølvbolle i bryllupsgave av Thorleifs venn [[Roald Amundsen]].<ref name=Paus2024/> Ella var datter av den [[Jøder|jødiske]] advokaten August Stein (1852–1890) og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933), som hadde katolsk bakgrunn.<ref name=Kirchen1908/> August og Josefine giftet seg i det jødiske trossamfunnet i Wien i 1877.<ref>August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, ''[https://familysearch.org/ark:/61903/1:1:QGJR-BWP7 Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde]'', 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352</ref> Samme år meldte August seg ut av det jødiske trossamfunnet<ref>{{Kilde bok|forfatter=Anna Staudacher|utgivelsesår=2009|tittel=«... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten|forlag=Peter Lang|side=8|isbn=9783631558324|sitat=Stein, Dr.jur. August (...)}}</ref> og lot i 1885/86 seg selv og sine frem til da «konfesjonsløse» barn døpe i den katolske statsreligionen.<ref>Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122</ref><ref name=archiv92>Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92</ref> Samme dag som han ble døpt i 1886 giftet August og Josefine seg også på nytt etter katolsk ritus i [[Stefansdomen]], etter å ha vært gift i ni år.<ref name=archiv92/> August var oppvokst i sentrum av det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen Innere Stadt, der faren Alois Stein (1817–1884) var ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann, mens morfaren var [[sjoḥét]] for det jødiske trossamfunnet i Wien; begge foreldrene tilhørte jødiske familier fra [[Bratislava]]området.{{efn|Begge August Steins foreldre Alois Stein (1817–1884) og Karoline Koch (1817–1899) tilhørte jødiske familier fra Pressburg-området ([[Bratislava]]) i Ungarn (nå [[Slovakia]]). Alois Stein var født i Bösing (nå [[Pezinok]]) nær Pressburg i 1817, og flyttet til Wien rundt 1850, etter emansiperingen av jødene i Østerrike i 1848. I Wien var han ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann, og bodde i det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen Innere Stadt. Han ble gift med Karoline Koch, som var født i Wien i 1817 som datter av jødiske foreldre som hadde flyttet dit fra Pressburg-området. Karolines far Bernhard Koch (1792–1866), fra Stampfen ([[Stupava]]) ved Pressburg, var [[sjoḥét]] (''schächter''), religiøs slakter for det jødiske trossamfunnet i Wien. Han nevnes i Wien fra 1817 som schächtermedhjelper (''Schächters Gehilfe'') og var ved sin død i 1866 ''Schächter der israelitischen Gemeinde'', en stilling han hadde hatt hvertfall siden tidlig i 1830-årene. Stillinger som denne ble vanligvis gitt til menn med grundig religiøs opplæring og gode anbefalinger. Pressburg var et senter for jødisk religiøs utdanning i Habsburgriket på den tiden, og det er trolig at han startet sin utdanning der. Stillingen som sjoḥét gjorde ham til en sentral person i jødisk liv i Wien i tiårene etter Napoleonskrigene. Det var frem til emansiperingen av jødene i Østerrike i 1848 sterke begrensninger på hvor jøder kunne bo og hva de kunne arbeide med, og det er trolig at han måtte få en særlig tillatelse til å bo i Wien så tidlig som 1817. Navnet Koch ble antagelig tatt eller tildelt en gang rundt 1800, da jødene ble pålagt å ta faste slektsnavn, og kan være et yrkesnavn for en person som arbeidet med mat. Familien Koch het muligens Löwy (variant av Levy) tidligere.<!-- må undersøkes; slå opp i Wer einmal war: Das jüdische Großbürgertum Wiens 1800–1938, bd. 2 L-R s. 2029 (Löwy 1) --> Graven for August Steins foreldre Alois Stein og Karoline Stein f. Koch på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien eksisterer fremdeles (Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21); graven for besteforeldrene Bernhard Koch (1792–1866) og Jeannette Koch f. Hirschberg (1786–1866) på Jüdischer Friedhof Währing eksisterer også (felt 6401, rad 19, grav 55 a og b)}} Karoline forble medlem av det jødiske trossamfunnet frem til sin død i 1899, og Ellas besteforeldre er begravet på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien; graven eksisterer fremdeles.<ref>Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21</ref> Josefine var datter av Joseph Eduard Wagner, som var linnedhandler i Wien, og Louise Ernest.{{efn|Da datteren Louise i 1875 giftet seg med Rocco Cicin i Wien ble Joseph Eduard Wagner titulert ''Leinwäschhändler''. Han er trolig den Joseph Eduard Wagner som er ført opp i Wiens adressebøker som «Wagner, Joseph Eduard, Leinen- u. Baumwollfabrik.Niederl(assung)». I tråd med Østerrike-Ungarns begeistring for latin ble ektefellen og datteren i kirkebøker omtalt med det latiniserte navnet Aloysia, men senere kilder viser at de til vanlig ble kalt Louise}} Ella mistet faren sin da hun var syv år gammel og mye tyder på at morens søster Louise Cicin (1849–1929) trådte støttende til. Det er mulig at Ella bodde hos tanten som barn og ung kvinne. Louise hadde tilsynelatende ikke egne barn og var enke etter bankieren Rocco Cicin (1840–1878), som var fra [[Šibenik]] (Sebenico) i [[Dalmatia]] ([[Kroatia]]), litt nord for [[Split]], og som tilhørte en katolsk familie med røtter i [[republikken Venezia|venetiansk]]-[[Dalmatia|dalmatisk]] adel.{{efn|name=fn1|Ella Paus' tante Louise Cicin (1849–1929) var født Wagner i Wien og ble gift med Rocco Cicin (1840–1878) i Wien i 1875. Rocco Cicin var født i [[Šibenik]] (Sebenico) i [[Dalmatia]] (nå [[Kroatia]]). Han var ansatt i en ledende stilling i storbanken Wiener Bankverein, og ble titulert som ''Beamter des Wiener Bankvereins'' da han døde tre år senere av tuberkulose i Wien, bare 37 år gammel. Navnet ble skrevet Rochus Anton Thomas Cicin i kirkeboken i Wien da han giftet seg og Rocco Cicin da han døde; Rochus er en latinisering av den italienske navneformen Rocco, som var navnet han brukte til daglig. Šibenik var del av [[republikken Venezia]] til 1797 og Dalmatia hadde en sterk italiensk og venetiansk innflytelse. Folk flest i Šibenik snakket kroatisk til daglig, mens italiensk også var utbredt, særlig innen utdanning og offisielle sammenhenger. Fordi Šibenik var del av Østerrike ble tysk snakket av embetsmenn og en del velutdannede personer, men det var ikke det daglige språket i Dalmatia. Rocco Cicin snakket trolig kroatisk som morsmål og italiensk som andrespråk siden barndommen, og tysk som fremmedspråk. Navnet skrives Rocco Antonio Tommaso Cicin på italiensk og Roko Anton Toma Čičin på kroatisk. Navnet Čičin er trolig et [[patronym]] avledet av tilnavnet ''Čiča'' (gammel mann, onkel), og uttales {{IPA|/tʃiˈtʃin/}} på kroatisk. Rocco Cicin var sønn av Vincenzo (Vincenz, Vincentius) Cicin og Magdalena Moran. Faren var i kirkeboken i Wien da sønnen giftet seg i 1875 oppgitt å være pensjonert embetsmann (''pensionierter Staatsbeamter''), og er ganske sikkert den Vinc. (Vincenz, Vinzenz) Cicin som i 1850- og 1860-årene er ''Rechnungs-Official'' og ''Prüf. Cmsr. [Prüfungs-Kommissar] für die Verrechnungskunde'' ved K.K. Staatsbuchhaltung i Zara (nå [[Zadar]]), det vil si hadde en ledende stilling i statsrevisjonen i Dalmatia.<ref>''[https://books.google.com/books?id=xp4AAAAAcAAJ&pg=PA215 Hof- und Staats-Handbuch des Kaiserthumes Österreich]'': 1859, nr. 5 (Staats-Handbuch der Kronländer Siebenbürgen, Wojwodschaft und Banat, Croatien und Slawonien, Dalmatien und Militär-Grenze)</ref> Familien Cicin tilhørte eller hevdet å tilhøre den lokale venetiansk-dalmatiske adelen. Adelen i Dalmatia var mindre sentralt regulert under venetiansk styre; mange lokale familier gjorde krav på adelig status i Dalmatia fra venetiansk tid, uten å bli integrert i Østerrikes offisielle adel etter at området kom under østerriksk styre. I Dalmatia var det tradisjon for å regne lokalt prominente familier som adelige, særlig hvis de hadde tilknytning til kirken, embetsverket eller var velstående, uavhengig av om de hadde blitt formelt adlet av noen sentral myndighet, og adelsbegrepet var mer flytende enn i Østerrike. Den venetianske republikken blandet seg i liten grad opp i hvem som ble regnet som adelige i Dalmatia og sine andre provinser.}} Da Ella og Thorleif giftet seg i 1908 ble Ella omtalt i den norske ekteskapsannonsen med navnet ''von Cicin-Stein'',<ref>{{ Kilde bok | dato = 1908-03-26 | tittel = Morgenbladet | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19080326_90_174_2 | side =2 |sitat=Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.}}</ref> begge Ellas barn fikk Cicin som mellomnavn og Louise Cicin var både gudmor og navngiver til datteren Helvig Louise. Ella måtte konvertere – motstrebende – til protestantismen før hun fikk gifte seg med den norske konsulen. Ole Paus skrev at mens Thorleif «lot seg rive med av absolutt alt som smakte av eventyr» og var «en munter livsnyter med vind i alle seil og storbyens gleder rett forut, var bruden vakker og stille, hun fant sine største gleder i musikk, litteratur og kunsthistorie, og det franske leksikonet ''[[Éditions Larousse|Larousse]]''».<ref name=Paus2024/> Thorleif og Ella ble skilt i 1918, Ella ble værende i Wien med de to barna på åtte og ni og Thorleif dro hjem til Norge. «Så ble da disse tre stående i livet hennes: musikken, litteraturen og barna. Men størst av dem var barna», skrev Paus om bestemoren.<ref name=Paus2024/> Det skulle gå mange år før de da voksne barna tok opp igjen kontakten med faren.

Selv om Ella ble katolsk døpt som toåring hadde hun i sin barndom kontakt med det jødiske miljøet, med slektninger – ikke minst farmoren, oppvokst i en dypt religiøs jødisk familie – som var praktiserende jøder i hennes oppvekst. Da nazistene [[Anschluss|rykket inn i Østerrike]] i 1938 ble hennes situasjon prekær – som såkalt halvjøde var hun fortsatt utsatt for diskriminering i et nazistisk styrt Østerrike, og fremtiden var svært usikker i et land preget av antisemittiske angrep og propaganda. I 1938 reiste hun og datteren [[Helvig Paus (maleri)|Helvig]] fra Østerrike for godt, til eksmannen Thorleifs hjemland, 20 år etter at de ble skilt.{{efn|name=Ella|I sin bok ''For en mann'' skriver Paus at han er usikker på om farmorens beslutning om å forlate Østerrike i 1938 var en flukt, men erkjenner at han vet svært lite om hennes bakgrunn og liv i Østerrike. I lys av hennes jødiske bakgrunn fremstår det likevel som utvilsomt at nazistenes inntog i Østerrike i 1938 var en viktig faktor i hennes beslutning om å forlate hjemlandet og reise til eksmannens hjemland det året, 20 år etter skilsmissen. Da Østerrike ble annektert ble de antisemittiske Nürnberglovene del av lovverket i Østerrike. Det var mulig å forlate Østerrike for personer av jødisk opprinnelse på den tiden, og mange ble drevet til emigrasjon av et antisemittisk samfunnsklima med hatpropaganda, diskriminering og økende forfølgelse. I nazistisk terminologi ble Ella regnet som «[[Mischling]] av første grad», uavhengig av at hun selv var kristen, og hun risikerte alvorlig forfølgelse som yrkesforbud, tap av rettigheter, sosial isolasjon, tvangsarbeid og på lengre sikt deportasjon dersom hun ble værende i Wien, særlig etter at politikken mot «Mischlinge» ble skjerpet i 1943. I Østerrike var også forfølgelsen av «Mischlinge» særlig nidkjær. I Norge var nazistenes forfølgelse av jøder rettet hovedsakelig mot registrerte medlemmer av det mosaiske trossamfunn og personer med synlig jødisk tilknytning, og Ellas jødiske bakgrunn – med norsk etternavn, medlemskap i statskirken og ingen kontakt med jødiske miljøer – kan ha gått under radaren. Hennes flytting i 1938 reddet sannsynligvis livet hennes. På den tiden kunne det være vanskelig for personer av jødisk opprinnelse å få oppholdstillatelse i andre land, også Norge, men Ellas ekteskap med den norske konsulen i 1908 ga henne automatisk norsk statsborgerskap. Om hun i teorien beholdt statsborgerskapet 20 år etter skilsmissen uten å noen gang ha bodd i Norge er mer uklart, men hun hadde i 1938 en sønn som var norsk offiser i tillegg til en eksmann som da bodde på et slott i Sverige, men fortsatt eide en leilighet i Oslo som han lot den tidligere ektefellen og barna deres bo i. Norske myndigheter godtok trolig at hun fortsatt var norsk statsborger i 1938. Ella forlot sjelden leiligheten i Oslo, der hun i 1950-årene gjenskapte et Wien i miniatyr. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie. Paus skrev at det aldri ble snakket om hennes bakgrunn i Østerrike: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».<ref name=Paus2024/> Ellas selvforståelse speiler mange tidlige emigranter og personer som befant seg i en gråsone for nazistisk forfølgelse, som ofte ikke oppfattet seg selv som Holocaustoverlevende, men Holocaustforskningen har fra de siste tiårene av 1900-tallet i økende grad anerkjent deres opplevelser som en sentral del av Holocaust.}} Bare to år etter å ha flyktet til Norge levde hun igjen under nazistisk styre, men fordi hun var «halvjøde» som hadde giftet seg ikke-jødisk og ikke var medlem av det jødiske trossamfunnet falt hun akkurat utenfor den definisjonen nazistene opererte med i sin forfølgelse av jøder i Norge, og som ble brukt under jødedeportasjonene. Mye tyder på at hun fortrengte deler av sin personlige historie og bakgrunn. Ellas familie hadde på mange måter prøvd å rømme fra sin jødiske bakgrunn og bli integrert i et katolsk majoritetssamfunn fra før hun ble født, på flukt fra antisemittisme og i søken etter sosialt avansement i et rigid Østerrike-Ungarn. I sin biografi ''For en mann'' skrev Ole Paus at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto,{{efn|name=OttoStein|I ''For en mann'' skriver Ole Paus at Ella Paus' bror Otto Stein døde i [[slaget ved Verdun]] i 1917, men dette medfører ikke riktighet. Det er heller ikke riktig at Otto var oberstløytnant. Otto Stein var ''Oberleutnant'' ([[premierløytnant]]) til 1916, da han ble forfremmet til ''Hauptmann'' (kaptein) i feltartilleriet, og tjenestegjorde i Feldhaubitzregiment 6, deretter i Feldhaubitzregiment 44. Han ble i 1918 tildelt [[Jernkroneordenen]]s ridderkors av 3. klasse «mit der Kriegsdekoration und den Schwertern» av keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] i hans siste regjeringsår – en utmerkelse som frem til 1884 medførte arvelig adelskap som ridder. I 1917 giftet han seg med Elsa Karoline Maria Haagner, datter av legen Karl Haagner. Otto var i live da svigermoren Maria Haagner (f. Sedlaczek) døde i 1921, og ble i dødsannonsen kalt kaptein og bankdirektør (''Hauptmann a.D., Bankdirektor''). I 1922 fikk de sønnen Otto, som ble født i [[Graz]]. Så sent som 1924 er han nevnt som en av de to direktørene og eierne av banken Popper & Co. (Otto Stein), sammen med Otto Popper. Otto Popper er kanskje den direktør Otto Popper i Wien som er nevnt som medlem av [[B'nai B'rith]] i 1922. Otto Stein ble født i Wien i 1885 og ble katolsk døpt samme år, samtidig med den to år gamle søsteren og den syv år gamle broren Arthur. Deres jødiske farfar døde året før. Ole Paus skrev om Otto Stein: «Han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner».}}: «Han hadde bare én svakhet i livet, han led av en ustoppelig begeistring for kasinoer og veddeløpsbaner (...) bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».<ref name="Paus2024">Ole Paus og Asbjørn Bakke (etterord), ''For en mann'', Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508</ref> Faren Ole Ottos taushet om sin jødiske morsslekt og barndomsmiljø blir enda mer slående i lys av hans sterke slektshistoriske interesse, som han utelukkende fokuserte på [[Paus|sin norske farsslekt]] og skrev en 11-binds historie over. Samtidig var slik taushet på ingen måte uvanlig; etter Holocaust og delvis før var det mange med jødisk bakgrunn som valgte – eller følte seg tvunget – til å tie om sine jødiske røtter. Tausheten kan dermed også forstås som uttrykk for et mer utbredt, historisk betinget traume. Ella var en reservert personlighet som gjenskapte barndommens Wien i en liten leilighet i Oslo, som hun knapt forlot:

{{Sitat|Jeg vet ikke om farmoren min forlot den katolske kirken, men det tror jeg hun gjorde da hun giftet seg med bestefar. Det preget henne. Hun var fra Wien, og hun hadde med seg møblene fra Wien, svære tunge bokskap og et enormt flygel. Alt var som i Wien. Men hun gikk ikke ut. Hun leste også, snakket veldig gebrokkent norsk, men hun holdt Aftenposten, for der sto Europa-været. Når hun snakket om været, refererte hun hele tiden til været i Wien (...) Alt var fullstendig Wien inne i den leiligheten.|Ole Paus<ref name="dagensperspektiv"/>}}

Thorleif Paus var fra 1921 gift med operasangeren [[Dagny Schjelderup]] og fra 1935 med den danske enkegrevinnen Ella [[Moltke|Moltke af Nør]] (1899–1986), datter av [[Valdemar Glückstadt]], og som tilhørte Danmarks ledende jødiske forretningsdynasti. Hun hadde vært gift med den danske greven Erik Moltke og blitt enke som 23-åring i 1922. Thorleif Paus bodde fra 1936 til 1964 som godseier i [[Skåne]] der han eide [[Kvesarums slott]] og herregården Ejratal, var en lidenskapelig jeger og friluftsmann, foretok reiser i bl.a. Afrika og bodde de siste årene i København. Han oppkalte sin yndlingshund Rikki-Tikki-Tavi etter [[Rudyard Kipling]]s figur fra ''[[Jungelboken]]''.<ref name=Paus2024/> I Wien var han aktiv i ledelsen av [[Österreichische Geographische Gesellschaft|Det keiserlige og kongelige geografiske selskapet]]. Under andre verdenskrig tok Thorleif Paus imot mange norske flyktninger på Kvesarum, og det ble opprettet en norsk flyktningleir under norsk befal i nærheten av slottet.

Ole Paus skrev at bestefarens tredje ektefelle – den andre Ella Paus, som kalte seg Ella Moltke Paus for å skille seg fra mannens ekskone – var kjederøyker, hadde et voldsomt temperament og levde sammen med Thorleif i et langt og hatefullt samliv på slottet og godset i Sverige. Da Ole Paus var tolv år fortalte grevinnen ham at «i hele din familie er du den eneste jeg liker». Ole Paus skrev at «etter hvert likte jeg tante Ella svært godt (...) visst var hun ondskapsfull og nådeløs når hun satte i gang med utskjellingen sin, men hun var morsom også, og fullstendig hensynsløs og fryktløs.»<ref name=Paus2024/>

I biografien siterer Ole Paus en historie fra bestefarens åttiårsdag:{{efn|I biografien er det omtalt som syttiårsdagen, men det fremgår at episoden fant sted i Fritzners gate, dit Oles far først hadde flyttet rundt 1960. Thorleif Paus fylte sytti i 1951 da Ole var bare fire. Episoden må derfor ha skjedd i 1961, på åttiårsdagen.}} 
{{sitat|Så skjer dette: En mann reiser seg, slår på glasset og holder en ''svært'' kort tale: 'Kjære Thorleif, du er ikke sann. Du er blank løgn. Skål.' Det blir stille. Ole tenker, allerede der og da, at bestefaren må være venneløs. Han hadde tjent penger i fleng og reist jorden rundt for å finne seg selv. Så var det ikke noe å finne. Han bruker fortellingen fordi den også treffer ham selv. Både han og bestefaren var rømlinger, på flukt fra både andre og seg selv»|[[Willy Pedersen]]<ref name=Pedersen/>}}

Thorleif Paus drev sitt handelsfirma Thorleif Paus A/S til 1952 og var fra 1932 til 1950 hovedaksjonær og styreformann i A/S Ellingsøya Fiskemelfabrikk og A/S Søndmøre Sildolje- og Guanofabrik, begge i [[Ålesund]]. Familiefirmaet [[Ole Paus (firma)|Ole Paus]] – senere kalt Pausco og flyttet til London – ble overtatt av Thorleifs storebror [[Christopher Blom Paus (1878–1959)|Christopher Blom Paus]] og nevø [[Per Paus]], som var gift med Hedevig Wedel-Jarlsberg. De siste generasjonene flyttet i etterkrigstiden fokuset fra stål til rederi- og petroleumsvirksomhet. Femte generasjons eiere er rederarvingene ([[Wilh. Wilhelmsen]]) [[Pontine Paus|Pontine]] og [[Olympia Paus]]. Thorleif Paus var også fetter til en annen norsk godseier i Sverige, [[Herman Paus]], som var gift med grevinne [[Tatiana Tolstoy-Paus]], [[Leo Tolstoj]]s siste gjenlevende barnebarn, og som eide godset [[Herresta]]. Han var tremenning til statsminister [[Sigurd Ibsen]] og til den minst like fargerike «kosmopolitten» grev [[Christopher Tostrup Paus|Christopher Paus]] i [[Roma]], skaperen av [[Paus-samlingen]] i Nasjonalmuseet, og som inspirerte ham til å ta navnetillegget «[[von]]» i 1902.

=== Generalen fra Wien ===
{{Utdypende artikkel|Ole Paus (1910–2003)}}

[[Fil:Helvig Paus by Eilif Peterssen.jpg|miniatyr|left|upright|Tanten [[Helvig Paus (maleri)|Helvig Louise Cicin von Paus]], malt 1915 av [[Eilif Peterssen]].]]

Visesangerens far ble født i gjestehuset Villa Königsalm i [[Senftenberg (Østerrike)|Senftenberg]] nær Wien i 1910 under navnet [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Otto Cicin von Paus]].<ref>{{Kilde www |url =https://www.familysearch.org/ark:/61903/1:1:6YB3-S8KZ |tittel =Ole Otto Cicin von Paus |besøksdato = 2024-11-10 |utgiver = |verk = Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900 |dato= 21. mai 1911}}</ref> Han ble oppkalt etter sin farfar, stålmagnaten [[Ole Paus (1846–1931)|Ole Paus]] i Christiania, etter sin østerrikske onkel og gudfar Otto Stein,{{efn|name=OttoStein}} og med det [[Dalmatia|dalmatiske]] navnet Cicin etter grandtanten Louise Cicin.{{efn|name=fn1}} Som offiser og offentlig person i Norge brukte han navnet Ole Paus, men i familien ble han kalt Otto. Han var pliktoppfyllende og streng, en markert kontrast til både sin ustadige, muntre eventyrerfar og sin egen rabulistsønn. Samtidig skulle han også bli en fraværende far som ikke forstod sin sønn, og han var ifølge sønnen en rotløs mann.<ref name=DrivkraftNRK/> Det var «som om vi kom fra to ulike verdener» sa sønnen.<ref name="vg-priv"/> I 2020 sa Ole Paus at lærdommen han tok fra sitt forhold til faren var at «det er for sent når det er for sent» og at «det er en haug med samtaler som jeg fryktelig gjerne skulle hatt med far».<ref name=DrivkraftNRK/>
[[Fil:General Ole Paus.jpg|miniatyr|Faren [[Ole Paus (1910–2003)|Ole Paus]] (1910–2003) kom til Norge som nittenåring uten å kunne språket og ble general.]]
[[Fil:Monna Morgenstierne Roll with daughters Else Corneliussen and Margarete Corneliussen.jpg|miniatyr|Oles mormor Monna [[Munthe af Morgenstierne|Morgenstierne]] Roll med Oles mor Else Corneliussen og tante [[Margarete Corneliussen]]. Monna var datter av friluftsmannen [[Emil Roll]]]]

Ole Otto Paus vokste opp i Wien og het offisielt het ''von Paus'' frem til navneleddet «[[von]]» ble forbudt i Østerrike i 1919. Han hadde en ett år eldre storesøster, [[Helvig Paus (maleri)|Helvig Louise Cicin von Paus]] (f. 1909); senere, i voksen alder, skulle han gjennom farens siste ekteskap bli stebror til den danske greven Erik [[Moltke]] (f. 1922). Da Otto ble født bodde familien i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket i Wien – tilfeldigvis på nøyaktig samme adresse som hovedpersonen i TV-serien ''[[Rex (TV-serie)|Rex]]''. Senere flyttet familien Paus til en stor villa med adressen Auhofstraße 78C, som idag ligger rett ved siden av den lokale steinerskolen, der de i generalens barndom hadde besøk av [[Fridtjof Nansen]] og [[Roald Amundsen]]. Foreldrene annonserte flere ganger etter tysktalende barnepiker «af bedre familie» i norske aviser.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1915-06-25 | tittel = Aftenposten | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19150625_56_313_1 | side = 10}}</ref>

Da Otto var åtte år gammel ble foreldrene skilt og faren Thorleif flyttet tilbake til Norge i 1918. Otto og søsteren ble boende med moren i Wien, og det skulle gå mange år før de så faren igjen. Ella oppdro barna som alenemor og flyttet til en mer beskjeden leilighet i Wittegasse 8, som lå rett rundt kvartalet fra praktvillaen familien hadde bodd i før. Otto gikk på den prestisjefulle skolen [[Theresianum]].

I 1929 flyttet 19 år gamle Otto Paus til Norge for å begynne på offisersutdanning ved [[Krigsskolen]]. Det var på denne tiden at Otto ble til Ole. Han kunne ikke et ord norsk, men ordene kom etterhvert, og han utmerket seg i idrett. Faren Thorleif bodde da i Oslo, men sønnen hadde brutt med ham og ville ikke ha noe med ham å gjøre – tiår senere skulle generalens skuffelse over sin egen sønns livsvalg føre til et brudd også mellom dem. I 1938 kom også moren og søsteren til Norge, som flyktninger fra [[Anschluss]]. Siden Thorleif hadde flyttet til slottet sitt i Sverige fikk de bo i hans leilighet i [[Frederik Stangs gate (Oslo)|Frederik Stangs gate]] 40 på Frogner.

Under kampene i 1940 var daværende løytnant Ole Paus adjutant for forsvarssjef [[Otto Ruge]] og flyktet til Nord-Norge sammen med resten av den øverste forsvarsledelsen. Under kampene lovet han seg å forsone seg med faren Thorleif hvis han kom helskinnet gjennom krigen. Han tok seg senere over til Storbritannia der han ble knyttet til [[Forsvarets overkommando]] og var med å bygge opp [[Etterretningstjenesten]] som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning.

I det norske eksilmiljøet i London møtte han Else [[Corneliussen (slekt)|Corneliussen]] fra Oslo, og de ble gift i [[St. Margarets kirke (Westminster)]]<ref>[https://www.familysearch.org/ark:/61903/1:1:QV8B-ZWSH England and Wales Marriage Registration Index]</ref> i begynnelsen av 1944. Hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av en av den norske eksilregjeringens øverste militære ledere: admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef [[Elias Corneliussen]]. Hun hadde vært sekretær for [[Carl Gustav Fleischer]] og var den som fant ham etter selvmordet i 1942. Elses søster i Norge ble i 1944 gift med en av lederne for [[Milorg]] [[Kai Holst]], som døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. Else var datter av industrilederen [[Ragnar Corneliussen]] (1887–1938) og Monna [[Munthe af Morgenstierne|Morgenstierne]] Roll (1891–1976), som også skulle bli en viktig omsorgsperson for sitt barnebarn, den senere visesangeren. Monna var datter av idrettspioneren og friluftsmannen [[Emil Roll]], som omtales som en fantastisk skikkelse og som skapte Tuddal Høyfjellshotell, der han siden skjøt seg i 1934 – Emil Rolls fargerike livshistorie er skildret av Paus i selvbiografien. Hun var etterkommer av [[regjeringsadvokat]] [[Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre|Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne]] og fortalte ofte om sine nære slektninger [[Oda Krohg]], [[Bokken Lasson]], [[Hauk Aabel|Hauk]] og [[Per Aabel]].

{{sitat|Oldefar Emil hadde aldri sett noe så vakkert. Og akkurat der og akkurat da var det at åpenbaringen viste seg for ham, den mektige visjonen som skulle forme ham for resten av livet, og som skulle kaste lange skygger over familiens dagligliv i mange år fremover: Drømmen om Tuddal Høyfjellshotell!|Ole Paus om oldefaren [[Emil Roll]]<ref name="Paus2024"/>}}

Ole Paus kom tilbake til Norge som major i 1945, og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte den daværende etterretningsoffiseren også å oppklare omstendighetene rundt svogeren Holsts død, men forsvarssjefen, general [[Ole Berg]], hans gamle sjef fra Generalstaben før krigen, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser.<ref>Tore Pryser: ''Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig'', s. 172–173, Spartacus forlag, Oslo 2010 {{ISBN|9788243005075}}</ref> Da jobben som sjef for [[Etterretningstjenesten]] skulle besettes etter andre verdenskrig var han en av favorittene, men jobben gikk til [[Vilhelm Evang]] som ble innstilt foran ham.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1949 | tittel = Stortingsforhandlinger: Dokument nr. 3 | utgivelsessted = | forlag = [Forvaltningstjenestene] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digistorting_1949_part5_vol-a | side = 99 }}</ref> Senere skulle han likevel få andre viktige oppgaver.