Redigerer Ole Bull (avsnitt)

== Unge år ==
[[Fil:Ole Bull lithographic portrait with violin (4711695112).jpg|thumb|Tegning av Ole Bull i Ole Bulls hjem på [[Lysøen]]. Fransk [[litografi]] basert på et maleri av [[Frederik Nicolai Jensen|Fritz Jensen]], teologen som sammen med Bull etablerte [[Det norske Theater]] i Bergen i 1850.]]
[[Fil:(Ole Bull with violin) (3444509110).jpg|thumb|Amerikansk [[kabinettkort]] av Ole Bull fra 1868.{{Byline|[[Bergen Offentlige Bibliotek]]s Ole Bull-samling}}]]
[[Fil:Ole Bull (statue).jpg|thumb|[[Stephan Sinding]]s statue av Ole Bull på [[Ole Bulls plass]] i Bergen ble avduket 1901.]]
[[Fil:Axelrod Quartet 4.jpg|miniatyr|«The Axelrod quartet», fra venstre [[Greffuhle Stradivarius|Greffuhle violin]], [[Axelrod Stradivarius|Axelrod viola]], [[Ole Bull Stradivarius|Ole Bull violin]], og [[Marylebone Stradivarius|Marylebone cello]]]]
[[Fil:Stradivarius Ole Bull violin.jpg|miniatyr|Detaljer fra Ole Bulls stradivarius]]
Ole Bulls første lærer i fiolinspill var danske [[Johan Henrich Poulsen]], konsertmester ved Musikselskabet «Harmonien». Senere fikk han svenske Mathias Lindholm som lærer. Den første gav ham innføring i tysk fiolintradisjon, den andre i fransk. Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som gutt [[Paganini]]s ''Capricer'' og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium etter å ha vært elev ved [[Bergen katedralskole]]. I Christiania skulle Ole Bull studere teologi, men hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin. Etter [[Waldemar Thrane]]s død overtok Ole Bull som leder av orkesteret i ''[[Det musikalske Lyceum]]'', orkesteret i ''[[Det dramatiske Selskab]]'' og i teatret. Høsten 1829 oppsøkte han [[Louis Spohr]] i håp om å få undervisning, men Spohr var ikke interessert, og etter et par måneder returnerte unge Bull til Kristiania der han bl.a. ble kjent med [[Henrik Wergeland]] som kom til å bety mye for ham. På denne tiden begynte han å komponere. Han fikk noe undervisning i komposisjonsteknikker i regi av Lyceet, og i 1831 gjestet han Trondheim og Bergen der han deltok i oppførelser av Waldemar Thranes syngespill ''Fjeldeventyret''.<ref>For dette avsnittet, sml. f.eks. ''Norges musikkhistorie. Den nasjonale tone'', kapittelet «Ole Bull – fiolinvirtuos og nasjonal inspirator», s. 257ff.</ref>

Alt som gutt hadde han opplevd hardingfele&shy;spill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han ifølge kilder skal ha møtt [[Myllarguten]], Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfele&shy;spill hadde Bull aldri før hørt.<ref>Jf. Rikard Berges bok om Myllarguten, 1908</ref> De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten.

I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. I 1833 opplevde han [[Paganini]], og hadde et våkent øre for virtuosens tekniske spesialiteter som han noterte seg. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa.

=== Paris, Italia, Nord-Amerika ===
Etter et opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze.{{Trenger referanse}} Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på. Bull kalte konserten ''Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma'' – opus 1.

Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appenninene. I [[Einar Haugen]]s og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble fremført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna.{{Trenger referanse}}

Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å pusse på detaljene. En måneskinnsnatt begynte han å spille, midt inne i [[ruin]]en av [[Colosseum]], med mer enn hundre tilfeldig forbipasserende som tilhørere.<ref>Pål Bang-Hansen: ''Roma'' (s. 69), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0697-3</ref>I et brev til en venn fortalte han at mens han strevde med å utforme fiolinkonserten, syntes han at han så sin far. Det var som om han kommuniserte med ham mer med øynene enn med munnen: «''Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!''»{{Trenger referanse}}

Instrumentasjonen er bestemt av den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio partes. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far.{{Trenger referanse}} Verket er skrevet for fiolin og symfoniorkester. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men satsen er så kort at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondoen. Den kortvarige pastorale og landlige stemningen går over i en finale, preget av virtuose passasjer i meget høyt tempo.

Konserten er gjenoppdaget og oppført i nyere tid etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år. [[Arve Tellefsen]] ga i 2002 nypremiere av en forkortet versjon av verket sammen med [[Bergen filharmoniske orkester]] og dirigent [[Christian Eggen (komponist)|Christian Eggen]].

=== Kunstnerkontakter ===
Ole Bull var [[mentor]] for [[Edvard Grieg]], og han kjente [[H.C. Andersen]], [[Henrik Wergeland]] og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] godt. [[George Sand]] brukte Ole Bull som modell for romanen ''Malgré tout'';<ref>[https://books.google.no/books?id=L7EluzpMDUsC&pg=PA133&lpg=PA133&dq=malgr%C3%A9+tout+ole+bull+sand&source=bl&ots=YWEY0AzTUB&sig=ACfU3U3GvQNxEzz_miq20kVTyhaQLrVfsQ&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiV5LHivK_5AhUPYPEDHdNBC8gQ6AF6BAgCEAM#v=onepage&q=malgr%C3%A9%20tout%20ole%20bull%20sand&f=false Sadie: ''Calling on the Composer'']</ref> [[Henry Wadsworth Longfellow|Longfellow]] skrev ham inn i ''Tales of a Wayside Inn'', der Bull-skikkelsen gjenforteller [[kongesaga|sagaen]] om [[Olav Haraldsson|kong Olav]] som gjorde Norge kristent.<ref>[https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803101946199 Longfellows ''Tales of a Wayside Inn'']</ref>

Til Bulls amerikareise i 1843 som også tok ham til [[Cuba]], hadde Wergeland skrevet dette diktet til ham, på bakgrunn av deres felles ønske om [[negerslaveri]]ets avskaffelse:
:''Far da hen, far da hen, min Søn!''
:''La din Tryllebue skjænke''
:''arme Negers Suk i Løn''
:''Styrken af en bønhørt [[bønn|Bøn]],''
:''saa hans Lænke''
:''For dens Strøg maa sønderbriste!''<ref>[https://www.filmweb.no/skolekino/incoming/article1012308.ece Wergelands dikt til Bulls amerikareise i 1843]</ref>

=== Firstemmig spill på fiolin ===
I biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835, er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin «oppfinnelse»:

::«Naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin, og da Violinen ikke besidder meer end 4 Strænge, vil man vel lade det staae med Qvartetten.»{{Trenger referanse}}

Louis Spohr derimot kritiserte Bulls fremgangsmåte som tilbakevendt og hevdet at slike teknikker allerede fantes hos [[Pietro Locatelli]] og [[Francesco Geminiani]].<ref>Covertekst til CD cpo 999 403-2 (Louis Spohr – Violin Concertos 1, 14, 15)</ref>