Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

== Teologi ==
De trosforestillinger og ritualer som i dag refereres til som «oldtidens egyptiske religion», var en integrert del innenfor alle aspekter av egyptisk kultur. Språket deres inneholdt ikke et bestemt begrep som tilsvarte det moderne vestlige konseptet for religion. Oldtidens egyptiske religion var ikke en monolittisk institusjon, men besto isteden av en omfattende og meget mangfoldig sett av trosforestillinger og praksiser, knyttet sammen ved deres felles fokus på samhandling mellom den menneskelige verden og den guddommelige verden. Karaktertrekkene til gudene som befolket det guddommelige rike var uoppløselig knyttet til egypternes forståelse av egenskapene til den verdenen de levde i.<ref>Assmann (2001), s. 1–5, 80.</ref>

=== Guddommer ===
[[Fil:La Tombe de Horemheb cropped.jpg|thumb|right|Gudene Osiris, Anubis, og Horus, fra venstre til høyre.]]
Egypterne trodde at naturens fenomener var guddommelige krefter i og av dem selv.<ref>Assmann (2001), s. 63–64, 82.</ref> Disse guddommelige kreftene omfattet elementene, dyrs karaktertrekk eller abstrakte krefter. Egypterne trodde på en mangfoldig gudeverden som var involvert i alle aspekter av naturen og i det menneskelige samfunn. Deres religiøse praksis var anstrengelser for å opprettholde og mildne disse fenomenene og snu dem til menneskelig fordel.<ref>Allen (2000), s. 43–44.</ref> Dette polyteistiske systemet var meget komplekst, da enkelte guder ble forstått som å eksistere i mange ulike manifestasjoner, og hadde tallrike mytologiske roller. Omvendt var mange naturlige krefter, slik som solen, assosiert med tallrike guddommer. Den mangfoldige gudeverdenen strakte seg fra guder med vesentlige og avgjørende roller i universet til mindre guder eller «[[demon]]er» med meget begrensede eller lokale funksjoner.<ref>Wilkinson (2003), s. 30, 32, 89.</ref> Gudeverdenen kunne også bestå av guder som var blitt adoptert fra utenlandske kulturer, og tidvis også mennesker: avdøde faraoer ble antatt å være guddommelige, og tidvis ble særskilte samfunnsmennesker som eksempelvis [[Imhotep]] også gjort guddommelige.<ref>Silverman (1991), s. 55–58.</ref>

Framstillingen av gudene i [[Oldtidens egyptiske kunst|kunsten]] hadde ikke til hensikt å være en bokstavelig representasjon av hvordan gudene kunne opptre om de var synbare, da deres sanne natur var antatt å være mystisk. Isteden ga disse framstillingene gjenkjennbare former til abstrakte guddommer ved å benytte symbolsk billedspråk for å indikere hver enkelt guds rolle i naturen.<ref>David (2002), s. 53.</ref> Således kunne eksempelvis gravguden [[Anubis]] bli framstilt som en [[sjakal]], et dyr hvis avfallsspisende vesen truet bevarelsen av det døde legemet, og i anstrengelsen for å motstå denne trusselen ble guden anmodet om beskyttelse. Gudens svarte hud var [[symbol]]sk for fargen på det [[mumie|mumifiserte]] kjøttet og den fruktbare svarte jorden som egypterne så som symbolsk for [[Oppstandelse|gjenoppstandelse]]. En slik form for ikonografi var ikke fastsatt og bestemt en gang for alle, ettersom mange av gudene kunne bli avbildet i mer enn én form.<ref>Wilkinson (2003), s. 28, 187–89.</ref>

Mange av gudene ble assosiert med særskilte regioner i Egypt hvor kultene deres var mest betydningsfulle enn andre steder. Imidlertid endret disse assosiasjonene seg over tid, og det betydde ikke nødvendigvis at en gud som ble assosiert med et bestemt sted, også hadde sin opprinnelse der. Eksempelvis var guden [[Montu]] den opprinnelige beskyttelsen for byen [[Teben (Egypt)|Teben]], men i løpet av epoken [[Mellomriket i Egypt|mellomriket]] ble han erstattet i rollen som skytsgud av [[Amon]], som antagelig hadde sitt opphav et annet sted. Den nasjonale populariteten og betydningen av de enkelte gudene svingte og varierte på lignende vis.<ref>Teeter (2001), s. 340–344.</ref>

[[Fil:Amun-Ra head.jpg|thumb|left|150px|''Amon-Ra kamutef'' bærer den fjærlignende hodekledning til Amon og soldisken som representerer Ra.]]

=== Tilknytninger mellom gudene ===
De egyptiske gudene hadde komplekse innbyrdes forhold og slektskap, noe som delvis reflekterte vekselvirkningen og samhandlingen til de krefter de representerte. Egypterne grupperte ofte gudene sammen for å avspeile disse forholdene. En del gudegrupper var av ubestemmelig størrelse, og var knyttet sammen ved deres lignende eller beslektede funksjoner. Disse besto ofte av mindre guddommer som hadde liten individuell identitet. Andre kombinasjoner knyttet uavhengige guddommer sammen basert på symbolsk betydning i henhold til tallenes mytologiske betydning;<ref>Bestemte nummer var ansett som hellige eller magiske, særskilt 2, 3, 4, 7</ref> eksempelvis ble to guder satt sammen som par ved at de representerte dualiteten av motsatte fenomener. En av de vanligste kombinasjonene var en familietriade bestående av en far, mor og et barn som ble dyrket sammen. En del grupper hadde utstrakt betydning. En slik gruppe, [[enneade]] («de ni»), plasserte ni guder i et teologisk system som var involvert i de mytologiske områdene skapelse, kongedømme, og etterlivet.<ref>Wilkinson (2003), s. 74–79.</ref>

Forholdet mellom guddommene kunne også bli uttrykt i prosessen av [[synkretisme]] hvor to eller flere guder ble knyttet sammen for å danne en sammensatt guddom. Denne prosessen var en anerkjennelse av til stedeværelsen av en gud «i» en annen når den andre guden tok en rolle som tilhørte den første. Disse forbindelsene mellom gudene var flytende, og representerte ikke endelig sammenblanding av to guder i én; av den grunn kunne en del guder utvikle tallrike synkretiske forbindelser.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 27–28.</ref> Tidvis kunne synkretisme kombinere guddommer med meget lignende karaktertrekk. Ved andre tider ble guder av meget forskjellig vesen slått sammen, som da Amon, guddom for de skjulte krefter, ble knyttet sammen med [[Ra (gud)|Ra]], guddom for solen. Den resulterende guden, ''Amon-Ra'', var således de forente kreftene som lå bak alle ting med den største og mest synbare kraft i verden.<ref>Wilkinson (2003), s. 33–35.</ref>

=== Tendenser til forening ===
Mange guddommer kunne bli gitt epiteter som synes å indikere at de var større enn noen annen gud, og at en form for enighet lå bak de tallrike naturlige kreftene. I særdeleshet er dette tilfellet for noen få guder som ved ulike tider i historien var blant de aller viktigste gudene i egyptisk religion. Blant disse var den kongelige skytsgud [[Horus]], solguden Ra, og modergudinnen [[Isis]].<ref>Wilkinson (2003), s. 36, 67.</ref> I løpet av [[Det nye rike i Egypt|det nye rike]] (ca. 1550–1070 f.Kr.) hadde Amon denne posisjonen. Teologien for perioden beskrev i særlige detaljer Amons tilstedeværelse i og bestemmelse over alle ting, slik at han, mer enn noen annen guddom, legemliggjorde det guddommeliges altomfattende makt.<ref>Assmann (2001), s. 189–192, 241–242.</ref>

På grunn av teologiske utsagn som dette, mente tidligere egyptologer som blant annet Siegfried Morenz at det under de polyteistiske tradisjonene i den egyptiske religionen lå en økende tro på forening av det guddommelige, og at den dermed bevegde seg mot monoteisme. I egyptisk litteratur finnes det henvisninger til «gud», men uten at det spesifiseres til hvilken gud, noe som kan synes gi tyngde til denne oppfatningen. Imidlertid påpekte Erik Hornung i 1971 på trekk for en tilsynelatende høyeste vesen kunne bli tilskrevet en rekke guder, selv i perioder hvor andre guder var mer framtredende. Hornung argumenterte også at referanser til en ikke-spesifisert «gud» var ment til å referere til enhver guds fleksibilitet. Mens en del enkeltmennesker kan ha hatt [[Henoteisme|henoteistisk]] utvalgt gud som de dyrket, hadde den egyptiske religion som helhet ingen oppfatning om et guddommelig vesen hinsides de umiddelbare rekker av guder. Dog har denne diskusjonen ikke stoppet her; [[Jan Assmann]] og [[James Peter Allen|James P. Allen]] har siden forsikret at egypterne til en viss grad anerkjente en enkeltstående guddommelig kraft. I Allens syn sameksisterte oppfatningen om en underliggende enhet av det guddommelige med den polyteistiske tradisjonen. Det er mulig at kun de egyptiske teologene anerkjente denne underliggende enheten, men det kan også hende at vanlige egyptere identifiserte en enkeltstående guddommelig kraft med en enkelt gud i bestemte situasjoner.<ref>Wilkinson (2003), s. 36–39.</ref><ref>Assmann (2001), s. 10–11.</ref>

===Atonisme ===
[[Fil:La salle dAkhenaton (1356-1340 av J.C.) (Musée du Caire) (2076972086).jpg|right|thumb|Farao [[Akhnaton]] og hans familie ærer Aton.]]
Egypterne hadde en avvikende periode på 1300-tallet f.Kr. med en utgave av monoteisme i løpet av [[Det nye rike i Egypt|det nye rike]] da farao [[Akhnaton]] forbød den offisielle dyrkelsen av andre guder til fordel for soldisken [[Aton]]. Dette oppfattes ofte som det første tilfellet av virkelig monoteisme i historien, men detaljene i den atonistiske teologien er fortsatt uklare. Utelukkelsen av alle unntatt én gud var et meget radikalt avvik fra egyptisk tradisjon og en del forskere har vurdert Akhnaton som en som praktiserte [[monolatri]]sk, det vil si at han dyrket én bestemt gud, men uten å benekte eksistensen av andre guder.<ref>Montserrat, Dominic (2000): Akhenaten: History, Fantasy and Ancient Egypt, Routledge, ISBN 0-415-18549-1. s. 36ff</ref><ref>Najovits, Simson (2003): [http://books.google.co.uk/books?id=UrR848g3gp8C&pg=PA88&dq=Egyptian+monotheism#v=snippet&q=monolatry&f=false Egypt, trunk of the tree 2]. Algora. ISBN 978-0-87586-256-9. s. 131–144</ref>

Atonisme var Egypts statsreligion i rundt tjue år. Akhnatons reformer fjernet både det filosofiske og det økonomiske grunnlaget for presteskapets makt, forbød kultene til andre guddommer, og med dem den store og lukrative industrien med ofringer og tributter som prestene kontrollerte. På samme tid ble faraos rolle forsterket: senteret i det nye religiøse hierarkiet var farao, som i seg selv var både konge og en levende gud. Kunstframstillingen i perioden var også avvikende, og ble endret fra det stiliserte til en form for naturalisme, en dyrkelse av både menneskelig skrøpelig og menneskelig skjønnhet. Etter Akhnatons død lot hans etterfølgere å tilbakeføre Egypt til den tradisjonelle religionen, og Akhnaton ble avvist som en [[Kjetteri|kjetter]].<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 35.</ref><ref>Allen (2000), s. 198.</ref>