Redigerer Oktoberrevolusjonen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Государь Император Николай II Александрович Самодержец Всероссийский.png|thumb|upright|[[Nikolaj II av Russland|Keiser Nikolaj II]] ble den 20. herskeren fra [[Romanov]]-dynastiet da han besteg tronen i 1894. Han var lite interessert i demokratiske reformer, og styrte i eneveldig tradisjon.]]
Russland i 1917 var et land med store kontraster. Det var verdens største, og strakk seg fra [[Øst-Europa]] til [[Stillehavet]], og fra [[Nordishavet]] til ørkenlandskapet i [[Sentral-Asia]]. Det dekket en sjettedel av verdens landoverflate, men mye av dette var relativt øde områder i [[Sibir]]. Selv om mer enn to tredeler av landet lå øst for [[Uralfjellene]] var hoveddelen av befolkningen i europeisk Russland, og dette omfattet også blant annet det som i dag er [[Polen]], [[Ukraina]], [[Belarus]], [[Finland]], [[Kaukasus]] og [[Baltikum|de baltiske landene]].<ref name="Wood-424" />

Landet hadde blitt styrt av [[Romanov]]-dynastiet siden 1603, og 20 monarker fra dette dynastiet hadde regjert i tilsammen 304 år før revolusjonen i 1917. Systemet var basert på en idé om at monarken skulle være allmektig &ndash; en [[autokrati|autokrat]] &ndash; og velsignet av Gud. Kjernen i det autokratiske systemet var alliansen mellom Romanov-familien, [[den russisk-ortodokse kirke]] og aristokratiet. Kongehuset og adelsstanden hadde i alle år støttet hverandre, der adelen som takk for støtten til de kongelige hadde fått lov til å styre eiendommene sine uten innblanding. Hele dette systemet var bygget på [[livegenskap]]et, der kronen og adelsstanden melket de livegne for ressurser: De betalte skatter, leverte korn, og tjenestegjorde som billige soldater. Adelen på sin side dannet et effektivt apparat for å utvide imperiet og statens makt, ved at de tjenestegjorde som offiserer i hæren, i statsforvaltningen og ved hoffet.<ref name="Montefiore-19,25-28" />

=== Forholdene på landsbygda ===
[[Fil:Prokudin-Gorskii-08.jpg|thumb|Russiske bondejenter, 1909. Det russiske bondesamfunnet var organisert rundt ''[[obsjtsjina]]er'', og på tross av at livegenskapet var blitt opphevet i 1861 kunne ikke folk forlate obsjtsjinaen sin uten spesiell tillatelse.]]
Den første større moderniseringsreformen i Russland hadde kommet med opphevelsen av livegenskapet i 1861, og småbøndene var dermed ikke lenger den lokale godseierens eiendom. Likevel fikk ikke bondebefolkningen noe individuell frihet av betydning, for småbønder var fortsatt juridisk bundet til lokalsamfunnet sitt, en ''[[obsjtsjina]]''. Alle skatter og offentlige avgifter var betalt kollektivt via obsjtsjinaen, og eldrerådet her hadde stor makt: De kunne omfordele jord, skattelegge enkeltmedlemmer i lokalsamfunnet, og hvis nødvendig forvise folk til Sibir. Ingen hadde lov til å forlate obsjtsjinaen sin uten spesiell tillatelse. På tross av disse restriksjonene og den økonomiske stagnasjonen forble landsbygda relativt regimetro i perioden frem til århundreskiftet.<ref name="Wood-592-623" />

Det var innført noe lokalt selvstyre fra 1864, da man innførte såkalte ''[[zemstvo]]''. Men disse var langt fra demokratiske, og kravene til stemmerett var så høye at kun landeiere og borgerskapet ble representert. Rettsvesenet ble reformert til samme tid, og fikk tatt opp i seg enkelte vesteuropeiske rettsprinsipper. Likevel ble deler av det gamle systemet beholdt, og lokale bondedomstoler kunne fortsatt ilegge [[kroppslig straff]]. Politiet sto utenfor all demokratisk kontroll, og kunne arrestere og straffe folk uten noen formell prosess dersom de fant det nødvendig av sosiale eller politiske hensyn.<ref name="Wood-653-668" />

=== Industrialiseringen tar til, en marxistisk bevegelse vokser frem ===
[[Fil:(Cotton textile mill interior with machines producing cotton thread, probably in Tashkent) (LOC) (9631428466).jpg|thumb|En tekstilfabrikk i [[Tasjkent]], ca. 1905-15. Industrialiseringen av Russland ga landet en arbeiderklasse som levde under kummerlige forhold, noe som bidro til fremveksten av den marxistiske bevegelsen.]]
[[Den andre industrielle revolusjonen|Industrialiseringen]] begynte sent i Russland. Det var en viss industriutvikling etter 1861, men i 1890 var det likevel bare én og en halv million industriarbeidere i landet. Det var først med [[Sergej Witte]]s tid som finansminister fra 1892 at det ble fart på industriutviklingen. Gjennom «Witte-systemet» trakk Russland til seg utenlandsk kapital, og i årene frem til århundreskiftet ble produksjonen av [[kull]], [[jernmalm]] og [[petroleum]] tredoblet. Jernbanen ble utbygget i ekspressfart, med [[den transsibirske jernbanen]] som det mest kjente prosjektet. Industriutbyggingen førte med seg at mange flyttet til byene for å søke arbeid, men forholdene blant arbeiderne i byene var dårlige. Det var lange arbeidsdager, lav lønn, dårlige boforhold, mange arbeidsulykker og hard disiplin. Fagforeninger og politiske partier var forbudt.<ref name="Wood-840-866" />

De dårlige forholdene gjorde at det snart utviklet seg en klassebevissthet blant industriarbeiderne, og det var urolige forhold der arbeidskonfliktene vokste. Mange industriarbeidere ble mottagelige for revolusjonære budskap, og det var i disse miljøene den russiske marxismen vokste frem på slutten av 1890-tallet. [[Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet]] ble stiftet i 1898, med den unge intellektuelle [[Vladimir Lenin]] som en sentral figur. Partiet hadde de første årene ingen formell organisasjon, intet partiprogram, og ingen medlemslister, og eksisterte dermed i praksis bare på papiret. Allerede i 1903 ble partiet splittet i to fraksjoner: [[bolsjeviker]] og [[mensjeviker]]. Disse utviklet seg etterhvert til to selvstendige partier, på tross av flere forsøk på å samle dem. Lenin hørte til bolsjevik-fraksjonen, som på tross av navnet (som betyr «flertallsmann») egentlig var mindretallet i partiet.<ref name="Wood-860-925" />

Etter at keiser [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] var blitt myrdet i et attentat 1881 ble han etterfulgt av sønnen, [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]]. Den nye keiseren avbrøt alle former for sosiale og politiske reformer, og ga innenriksdepartementet utvidede fullmakter til politisk overvåkning, arrestasjon og deportasjon [[Fengsling uten lov og dom|uten lov og dom]]. Denne unntakstilstanden &ndash; offisielt med det uskyldige navnet «vedtekter for tiltak for bevaring av den nasjonal orden og offentlige fred» &ndash; var i utgangspunktet ment å være midlertidig da den ble innført kort tid etter drapet på Aleksander II, men ble systematisk fornyet hvert tredje år frem til 1917. Russland var i praksis blitt en politistat, og Lenin omtalte de drakoniske lovene for «Russlands ''[[De facto|de-facto]]'' grunnlov».<ref name="Wood-795-806" />

=== Nederlag i krigen mot Japan, tidlige revolusjonsforsøk ===
{{utdypende|Den russisk-japanske krig|1905-revolusjonen}}
[[Fil:Battle of Port Arthur crop2.jpg|thumb|Under [[den russisk-japanske krig]]en 1904-05 gikk den russiske flåten gikk på flere tap mot japanerne, og den sviktende krigslykken ble en utløsende årsak til [[1905-revolusjonen]].{{byline|Samtidig japansk plakat}}]]

Russland hadde en sterk militærmakt, og ved hoffet og i øvre lag i statsforvaltningen var gjeldende holdning at en «mindre, seierrik krig» kunne samle landet og gjøre slutt på den sosiale uroen. Etter århundreskiftet hadde russerne kommet i konflikt med Japan om hvem som skulle ha mest innflytelse over landene i [[Øst-Asia]], og [[Den russisk-japanske krig|krig brøt ut i januar 1904]]. Krigen endte med katastrofe for den russiske militærmakten, og patriotismen og støtten til krigsinnsatsen tok fort slutt. Innen slutten av året var landet plaget av streiker, studentdemonstrasjoner og vold og terrorangrep mot statstjenestemenn.<ref name="Fitzpatrick-425-433" />

Den {{JULGREGDATO|22|1|1905|Dagsformat="sann"}} ledet presten [[Georgij Gapon]] en demonstrasjon på slottsplassen i St. Petersburg, og i hendelsen som ble kjent som «[[den blodige søndagen (1905)|den blodige søndagen]]» ble de fredelige demonstrantene meid ned av keiserens styrker. Dette utløste en omfattende uro i store deler av landet, og innledet [[1905-revolusjonen]]. Streikene økte i omfang, det kom til mytterier i militæravdelinger, og opptøyer i de ikke-russiske delene av riket. Myndighetene slet med å oppretteholde offentlig ro og orden, men situasjonen bedret seg noe etter at Witte fikk fremforhandlet en fredsavtale med japanerne i august. Likevel ble [[Nikolaj II av Russland|keiser Nikolaj II]] tvunget til å gå med reformer som et svar på revolusjonsforsøket, og den {{JULGREGDATO|30|10|1905|Dagsformat="sann"}} utstedte han [[Oktobermanifestet]]. Det tok likevel til slutten av året før byene var kommet under kontroll igjen, og store deler av landsbygda var satt under unntakstilstand med militærstyre helt til vinteren 1906/07.<ref name="Fitzpatrick-433-458" />

Oktobermanifestet førte til at noe som minnet om en grunnlov ble vedtatt i 1906. Politiske partier ble nå lovlige, og det ble innført valg til et parlament, [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|Statsdumaen]]. Det ble likevel ikke slutt på eneveldet, og regjeringen stod fortsatt kun ansvarlig overfor keiseren. Keiseren kunne oppløse Statsdumaen etter behov, noe som skjedde de to første gangene parlamentet samlet seg. Før valget til den tredje Statsdumaen sørget Nikolaj for å endre reglene for stemmerett slik at kun den landeiende overklassen og høyere sosiale lag kunne stemme, noe som gjorde slutt på at parlamentet prøvde å utfordre keiserens makt. 1905-revolusjonen greide heller ikke å gjøre slutt på politistaten, og de fleste reformene vare i praksis bare et spill for galleriet. For eksempel var fagforeninger i teorien blitt lovlige, men politiet stengte dem likevel ned når de fant det for godt. Arrestasjonene av venstreorienterte politikere fortsatte også, og partilederne måtte rømme landet for å unngå fengsling og tvangseksil.<ref name="Fitzpatrick-458-475" />